Mobbeoffer ! Da kom tårene.!

Bildet er ikke av meg.

Hva betyr ordet i overskriften? Hva betyr det for deg? Tenk litt på det før du leser videre.

Er et mobbeoffer en liten jente som gråter hvert friminutt? Er det en gutt som kommer hjem fra skolen med blåveis? Er det den tilbaketrukne, stille kontormedarbeideren på arbeidsplassen din?

Er det deg? Eller er det meg.?
Hva definerer om du er et mobbeoffer.? Må noen ha kalt deg et ekkelt navn, sagt noe stygt til deg, dyttet deg? Er man et offer hvis man blir utestengt fra leken i barnehagen eller praten i kantina?
Jeg tror at alt det jeg har nevnt over (og mye mer) kan få noen til å føle seg mobbet, men er man da “kvalifisert” til rollen.? Eller må mobbing være en bevisst handling utført av personer med motivet å få deg til å føle deg dårlig.?

Hvis jeg sier: Jeg ser på meg selv som et mobbeoffer. Er du uenig? Blir du overrasket?

For jeg mener faktisk det. Om noen rundt meg noensinne har tenkt på meg på den måten aner jeg ikke, men selv følte jeg det, hardt og kaldt på kroppen. På tankene.
Jeg føler det fortsatt den dag i dag.

Jeg har alltid følt meg utenfor. Jeg har drevet med fritidsaktiviteter få andre likte, jeg valgte å ha min egen stil, brydde meg ikke om mote den gang og var antageligvis ikke den enkleste å like fordi jeg hadde sterke meninger om det meste. Noe jeg holder mer for meg selv den dag i dag. Jeg prøver derfor å få dem ned i bloggen min her.
Hvis jeg skal prøve å definere hva det var som gjorde at jeg følte meg mobbet var det alle kommentarene som ble slengt i ansiktet mitt hver eneste dag, all baksnakkingen og blikkene. Kanskje mer også, som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Det var ikke grenser for hva jeg fikk høre. Noen kommentarer har brent seg fast, mens jeg bare husker innholdet i en del annet. “Han er liten han”, “Garman er korpsnerd”, “Garman har rare klær”, “Garman er bare teit”, Garman er så forfengelig….. Selvfølgelig var ikke dette alt. 
Det verste var vel å komme inn i et rom hvor samtalen stilnet mens mine såkalte venner helt tydelig nettopp hadde snakket om meg. Noen ganger hørte jeg de også, når jeg var inne på et avlukke på toalettet og de trodde de var alene. Det gjorde vondt. Det føltes som om noen stakk en kniv inn i magen min og vred den rundt flere ganger, og når de endelig var gått – da kom tårene.

Også de blikkene… Som fulgte meg gjennom gangen på skolen. Som målte deg fra topp til tå med det sarkastiske uttrykket, som noen ganger kom samtidig som skjellsord, andre ganger etterfulgt av hvisking og fnising når man endelig var gått forbi. Hver morgen, hvert friminutt, hver eneste gang jeg gikk gjennom den gangen måtte jeg manne meg opp, puste dypt inn, ta på meg masken som viste at jeg ikke brydde meg og kaste meg uti det. De skulle nemlig ikke få se at det plaget meg.! Det var det ingen som fikk vite det, for jeg skulle være sterk. Jeg skulle la det prelle av meg. Helt til jeg var for meg selv og kunne kjefte på meg selv for alt jeg gjorde galt. For dette var jo helt klart min skyld.

Høres det feil ut? Vel, den tanken sitter fortsatt igjen. Jeg skylder på meg selv med en gang noen sier noe stygt til meg, eller hvis jeg bare er i en diskusjon, eller hvis jeg sier noe til en venn som kommer ut feil. Da kommer det – “Han er teit”, eller “Han skjønner ingenting”…. Jeg tror dere forstår tegninga. Og ja. Jeg vet at det er feil, jeg vet at det ikke er sant, men de automatiske tankene er det ikke enkelt å styre.

Endelig klarer jeg å tenke noen positive tanker om meg selv. Noe jeg ikke klarte for noen år tilbake. Tidligere kunne jeg lete i timesvis uten å finne noe som helst. 

Jeg ser på meg selv som en god gutt i dag, fordi jeg prøver å gjøre mitt beste. Jeg er arbeidssom, høflig og snill. Hadde noen bedt meg om å skrive noe positivt om meg selv tidligere ville jeg fnyst, trukket på skuldrene og lurt meg unna. Men en tankegang jeg fortsatt ikke har klart å kvitte meg med er selvbildet mitt. Spesielt kroppsbildet. Jeg vet at jeg kan se ålreit ut med klærne på, men selv det var vanskelig for meg å skrive. Hvis jeg har pyntet meg og føler meg fresh kan jeg bli veldig glad hvis noen sier noen hyggelige ord eller sender et blikk i min retning, men tar jeg det noengang ordentlig til meg? Svaret er nei.
Det jeg derimot tar til meg er negativ kritikk. 

Det er en grunn til at jeg har blitt den personen som  jeg er i dag. Og en grunn til at jeg bryr meg så mye om andres følelser, og generelt om andre mennesker. Selvfølgelig har dette formet meg, men jeg har valgt å la det gjøre meg bedre. Derfor er jeg nok mer inkluderende enn mange andre. Jeg vil ikke la noen stå for seg selv eller føle seg utenfor, bare fordi personen skiller seg litt fra de andre. Alle fortjener en plass i gjengen og jeg kan ikke forstå de som fryser ut enkeltindivider, eller trekker alle over en kam for den saks skyld.

I og med at  mobbing har hatt en så sentral rolle i utviklingen av min personlighet ser jeg ikke på meg selv som et offer i samme grad lenger. Jeg er ikke lei meg for det jeg ble utsatt for, for det jeg ble kalt, selv om det gjør at jeg fortsatt slenger de samme kommentarene til meg selv. Jeg er definitivt min største kritiker, men nå vet jeg at jeg er et godt menneske. Og for meg er det det viktigste.

                                            OPPFORDRING:

Observer menneskene rundt deg. Kanskje det er noen som sitter inne med noe de trenger å snakke om, kanskje det er noen som trenger en skulder å lene seg på, eller kanskje det er noen som bare trenger å få et bittelite smil og et “hei”. Det er ikke alltid det er så mye som skal til, og hvorfor kan ikke du være den som gir vedkommende det.? Start i dag. 

#mobb #mobbing #mobbeoffer #stoppmobbing #ikkemobb 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg