Jeg tok en stoffmisbruker med meg hjem.! – For en sjanse å ta.!

I går da jeg satt og spiste sushi nede i byen så kom en ung mann og skulle spise litt selv. Han bestilte seg riktig nok ikke sushi, men en asiatisk gryterett av ett eller annet slag. Jeg hørte at han sa at han ville at den skulle være med kylling. Han satte seg et lite stykke i fra meg, men av en eller annen grunn så flyttet han seg nærmere meg etter en stund. Må de høyere makter forstå seg på hvorfor han satte seg nærmere meg. Hva slags tiltrekningskraft har jeg liksom.? Og i og med at han nå satte seg nærmere meg, så sitter ikke jeg der musestille og ser dum ut for og si det sånn. Da begynner jeg å prate med folk, og så ser man jo fort om de er interessert i å prate med deg videre eller ikke. Men det fant jeg fort ut at han ville.  

Han begynte selv først å fortelle om seg selv. Han sa at han het Ted og var 32 år gammel. Han sa han var fra USA, og sa at han hadde vokst opp der med amerikansk pappa og norsk  mor. Moren bodde nå i Larvik og jobbet sammen med sin type der og dreiv et hotell. Mens faren fortsatt bodde i USA. Han sa også veldig tidlig i samtalen at han brukte stoff. Det vil si, at han kun brukte hasj….. Jeg begynte så å spørre ham ut litt mer om akkurat dette. Han var 12 år gammel da han hadde sitt “første møte” med stoff. Som da var i USA. Herregud tenkte jeg. “12 år og stoff så tidlig.? Bare barnet jo. Hvor var foreldrene da oppi dette.?”  Men så forstod jeg også at hans pappa brukte stoff på den tiden. Men pappaen gjorde ikke det nå lenger. Og så tenkte jeg, “herreguud du er bare 32 år gammel, og har holdt på med stoff i 21 år. 21 år allerede, og livet ditt er så vidt begynt”. Hvordan kunne dette skje.? I så tidlig alder.? Han forteller videre at “alle” gjorde det der borte i USA. Og at kulturen var en heeelt annen fra hvordan stoffkulturen er her til lands. Han sa også at han hadde brukt tyngre stoffer enn hasj også. Men at dette holdt han ikke på med lenger. Og det var mange år siden han hadde klart å slutte med det. “Ja vel tenkte jeg. Jeg bruker ikke stoff og har aldri gjort det, så hva vet vel jeg” tenkte jeg. Han fortalte av hjertens lyst på alt jeg spurte ham om, og mer til. 

Nysgjerrig som jeg er på mennesker og andre menneskers liv så fortetter han å fortelle om seg selv. Jeg spør ham hvor det er han bor hen i Oslo. Og grunnen til at jeg gjorde det, var for at jeg skjønner ut i samtalen vår, at han egentlig ikke har noe sted å bo. Ikke et fast eget hjem iallefall. Og det får jeg bekreftet at han ikke har heller. Han bor litt her og litt der sier han. Så spør jeg videre, “om hvor det er han skal sove/bo i natt.?” Han svarer da at han skal til Majorstuen og til Frelsesarmeen.( Jeg visste ikke at Frelsesarmeen holdt til der.) Der har han da et rom som han bor på/kan overnatte på. Så tenker jeg videre. “Du verden, hva skulle verden gjort uten Frelsesarmeen og andre lignende organisasjoner.? Tenk da, hvor hadde da Ted hatt et rom hen.? Hadde han hatt et sted å sove i det hele tatt.? ” Ja, det suser en masse spørmål gjennom hodet mitt. Og så må jeg bare si at jeg blir ufattelig stolt av Frelsesarmeen og det utrolig viktige arbeide som de gjør for mange av de svakeste her i Oslo, og samfunnet vårt forøvrig. Etter å ha tenkt meg litt frem og tilbake, så spør jeg faktisk om han har lyst til å bli med hjem til meg. Og så kan han sove over hos meg til i morgen. Så får han litt “luft” fra fantastiske Frelsesarmeen. Så vi bestemmer oss for å dra. Men før vi drar så sier jeg også klart i fra om, at alt skal foregå på mine klare premisser. Noe han går med på. Jeg ser det på ham at han blir litt glad, å også litt lettet. Jeg sier også at vi må inn i butikken en liten tur, fordi vi må ha litt kvelds/middag for kvelden.

På vei til butikken så spør han meg veldig høflig og vennlig om jeg kunne kjøpt en røykpakke med Lucky Strike til ham, og også om jeg kan ta ut 110 kr. som han sier. Jeg spør ikke noe videre om hva det er han skal med disse 110 kronene., men tar de ut til ham. Og jeg regnet med at han før eller siden ville spør om å få «låne» litt penger av meg. Røykpakken kjøper jeg også til ham. Noen vil sikkert tenke hvorfor jeg er så dum og kjøper dette til ham. Det er faktisk også en tanke som slår meg . Ja hvorfor gjorde jeg det.? Jeg vet ikke faktisk. Kanskje av medlidenhet.? Jeg vet ikke.

Så står jeg og venter på 17 trikken til Carl Berner, utenfor Gunerius og Brugata som kommer om 3 minutter sto det på tavlen. For det er jeg som står og venter og ikke han. Og mens jeg står her og venter så sier han, ” Kan vi ikke vente på neste trikk sier han”, og før jeg rekker å svare så har han allerede tatt bena fatt, og jeg ser han løper bort til noen menn som står et stykke lenger borte i Brugata. Og da skjønner jeg jo hva han skulle med de 110 kronene.  Da er det også nesten så jeg angrer på at han fikk de 110 kronene av meg. Det selges veldig mye stoff i akkurat dette området av Oslo. Jeg står fortsatt og venter på trikken, mens spørsmålene flyr i hodet mitt. Og det er om jeg bare skal lure meg unna og hoppe på trikken, eller en av de andre trikkene eller bussene, bare for å komme meg unna og bort fra ham så fort som mulig. Men det rekker jeg ikke, for før de 3 minuttene er gått så kommer han løpende tilbake, samtidig som også 17 trikken kommer. Godt «timet» gutt tenkte jeg. På trikken forteller jeg ham hvor det er jeg bor, og at han er nødt til å gjøre akkurat som jeg sier. Han svarer da at han bare gleder seg til å få sove et annet sted enn hos Frelsesarmeen. Selv om det ikke er noe galt i det å sove hos Frelsesarmeen. 

Vi setter oss ned i stuen min og jeg spør ham om han vil ha noe å drikke. Ja takk sier han og et glass brus finner jeg til ham. Alkohol vil han ikke ha. Han sier at han aldri har drukket alkohol, og forstår heller ikke hvorfor folk må ha dette for å kose seg og for å ha det gøy sier han. Ja, hvorfor må folk plent ha den der alkoholen for å ha det gøy da.? Noe jeg faktisk er heeelt enig med ham i. Jeg ser fort at han begynner å slappe av ganske så raskt og godt, noe han selv poengterer. Jeg ber ham om å fortelle litt mer om seg selv. Noe han gjør. Han forteller at han har dame, og at hun også bruker stoff. Da ikke noe som hun røyker på, men da i tablett/pilleform.  Hun hadde visst aldri røykt noenting noen gang sa Ted. Men at det var pillene som hadde ødelagt for henne. Han forteller også at han liker å trene. Og det ser jeg på ham at han liker. Han er en flott trent mann der han sitter og forteller. Videre forteller han også at han er bifil. At han liker gutter og jenter. Jeg skyter inn siden det passet seg sånn, og sier at jeg er homofil.  Han ler litt, og sier, “Å du er det ja. Så kult da,” og så smiler han. Hvor kult det er, er jeg nå litt usikker på, men det er nå sånn det er. Jeg spør videre om dama hans vet at han liker både gutter og jenter. Da svarer han at han hadde blitt “ferska” et par ganger med en gutt i senga, og så ler han. Hun tok det visst ikke helt fint men hadde lært seg til å leve med det visstnok. Og de er sammen enda. Så må han ha seg en røyk. Jeg sier da “at dersom det er det du kjøpte nede i Brugata, så må du gå ned og helt ut på gatenivå å røyke, For ute på min balkong får du ikke røyke hasj”. Det kunne jeg simpelthen ikke la ham gjøre, for hva hadde da naboene tenkt.? Og ikke minst kjenne den eimen av hasj sive inn i både min leilighet og kanskje naboenes leiligheter dersom de hadde/har et vindu åpent i leilighetene sine. Så det kunne jeg ikke tillate. Han gjør som jeg sier uten å diskutere, og det blir noen turer inn og ut han gjør dette i løpet av kvelden. 

Han forteller meg også at han ikke har noen jobb da han er på god vei til å bli uføretrygdet. Jeg syns han sier at han har sklerose i ryggen, og at det er det som er årsaken til at han blir uføretrygdet.  Det var iallefall veldig alvorlig. Det var visst bare noen signaturer igjen som gjenstod og så var det hele i orden. Han sa også at han ikke hadde penger. Han hadde fått “lønn” fra NAV på mandag denne uken. Men at pengene, de hadde moren hans stukket av med, da han skyldte henne en del penger som han sa. Hun hadde kodebrikken hans og hadde full kontroll på hans konto og økonomi. Men det jeg da lurte på var følgende.: Hvorfor hadde moren stukket av med hele lønnen hans.? Skulle ikke Ted ha noe å leve av denne måneden.? Tenkte hun ikke på det.? Og i og med at moren er den som styrer og har kontrollen på kontoen hans, så kunne hun vel latt noe stå igjen litt   til Ted.? Og tatt noe til seg selv hver måned.  I stedet for å tømme kontoen hans helt. Og slik kunne hun gjort det i flere måneder fremover.? Hadde/har hun selv pengeproblemer.? Eller hva.? Eller gjorde hun det for at hun kanskje visste at dersom det var penger på kontoen hans og det ble stående så ville Ted bruke  alt på stoff.? Ja, jeg bare lurer. Men jeg spurte ikke mer om det. Jeg trenger jo ikke å rippe opp i alt i livet hans heller. Og så tenker jeg. Her sitter jeg da, nærmest med et “perfekt liv” i forhold til hans “miserable” liv. Jeg har en god jobb. Sikker inntekt. Jeg har penger. Min egen nesten gjeldfrie bolig. Et liv for ham, som han bare kan drømme om. Og et liv som mest sannsynlig hadde vært det perfekte liv for ham, og som han mer enn gjerne sikkert skulle hatt. I stedet for så dreier livet hans seg ene og alene om den ene bekymringen etter den andre. Om hvordan han skal komme gjennom denne dagen, penger, mat,  og i det hele tatt. Og slik har det vært helt frem til nå…..Hvor lenge skal han måtte gå sånn.? Jeg syns synd på ham. For hvordan kunne vel han vite hva han “fikk servert” som 12 åring.? At det skulle være med på å endre livet hans så til de grader.? Han som 12 åring hadde da ikke begreper om hva konsekvensene av dette faktisk kunne bli/være.? Han var jo bare barnet. Og så syns jeg også man skal være forsiktig å dømme stoffmisbrukere “nedom og under”, for alle har sin grunn til at de begynte med dette og havnet der de er. Og ingen av oss vet heller hvordan de havnet i dette. Og hva som var grunnen. Grunnene Jan være så uendelig mange…. Noen er helt uskyldige, andre pga spenning og nysgjerrighet. Ja, kanskje også de som faktisk vil dette frivillig…… 

Rundt midnatt skulle vi legge oss. Han ville sove på soafen og ikke i sengen på gjesterommet. Jeg må si jeg var litt skeptisk til å la en vilt fremmed mann få overnatte på sofaen hos meg. Og jeg må også innrømme og si at det ble ikke så mange timene med søvn som jeg fikk. For hva kunne han finne på.? Ville han få sove.? Han hadde jo tross alt røkt litt hasj, og hvor beroliggende sovemedisin er det liksom.? Ikke vet jeg. Denne gang lot jeg døren min inn til soverommet stå oppe. Den lukker jeg vanligvis alltid når jeg legger meg om kveldene. Men ikke denne natten.  Den fikk stå oppe slik at jeg kunne følge med på om han foretok seg noe. Og hørte noen lyder fra stuen. Lyder det hørte jeg, men det var sovelyder jeg hørte gjennom natten. Og litt hosting. Vi sto opp ved  9 tiden, han fikk seg en god dusj, og jeg kokte kaffe og lagde til frokost til ham.

Klokken 11.00 da måtte han dra. For klokken 12.00 så skulle han være på Ullevål sykehus på rusavdelingen der. Han var midt inni en avrusning, og mente selv han skulle klare dette. Men det gjør vel de fleste som går på rus. Men uansett er det viktig at han har troen på at han skal klare å bli rusfri. Noe jeg selvsagt også håper han klarer.  Som han sa så hadde han klart å komme seg ut av tyngre stoffer tidligere, så nå var det å bli kvitt hasjen. Men dersom du nå blir kvitt hasjen, vil du ikke da begynne med noe annet tro….? Før han gikk så spurte han igjen om å få “låne” litt penger. Eller noen kroner som han sa. Det fikk han ikke og jeg sa nei til det. Dette aksepterte han helt og  fint uten problemer,  heldigvis. Like etter dro han, og jeg ser ham nok ikke igjen. Ikke hadde han telefon, eller andre dubbeditter. Men jeg vet heller ikke om jeg vil ha kontakt med ham heller. For jeg vil tro det ville blitt et evig mas om penger….., om å få “låne” det blant annet……  

Men det var utrolig interessant å få møte ham, og å få høre om livet hans. Og jeg tok også en voldsom sjanse ved å invitere ham hjem til meg. For tenk om han hadde blitt den rabbiate/galne mannen når han hadde kommet hjem til meg. Vi vet jo de fleste av oss, at stoffmisbrukere ikke er de mest stabile…… Men med Ted var det anderledes med, det så jeg nærmest på ham. Han var utroooolig snill og oppførte seg mildt sagt eksemplarisk. Innerst inne tror jeg han bare trengte dette. Han trengte rett og slett litt kjærlighet. Kjærlighet i den forstand at han trengte noen å prate med og som ville lytte til ham og ta vare på ham litt….. For det er jo også kjærlighet. Han ga meg den gode klemmen og takket høflig før han dro herfra.  

Et flott og minnerikt, og ikke minst lærerikt møte med Ted for mitt vedkommende. Og fantastisk å få se og høre hvordan noen av de svakeste i samfunnet vårt lever og har levd sine liv. Utvilsomt fryktelig tøffe liv og hverdager de skal komme seg i gjennom.  Og jeg angrer ikke på at jeg faktisk inviterte ham med hjem, selv om jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. For da er det ikke sikkert at jeg er like “heldig”. En sjanse  jeg tok, men og en sjanse jeg ikke har lyst å ta igjen. For jeg tok en voldsom sjanse her,  selv om han var aldri så snill….

Masse lykke til Ted.!

Garman.❤️

22 kommentarer

Siste innlegg