Nei, kjærlighetens mysterium er ikke enkel å skjønne seg på…..!

I flere måneder nå, har jeg blitt «plaget» med en rekke spørsmål og tanker i hodet mitt. Spørsmål og tanker som nærmest hjemsøker hodet mitt jevnlig. Og spørsmålene som blant annet heeele tiden kommer dundrende inn i hodet mitt er blant annet.: Vil jeg bli klar igjen.? Våger jeg å gå inn i et nytt forhold.? Skal jeg våge å gå inn i et nytt forhold igjen.? Etter alt helvete jeg gikk i gjennom fra de to forrige forholdene som jeg var i.? Der den ene gjorde en alvorlig kriminell handling, og han før der igjen var utro og hadde et forhold til en annen mens han også var sammen med meg. Tro det eller ei. Eller skal jeg bare være alene.? Og fortsette å leve alene som singel mann.? Tanken på å være alene uten en jeg kan berike livet mitt med og han berike meg med sitt liv, er noe jeg savner. Og så liker jeg ikke å være alene over tid. Oppi det hele så tenker jeg litt på mor og far også, og min øvrige nærmeste familie. Hvor mange kjærester/samboere skal de hilse på liksom.? Selv er jeg også lei av å dra med meg «den ene kjæresten etter den andre» hjem til familien min. Nå har jeg bare hatt 4 kjærester i mitt snart 41 årige liv. Men likevel. Og hver gang jeg har tatt med meg en kjæreste hjem til familien min, så har jeg sagt til meg selv i stillhet.: «Jeg håper virkelig det er siste gang jeg gjør dette. Jeg håper det blir deg.» Men så blir også han bare «en i rekken» av kjærester de får hilst på/blir kjent med. Jeg er drittlei av det. Og jeg tror også familien min er drittlei av dette.  Eller, jeg tror ikke. Jeg VET de er lei av dette. Og jeg skjønner dem godt. Veldig godt. For jeg er selv veldig lei av å «holde på» slik. Og det er laangt i fra noe som jeg ønsker å fortsette med. Eller ønsker skal skje igjen. KUN dersom det er den eneste ene, rette mannen som dukker opp. Hadde jeg bare kunnet finne den eneste ene som var for meg. Hvor er du.? Finnes du.? Finnes den rette for meg i det hele tatt da.? Eller gjør det ikke det.? Det høres på en måte så enkelt ut å skal finne den eneste ene…. Men det er jo alt annet enn det….Og hvordan og hvor finner man den eneste ene.? 

Jeg vil gjerne inn i et nytt varig forhold. Men etter de to siste forholdene hvor jeg ble så ekstremt såret av hva de gjorde, der han ene som sagt gjorde en alvorlig kriminell handling, etterfulgt av rettssaker og Gud veit hva det ikke var. Og der han andre hadde et forhold til en annen samtidig som han var sammen med meg. Så klarte han å kombinere det mens jeg var bortreist og på jobb offshore 2 uker om gangen. Dette har gjort sitt til at jeg er blitt veeeldig skeptisk til å ville gå inn i et nytt forhold. Det er noe som stopper meg. Men så vil jeg gjerne også. Jeg tror det er den frykten det er å bli såret igjen som gjør at jeg ikke klarer å gå inn i et nytt forhold igjen. Så såret som jeg ble de to siste gangene gjorde noe med meg. Og det tok laaaaang tid, ja flere måneder etter at de to siste  forholdene jeg gjorde slutt, at jeg kom til meg selv igjen. 

Jeg er jo en mann på snart 41 år, som dessverre fortsatt er singel. Etter hvert en godt voksen mann som hverken har barn eller en mannlig kjæreste som kan berike livet mitt. Og så tenker jeg, at jo eldre man blir, jo vanskeligere blir det å finne en å dele livet sitt med. Eller hva.? Tanken på å være alene uten å ha en å dele livet mitt sammen med, den skremmer meg litt. Og den skremmer meg mer og mer for hvert år som går. Jeg får ikke panikk eller angst eller noe sånt av det. Men den frykten for å være alene når jeg blir eldre/gammel er den som skremmer meg. Tenk å kanskje skulle måtte sitte alene i en liten leilighet i Oslo f.eks. som pensjonist. Jeg har jo ingen barn å vil aldri få det, som kan komme å se om meg den dagen jeg selv blir gammel. Og kanskje må ha hjelp til både det ene og det andre. Eller blir jeg bare sittende der alene i en stol på rommet mitt på et gamlehjem..? Jeg er allerede altfor mye alene og for meg selv nå. Så hvordan vil det da bli når jeg blir enda eldre eller pensjonist.? Vil ensomheten og frykten ta fullstendig overhånd og kontroll over meg.? Vil jeg ende opp alene og ensom.? Det er så mange spørsmål og tanker rundt dette som dukker opp hele tiden i hodet mitt. 

Jeg er homofil, og i det homofile miljøet så lever flertallet av oss som single…..En del/noen lever i gode stabile og lange parforhold. Enten som samboere eller som ektepar. Og det er noe jeg misunner dem veldig. Men altså flertallet av oss lever livene våre eller er single selv når vi blir gamle. Eller til og med hele livet ut/i gjennom. Hvorfor er det slik.? Ønsker de det sånn.? Eller blir det bare sånn.? Mulighetens «marked» er jo heller ikke det største/noe stort i mitt miljø så det kan også ha en medvirkende årsak til at så mange av oss er single…… Mens mulighetens «marked» er kjempestort blant de hetrofile, og jeg vil tro at det finnes mange flere stabile parforhold i de hetrofile miljøene…. Jeg vet ikke, men tror det… Skulle så inderlig ønske at det var anderledes for oss homofile også.

Selv er jeg ikke en person som er den som går på «jakt» for å finne en kjæreste. Hverken på Internett, apper eller på byen. Jeg er svært lite å finne blant de homofile barene nede i sentrum av Oslo. Altså London Pub, Elsker og Cæsar som visstnok er de «store» skeive stedene i denne byen. Jeg føler meg ikke tilfreds å gå på «sjekkærn» på de stedene der. Da disse stedene oppfattes som mer eller mindre og veldig ofte som et kjøttmarked. Å stå der som en annen biff å eventuelt bli «sikla på» av kåte homser, det kan jeg fint styre meg for. Så det å finne den eneste ene mannen på disse stedene  ser jeg på som svært lite sannsynlig…. Nå skal man rikitig nok ikke feie alle homser inn under en og samme kam. For det finnes selvsagt flere unntak der også. Disse stedene oppfattes som kjøttmarked/er et kjøttmarked sier flere av de homsene som jeg kjenner som går der. Et inntrykk jeg selv også sitter med de svært sjeldne gangene jeg besøker disse utestedene. Så hvor kan jeg treffe den eneste ene da tro.? 

Homo appene grindr, planet Romeo og scruff, er apper  som også jeg som homofil har prøvd å finne den eneste ene på. Men disse appene er ikke uventet de reneste «puleappene» for å si det litt  forsiktig. Det er iallefall min erfaring. Jo lenger ut i samtalen jeg kommer med en i en slik app, jo så koker det hele ned til sex, sex og atter sex. Selv når du tror at du kanskje har funnet en veldig interessant person så ender det opp med dette sex pratet. Og det selv om du iherdig nok prøver å styre unna dette emnet. Og når den personen du da kanskje oppfattet som seriøs og ordentlig, og som du nærmest nesten holder på å invitere for en date, da plutselig begynner å prate om sex, hva du liker, om du har stor pikk, og i det hele tatt. Ja, da skjønner man vel at det var/er mer sex enn er forhold vedkommende var ute etter….. 

Jeg som sagt, er ikke en som går rundt og leter etter å finne en mann/den eneste ene jeg kan dele livet mitt med. Jeg er mer av den oppfatningen at det skjer når fet skjer. Hvis det skjer. Jeg er heller ikke den personen som går rundt og leter. Da det er noe som ikke passer for meg å gjøre. Og så syns jeg det virker litt sånn desperat dersom jeg skulle gå rundt å lete etter en kjæreste. Jec tar ting som det kommer, og tror også det er den beste måten å gjøre det på… Om jeg går rundt å leter så kan ting fort bare bli feil. Kanskje virke litt desperat også…. Men hva er da den mest naturlige/riktige  måten å finne en kjæreste på.? Finnes det  en rikitig måte.? Metode.? Eller er dette en individuell greie.? Eller er det beste bare å se hva som skjer, ta ting som de kommer og så skjer det når det skjer.? 

Nei, kjærlighetens mysterium er ikke enkelt å skjønne seg på. Noen er heldigere enn andre, mens andre ikke er det. Andre velger å være foruten kjærligheten/kjæreste. Mens andre ikke kan klare seg uten. Vi alle trenger kjærlighet på et eller annet  vis. Enten det er sånn eller sånn. For meg er den kjærligheten å finne den eneste ene rette. Og jeg håper jeg en dag skal finne ham. Innerst inne skulle jeg ønske det var nå. 

Garman. 🤗🤗🤗

8 kommentarer
    1. En ting er i alle fall sikkert. Legning spilleringen rolle. Jakten på kjærligheten er lik for oss alle. 😉
      Ønsker deg lykke til!
      Helgeklemmmmmm på vei :)))

    2. Det inspirerte til å dele en av mine favoritt ord. Har en svakhet for quotes og dikt.
      Så takk for inspirasjonen. Det jeg delte nå dukket opp i hodet mitt når ei venninne delte at sønnen hennes var homofil. Jeg er redd jeg glemte det like fort som jeg fikk høre det. Når jeg litt flau måtte innrømme at det hadde jeg glemt, sa jeg de ordene du finner i mini-innlegget på bloggen min. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg