Når ensomheten tar kvelertak – Skulle ønske jeg hadde et nettverk – Hjemmet mitt, min beste venn – Jeg skulle ønske jeg var de

 

Jeg sitter på soverommet mitt inn under dynen min. Det er helt stille på rommet. Det er helt stille i leiligheten min. Det er helt stille på telefonen min. Det er lenge siden det var noe liv på telefonen. Jeg sitter der med et tomt ansikte og ser ut av soveromsvinduet. Gjennom soveromsvinduet kan jeg fint se over til naboblokken. Jeg ser folk i alle de opplyste leilighetene. Noen er alene foran pcene sine, andre er opp til flere sammen. Noen ser TV, og noen prater i telefonen. Noen bare prater. Jeg tenker. Hva gjør de.? Hva snakker de om.? er spørsmål som blant annet dukker opp i hodet mitt. Mens jeg selv sitter ensom i sengen og leiligheten min uten noen å prate med eller å være sammen med. Jeg skulle ønske jeg var de.

Jeg sitter på Epresso House nede på Grünerløkka. Jeg sitter ensom og ser rundt meg. Igjen med et tomt ansikte. Det er ingen andre av de som er her som sitter alene/ensom, med unntak av meg og en til. De andre prater, ler, snakker om «løst og fast», mens jeg, jeg sitter der med min varme sjokolade med meg selv presset opp i hjørnet på sofaen. Så ser jeg litt nærmere på han som sitter der «ensom». Det ser iallefall ut som om han sitter der ensom. Jeg får lyst til å hilse på ham, helt til jeg ser at han har en liten laptop på fanget sitt og skriver. Han jobber sikkert tenker jeg. Bordet skjuler at han har en laptop som jeg ikke så. Så da vil jeg ikke forstyrre ham. Det er bare jeg som sitter her alene og ensom. Jeg ser folk komme å gå inn døren til Espresso House. De fleste sammen med noen. De ler og har det gøy sammen. Selv går jeg inn og ut døren alene hver gang jeg går hit. Jeg skulle ønske jeg var de. 

Dette bilde er fra soveromsvinduet mitt, hvor jeg kan se over til naboblokken min.

Det er mange av oss som er veldig ensomme som har det som dette. Og vi blir bare flere og flere. Jeg lurer på, hvor er de hen.? Hadde jeg bare visst hvor de var.? Og hvem de var.? Jeg vet de er rundt meg overalt, hvor enn jeg er, og hvor enn jeg går. Det er det som er så frustrerende. Er naboen f.eks. like ensom og alene som meg.? Mannen/damen jeg kanskje passerer på gata er kanskje like ensom og alene som meg. Bare så synd at jeg ikke VET. VET hvem de er. Ofte kjenner jeg at jeg er så ensom at ensomheten mange ganger tar et kraftig kvelertak. Da får jeg nesten ikke puste, og Begynner nærmest å hyperventilere. Jeg må da legge meg ned litt på sengen slik at jeg får roet meg og får pusten tilbake. Så må jeg ut å trekke litt frisk luft.  Hvorfor blir vi så ensomme og alene.? Vi blir bare flere og flere som er og blir det. Er det den digitale verden som er grunnen.? Sosial medier som er grunnen.? At vi bare prater til hverandre i «en sky» på nettet.? Og så blir det som det blir/har blitt…?

En annen greie med meg er at jeg har veldig vanskelig for å komme i kontakt med folk. Jeg har aldri vært god på det. Å holde/føre en samtale klarer jeg aldri. Det går en liten stund, og etter det så blir det mer eller mindre stille. Jeg blir liksom bare sittende der uten å si noe. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. I store sammenhenger/folkemengder/sammenkomster kan du se at jeg alt annet enn føler meg noe komfortabel på noen som helst måte. Jeg slapper ikke av i det hele tatt. Jeg blir sittende sjenert og forvirret å se rundt meg. Er stille og har bare mest lyst til å forsvinne derfra. Særlig om det er mange mennesker der rundt meg. Og det er folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner osv. Hva er det jeg er redd for.? Hvorfor er det sånn hver gang.? Jeg tror det er sosial angst jeg har.? Jeg tror jeg ville hatt mange flere venner om denne angsten til stadighet ikke hadde vært her…..Jeg har hatt det slik som dette i alle år. Jeg passer liksom ikke inn noe sted. Det føles iallefall sånn. Og dette igjen fører til at jeg sjelden går ut på byen eller andre ting. Tryggheten hjemme gjør at jeg holder meg hjemme. Hjemmet mitt blir min beste venn. Det er trygt, og det er godt her.

Jeg kom forresten over en artikkel på Facebook. En veldig interessant artikkel. Og dette var en artikkel om hvilke land i verden det var vanskeligst å få seg venner i. Og der kom blant annet Norge opp som ett av landene. Da er det kanskje ikke meg det er noe galt med da.? Siden jeg selv sliter så voldsomt med dette.😢😢 De andre landene i denne artikkelen var Sverige, Danmark, Kuwait, Qatar og Saudi Arabia. Skulle så inderlig ønske at dette var anderledes. Skremmende er det også, dersom det er dette som er utviklingen og vi ikke lenger skal være venner med hverandre eller snakke med hverandre. Huff. 

Se linken under her:😳😳

https://www.indy100.com/article/countries-making-friends-friendliness-index-expat-travel-settling-in-immigration-2017-ranking-brexit-8092416?amp&__twitter_impression=true

Landene som er markert med rødt regnes som de «verste» landene i verden å få venner i. 🙄🙄 Hvordan har det seg at både Norge, Sverige og Danmark er på denne listen.? Hva er grunnen til det.? Og hvorfor.? Er det rikdom og velstand som gjør at vi er blitt så kalde og overfladiske.? Er det en del av det.? Jeg syns dette er dypt tragisk og veldig trist.😢😢 Norge havner faktisk på 63 plass, Danmark på 64 plass og Sverige på siste plasss som nummer 65. 😥😥

#mittliv #ensomhet #ensomheten #lonely #venn #venner #nettverk #skulleønske #skulleønskejegvarde #livet #friends

2 kommentarer
    1. Flott innlegg og utrolig viktig tema. Ikke bare for homofile, men for alle. Ensomheten kan være vondt når den er uforskyldt, men avslappende for dem som velger det. Du reflekterer over din egen ensomhet og finner grunnen som man kan gjøre noe med, det er ikke lett, men det er en begynnelse. Du må finne de virkemidlene som passer deg. Jeg ønsker deg masse lykke til! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg