Når «vennskapet» kun blir enveiskommunikasjon – er det da et vennskap.? – Er vi venner eller ikke.? Eller hva er vi.?

Har du venner der det stort sett er KUN du som kommuniserer med vennen(e) din(e).? Da på en eller annen måte gjennom telefonen din.? Via Snapchat.? Instagram.? Facebook.? Messenger.? Eller hva det nå måtte være.? Og aldri eller svært sjelden får du noe svar fra vennen(e) dine når du kontakter dem.? Og når de da  endelig svarer ,(hvis de svarer), så svarer de med at «nå må vi møtes snart», «savner deg». Men så blir det bare med dat de sier det, og ikke noe mer. Det kan da ha gått laaaaang tid siden du sist hørte noe som helst fra de. Ja til og med uker og måneder. Jeg har slike «venner». Eller kan jeg virkelig kalle dette for venner.? Når det er jeg som hele tiden prøver å få kontakt og å holde kontakten med de i dette tidsrommet. Når det er jeg som gang på gang ber om å få treffes. Enten hos de eller hos meg eller bare finne på noe utenfor husets fire vegger. Og når de da endelig svarer deg etter flere uker/måneder der du har prøvd å få kontakt. Og  de da plutselig svarer «savner deg», «nå må vi møtes snart» og så blir det helt stille igjen fra «vennene» mine. Hva slags venner er dette.? Er det virkelig venner av meg dette her tenker jeg når de da endelig svarer.? Men like fort forsvinner igjen. Når jeg da får disse svarene så svarer jeg fort tilbake igjen. Om at det har jeg veldig lyst til osv.  Men så kan det gå flere uker igjen før jeg får svar tilbake. Jeg syns dette er utrolig dårlig gjort av de. Det er nesten så det oppleves som et hån mot meg når de svarer og så bare  forsvinner de igjen uten å svare.

Det gjør noe med meg når de som «liksom» er vennene mine ikke gidder å svare. Jeg blir først og fremst veldig trist, og noen ganger kommer en tåre også. Og jeg blir også litt frustrert og skuffet. Men burde jeg bli det.? Iallefall er det slik jeg reagerer. Og syns det er kjempevondt at jeg aldri eller svært sjelden hører noe tilbake fra de. Når jeg selv hele tiden prøver så godt jeg kan å holde kontakten med de. Jeg har ikke mange venner så derfor er det så viktig for meg at de vennene jeg har, har kontakt med meg og holder kontakten. Noe vennene mine er veldig klare over.  Er jeg rar som gjør dette.? Prøver jeg for hardt.? Slik at de trekker seg unna.? Isåfall, kan de da ikke bare si det til meg.? For jeg tåler å høre det fra de. Ærlighet fra mine venner som sier det som det er, setter jeg umåtelig stor pris på. Så det er viktig for meg. Så de har ingenting å være redde for. Men føler at det bare er jeg som tar/holder kontakten med de. 

Når jeg da endelig en ytterst sjelden gang møter dissse vennene, og vi sitter og prater enten hjemme hos meg eller hos vennen(e), så sitter de da svært ofte, ja jeg vil si for det meste med hodet hodestups i telefonen(e) og taster i vei, og svarer da på mine spørsmål i samtalene, mens hodet er et helt annet sted. Nemlig dypt nede i telefonen. Og knapt nok så er det mange ganger så vidt jeg får noe øyekontakt også. Og så tenker jeg. Her møtes vi endelig. Og der sitter du min venn(er) og nærmest prioriterer livet ditt på telefonen i stedet for på meg.!! Og så tenker jeg.: De sitter der og trykker, taster som bare det på telefonene sine. Men hva med alle meldinger på Snapchat, messenger, SMSer som jeg jevnlig gjennom flere uker har sendt,  og som jeg aldri har fått svar på.? Slik som de sitter med hodene nedi telefonen(e) så kan de da umulig ikke ha sett mine meldinger som jeg har sendt til de.? Eller gidder de bare ikke.? Hva er det de egentlig gjør som er så utrolig viktig på de telefonene da.? At ikke en gang jeg som er deres  «venn» får litt oppmerksomhet, slik som jeg prøver å gi til de når jeg endelig en sjelden gang får se dem.!! Jeg skjønner det ikke. 

For en måneds tid siden så bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ta kontakt med noen av disse vennene det dreier seg om. Hverken via telefonen eller diverse sosiale medier som vi alle felles bruker. Rett og slett bare for å se om noen av dem tar kontakt med meg på en eller annen måte. Så langt har jeg dessverre ikke hørt et eneste pip fra noen av de det dreier seg om. Og det har nå godt nesten 1 måned. Så tenker jeg da.: Syns de endelig at det var godt å fred fra «maset» mitt.? Eller er det sånn at de ikke vil ha kontakt med meg.? Er det det de innerst inne vil.? Jeg vet ikke. Men det eneste som jeg vet er at jeg ikke kan fortsette med denne enveiskommunikasjonen, der det er  jeg som hele tiden tar og prøver å få kontakt. Og å holde kontakten. Dette er alt annet enn gjensidig. Og er dette da egentlig venner.? 

For 12 år siden da jeg flyttet fra Stavanger til Oslo, så var jeg hos et vennepar på noen pils et par dager før jeg skulle flytte til Oslo. (Til Oslo flyttet jeg 30 juni 2006.) Rett før jeg skulle dra fra mitt besøk hos dem, så sier da dette venneparet følgende.: « Ettersom du nå flytter til Oslo og du nå har fått jobb i Nordsjøen, så kan ikke du ta å ringe eller sende en SMS når du er hjemme fra Nordsjøen.? For vi klarer ikke å følge med på når tid du er hjemme osv.»? Jeg husker dette som om det var sagt til meg for 1 minutt siden liksom. Og jeg stusset også veldig på at de sa det de sa der. Hvorfor i all verden var det bare jeg som skulle kontakte de hver gang da.? Selv om jeg jobber i Nordsjøen og flytter til Oslo, så er jeg ikke borte. Og når det er sagt. Selv om jeg flytter til Oslo og har jobben i Nordsjøen så ser jeg ingen grunn til at de ikke skulle ta noe kontakt.? Det er da ikke verre enn at dersom jrg ikke svarer på SMSer eller oppringninger, ja da er jeg på jobb, så svarer jeg så fort eller ringer de opp så fort jeg er på land igjen. Og dersom de hadde gjort det så hadde de også forstått at jeg var på jobb i Nordsjøen. Send en melding eller gjør en oppringning. Og dersom jeg svarer så svarer jeg, og visst ikke så er jeg mest  sannsynlig i Nordsjøen på jobb. Hvor vanskelig kan det være da.? Det ble til at det var jeg som tok kontakt på en eller annen måte hver gang, der også. Og aldri de. Dette holdt på i et par år,  til jeg til slutt ikke orket dette lenger, og det ble lengre og lengre mellom hver gang jeg kontaktet de. Og likevel kontaktet ikke de meg på noe som helst vis, selv om kontakten mellom oss ble mindre og mindre. De siste årene har vi ikke hatt noe som  helst kontakt, dessverre. 

Jeg er jo av den filosofien at er man venner så skal kontakten mellom vennene være gjensidig, der begge parter jevnt og trutt tar kontakt med hverandre. Og ikke bare  den ene parten. En sånn enveis kommunikasjon  det fungerer ikke hos meg. Og det  blir også helt feil at det bare er den ene parten i vennskapet, er den som  hele tiden prøver å holde  kontakten uten å få noe tilbake….. Jeg tror også at det er mange slike vennskaps forhold som dette dessverre. Som jeg mener ikke er noe vennskap i det hele tatt…. Eller hva tror du.? 

Garman. 🙄🙄🙄

10 kommentarer
    1. De såkalte vennene som ikke gidder å ta kontakt vil jeg desverre ikke kalle venner.
      Lykke til med venner som prioriterer og tar tid til å være sammen med deg 🙂

    2. De er ikke venner, og du bruker opp energi på å få respons. Dropp dem, du! Du trenger ikke et lass av sånne, det holder med noen få som faktisk ER der og er tilgjengelige. Skal det være vennskap, må det være toveis kommunikasjon. 🙂

    3. Skjønner dessverre hva du mener, for noen år siden opplevde jeg det samme. Jeg som deg ønsket kontakt, men sjelden varte det lengre enn en melding eller to. Til slutt gjorde jeg som deg, sa stopp for meg selv. Enkelte er alt for opptatte i sine egne liv føler jeg, sitt eget «jeg» så det er ikke rom for noe mer der å da. Men en dag er det jo for sent. En må ta vare på vennene sine, det er forhold som bør pleies det også :-))

    4. De som ikke gidder å svare eller som svarer men aldri tar seg tid til å ha en skikkelig samtale med en eller møtes er ikke ordentlige venner i mine øyne. Har en venn som er akkurat som det du beskrev først i teksten. Har sluttet å sende meldinger til vennen og nå får jeg heller ikke noen svar eller livstegn tilbake. Trist og sårt, men jeg slipper i hvert fall å bruke opp tid og energi på et vennskap som ikke finnes livstegn i. :S

    5. Jeg er veldig skeptisk og ikke lett å komme gjennom nåløye pga har blitt brent, og andre ting… men jeg tar skikkelig godt vare på de som kommer igjennom for å si det sånn… Vennskap er ingen enmanns show…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg