Ikke gå, ikke gå sa det intense ensomme uttrykket hans.!

I går etter trening så gikk jeg for å spise litt sushi på mitt faste sted like ved Gunerius Shoppingsenter. Maten den kom og jeg riktig storkoste meg med sushien der. Og for en gangs skyld var det lite folk her og spiste, så jeg kunne nyte sushien nesten i fred og ro. Og det var deilig. 

Etter at jeg var ferdig med å spise så ble jeg bare sittende her og slappe av en stund. Og mens jeg satt her og filosoferte og så ut av vinduet på alle folkene som gikk forbi i gaten utenfor. Så kom det da plutselig en ung mann inn i restauranten. Han satte seg like bak meg, cirka med 1 meters avstand fra hans bord til mitt bord. Han var på jobb det var det ikke vanskelig å se. Da han kom inn i restauranten i fullt arbeidsantrekk. Og med diverse verktøy hengende rundt på seg også. Så  tydeligvis var han på jobb. Han bestilte seg mat. Både en forrett og en hovedrett og med ett stort glass vann å drikke til. Da han hadde fått bestilt og servitøren etter hvert kom med maten hans. Så kom servitøren med hovedretten først og ikke forretten som da er det vanlige. Denne unge mannen likte ikke dette, og sa til servitøren at hvorfor får jeg hovedretten først og ikke forretten.? Servitøren så faktisk bare spørrende og dumt på ham og gikk for å hente forretten også. Som ble servet ham 2-3 minutter etter at han hadde fått hovedretten. Mens denne unge mannen ventet på forretten, det var da han tok kontakt og begynte å prate med meg. «Så du det.? Så du det eller.? For en service og så så frekk han servitøren er» sier denne unge mannen. Jeg repliserte med at det såg jeg. Og at dette kunne servitøren ha ordnet på en helt annen måte. Denne unge mannen sa til meg at nå hadde han ikke lyst på denne forretten likevel. Nå som han hadde fått hovedretten først og var kommet godt i gang med den. Og da sa jeg at jeg syns du skal si det til servitøren at du ikke vil ha forretten likevel. Det ble ikke slik. Forretten kom og han spiste den av hjertens lyst. For som han sa, så var han utrolig sulten. Og de to rettene var borte på et blunk også.

Det var da det hele skjedde. Da han var ferdig med å spise så blir vi sittende og prate litt. Det viser seg at han er alt annet enn sjenert og blyg. Og spør meg rett ut om jeg er ensom. Dummere enn et brød som jeg er så sier jeg nei. Hvorfor sier jeg nei.? Jeg er jo det. Jeg er jo svært ofte ensom. Sikkert minst like ensom som ham. Jeg stiller han det samme spørsmålet og han svarer da, at «ja jeg er ensom» sier han. Helt åpen og ærlig om det. Og jeg spør da, hvorfor er du ensom da.? Og svaret jeg da får er at dagene hans kun går i 12 timers arbeidsdager og trening og soving. Og litt knulling som han faktisk også sa. Og det var det. Så sier han videre. «Hva slags liv er det liksom,? « Kaste bort livet sitt på bare jobb, trening som han sa. Ikke forsto han seg på kvinnfolka heller og var ikke i noe forhold med en jente da han syntes at «kjerringene» som han sa var så utrolig kravstore. Altfor kravstore som gjorde sitt til at han ikke ville inn i et forhold med en jente. Hmmh, har ofte hørt fra hetrogutter at de syns at jentene er altfor kravstore osv. Jeg skal ikke uttale meg om det da jeg ikke er interessert i kvinnfolk overhode. Men det jeg vet er at, hadde jeg vært sammen med en dame så hadde det slett ikke nyttet å komme her å komme her å evt prøve å ta styringen eller kontrollere meg på noe som helst vis. Og heller ikke komme her å fortelle meg hva jeg skal gjøre, ha på meg og i det hele tatt. Det er og blir det mildt sagt det verste jeg vet. Nå skal det jo også sies at jeg er så til de grader alt annet enn noen enkel person å være  sammen med i et forhold. Jeg lar meg ikke bli «firet» på, og snakka til som om jeg ikke var en voksen og ikke visste noenting om noe i et forhold. Så det hadde virkelig blitt en utfordring for den eventuelle damen. Men nok om det. 

Denne unge mannen spør så videre. Og spør meg rett ut om jeg er homofil. Noe jeg da bekrefter overfor ham at jeg er. «Ja, det ser jeg sier han. Jeg er ikke homofil sier han.» Nei det har jeg for lengst skjønt sier jeg da. Han sier så lenger ut i samtalen at han skulle jobbe til klokken 20.00 den dagen. Så det var derfor han var innom her for å spise litt sen lunsj. Videre begynner han å fortelle at han hadde egen leilighet ved Freia sjokoladefabrikken på Rodeløkka. Ja vel tenkte jeg og syns jo det var hyggelig. Jeg sier også at jeg for 2 år tilbake bodde på Rodekøkka og trivdes veldig godt der. Igjen må han poengtere at han ikke er homofil. Jeg svarer da «at det har jeg fått med meg så det trenger du ikke å si igjen.» Så begynner han å prate om trening. Om at han trener hver eneste dag . Jeg sier at «ja det ser jeg at du gjør. Hele deg er jo bare muskler» altså ikke overdrevent med muskler. Han er passe flott med muskler. Han sier så at han hadde vært med på et mesterskap på Gardermoen der det gjaldt å vise frem musklene sine. Og at han hadde kommet på 5 plass i den konkurransen. Jeg sier da at jeg syns det var en kjempebra plassering. Noe han selv var enig i. Jeg får vite at han er en ung mann på 23 år, jobber som elektriker,  og gjør en jobb på Clarion Hotell her i sentrum av Oslo som de pusser opp og bygger på flere rom. 

Så er det da at han kommer innpå dette med hvor ensom han er. Hele tiden i samtalen så nevner han at han er ensom. Jeg ser det på ham, på kroppsspråket hans, og uttrykket hans  at han ikke trives med denne ensomheten. Han ser lei seg ut, og trives ikke med seg selv ser det ut for. Selv er jeg så vandt blitt med det å være ensom at for meg er det nesten blitt det normale. Men det jeg lurer på da jeg gikk  der i fra er om han prøvde å gi meg et slags hint/hjelp i forbindelse med sin egen ensomhet.? Det var den ene tanken som slo meg da jeg gikk der i fra. Og hvorfor spurte jeg ham ikke litt mer om hans ensomhet.? Skulle jeg gitt ham  telefonnummeret mitt så kunne han tatt kontakt med meg dersom han hadde ønsket/villet det.? Jeg kjenner ham jo ikke, så syns  det å gi telefonnummeret til en vilt fremmed  person  er litt drøyt. Men i dag angrer jeg på at jeg ikke gjorde det. Ikke bare det, da jeg gikk derifra så satt han der og så etter meg med et nedtrykt litt trist uttrykk i ansiktet. Et intenst ensomt uttrykk som sa» ikke gå ikke gå». Og han så etter meg  helt til han ikke kunne se meg mer. Og det  uttrykket har brent seg fast i netthinnen min fullstendig. Og ellers har jeg tenkt mye på ham i dag. Hadde han kanskje andre problemer også.? Hva slags problemer.? Er han på jobb.? Skulle jeg gått så langt å sett etter om han var på jobb på Clarion for å få kontakt med ham igjen..? Nei det kan jeg ikke. Det blir for drøyt det også. Men han gjorde noe med meg at jeg får lyst til det. Og vi sliter jo begge to med en voldsom ensomhet. Så der har vi noe til felles vi kunne ha pratet enda mer om. Men jeg skal ikke gå å lete etter ham. Jeg får heller håpe på at jeg tilfeldigvis treffer på ham igjen.  Det hadde vært hyggelig. Og jeg tror han også kanskje hadde syntes det…..Til tross for aldersforskjellen det er mellom oss også… 

Jeg glemmer ikke denne lunsjen med det første. Det var veldig hyggelig. Og ikke minst en veldig uventet «affære» å bli litt kjent med denne 23 åringen. Og ikke minst, man   vet jo heller aldri hva dagen bringer oss. Og dette uventede som skjedde var utrolig hyggelig.

Tenk på alle de av oss der ute som er ensomme. Blant annet jeg og han 23 åringen, og alle de andre ensomme som vi ikke vet er ensomme, men som er det. Kanskje sitter han/hun på nabobordet ved siden av deg på en kafé eller restaurant.? eller du går forbi ham/henne på gaten.  Vi vet jo ikke.! Vi er jo overalt. Skulle ofte ønske jeg visste hvem alle disse ensomme var. Så kunne vi møttes…. Finnes det en «klubb»/organisasjon for alle de av oss som er ensomme.? Jeg vet ikke om noen, og skulle gjerne visst om det, dersom det fantes. Vet du om noen.? Så vær så snill og hyl ut til meg om det.! Det hadde vært hyggelig. Jeg har ikke klart å finne en slik gruppe/organisasjon dessverre.

Til vi blogges igjen.!

Garman. ❤️

10 kommentarer

Siste innlegg