Jeg har en kronisk sykdom, som svært få vet at jeg har.! – Jeg lever et liv med HIV.!

I dag skal jeg fortelle dere kjære lesere en hemmelighet svært få der ute i den store verden vet om meg. Det er bare den aller nærmeste familien min som vet om dette. Og de aller beste to venninnene mine som vet om dette. Jeg har leeenge tenkt på om jeg skal skrive om denne sykdommen som jeg bærer på. Eller om jeg fortsatt skal holde det hemmelig. Men jeg er kommet dit hen at jeg slett ikke er interessert i å leve med denne sykdommen skjult på sikt. Så derfor velger jeg «å stå frem» med den. Det føles som om jeg er inne i skapet igjen på ny, når jeg ikke er åpen om denne sykdommen som jeg bærer på. Og dere faste lesere av bloggen min vil være de første som får vite det. Og så får den  «øvrige verden» vite det etterpå. Og det er godt mulig at jeg etter å ha publisert dette innlegget vil komme  til å miste flere av mine faste lesere av bloggen min, etter at jeg har fortalt dere  «hemmeligheten» min. Og det er godt mulig, for dere vil ikke tro hvor fordomsfulle og redde folk er/blir når de får vite sannheten om hva det er som feiler meg. Men da tenker jeg, det får være de om det isåfall, dersom noen velger å ikke følge meg lenger. Og dette med fordommer angående min sykdom skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg litt senere i bloggen.

Det hele skjedde sommeren 2013, da jeg hadde bestemt meg for å gå ned til sentrum fra der jeg bodde denne formiddagen. Jeg bodde da på Carl Berners Plass i Oslo, circa 3 km. fra Oslo sentrum. En flott spasertur tenkte jeg at det ville bli. Det var en nydelig, varm og solrik sommerdag i midten av juni. Jeg hadde på meg T-skjorte, dongeri shorts og sandaler/slippers fra motehuset Dolce & Gabbana som jeg hadde kjøpt i Milano sommeren 2012. Da jeg var på besøk hos en venninne der det året. Nesten halvveis på vei ned til Oslo sentrum, så kommer jeg til Sofienbergparken like ved Grünerløkka. Glad og blid som jeg er, så tusler jeg gjennom den vakre Sofienbergparken. Her yrer det av liv med glade mennesker som koser seg med piknik, ballspill osv.

Et lite stykke inne i parken, så sklir jeg, faller og ramler bokstavlig talt midt oppi en pøl med brukte sprøytespisser  og nåler som ligger og «flyter» i parken her. I det jeg faller så ser jeg denne haugen med nåler og sprøytespisser, men jeg rekker ikke å styre unna dette, i det jeg faller. Jeg ser etter fallet at jeg har fått et relativt langt katteaktig og noe dypt «kloremerke» på venstre leggen min. Og i tillegg blør jeg også litt da det renner blod ned fra leggen min. Og dette gjorde også veldig vondt. Jeg tenker med en gang da jeg ser hva jeg har falt oppi, «Herreguu håper ikke jeg blir avhengig av stoff eller noe nå.» At jeg kunne få diverse sykdommer tenkte jeg ikke på i det hele tatt akkurat da. Det var kun hva slags evt stoffer jeg kanskje hadde fått inn i blodet mitt som jeg tenkte på, og som jeg var redd for at jeg kanskje hadde fått. Heldigvis hadde jeg tatt med meg et håndkle i sekken min, så jeg satte meg ned litt lenger bortenfor, for å prøve å få stoppet blodet/blødningen. Det var ikke sånn at det fosset blod, men nok til at jeg ikke kunne fortsette å gå før jeg hadde klart å stoppe og fått kontroll på blodet som rant. Da jeg hadde fått kontroll på dette ringte jeg til legekontoret mitt og fortalte de hva som hadde skjedd. Jeg fikk time der neste 3 dager senere for en sjekk. Og ikke før dessverre, fordi det var ferietid. Vi ble enige om at dersom jeg på noe vis kunne klare å ta med noe av denne pølen av sprøyter og nåler til legekontoret, så skulle de ta å sende disse inn for å sjekke om hva slags stoffer det evt kunne være i disse sprøytene og nålene. Og også eventuelle sykdommer. Det var først da legekontoret nevnte sykdommer at hodet mitt selv begynte å tenke på hva slags sykdommer jeg eventuelt kunne være utsatt for å få. Kunne jeg ha fått hepatitt A, B eller enda verre og den mye verre sykdommen Hepatitt C som det per i dag ikke finnes en «kur» for. Hepatitt C finner man vanligvis hos narkomane, og ikke hos så mange andre….. Eller hva slags andre sykdommer kunne det være mulig at jeg kanskje kunne være smittet av.? HIV.? Herregud tenkte jeg. Er det noen mulighet for at jeg nå kan være smittet med HIV.? Hos legen min ble en rekke blodprøver og tester tatt. Heldigvis hadde jeg ikke fått noen farlige stoffer i meg av sprøytene så noen «narkoman»  ville jeg ikke bli. Alt du kunne tenke deg av prøver hva angår diverse sykdommer ble tatt. Jeg fikk beskjed om at det ville ta en ukes tid før jeg fikk svar på prøvene. Etter 5 dager så kom svarene på nesten alle prøvene utenom en. Den siste prøven tok litt lenger tid å sjekke visst nok. En ukes tid sa legen. Men han regnet  med at den prøven også var fin, siden alle de andre var plettfrie. Jeg pustet lettet ut da jeg fikk høre dette. Jeg ba legen min sende meg en e-post når  han hadde fått svaret på den siste blodprøven, ettersom jeg skulle reise på jobb offshore neste dag etter legebesøket.

Tre dager senere så var jeg på jobb offshore på oljeplattformen Mærsk Reacher, som jeg den gang jobbet på. Jeg hadde vært ombord på jobb i 2 da jeg sjekjet e-posten min. På formiddagen mens vi hadde « ti kaffe» som vi sier offshore, så sjekker jeg e-posten min som jeg alltid gjør hver dag i kaffepausen offshore. Da ser jeg at det har tikket inn en e-post fra legen min. Det eneste som står i den e-posten fra legen, er om jeg kan ringe ham så fort jeg har tid. « Herregud tenkte jeg, hva er det nå.? Er det noe alvorlig tro.?» Jeg hadde jo bedt ham om å si det til meg på e-posten. Og gjett om det var alvorlig. Legen sier følgende og jeg glemmer aldri den setningen som han sa. «Det viser seg dessverre at den første prøven vi tok, viser at du har testet positivt på HIV,» Jeg blir helt lamslått og merker at jeg «hiver litt etter pusten», før jeg sier, «at dette kan da ikke være mulig». Jeg har tidligere fortalt legen min at jeg aldri har hatt ubeskyttet sex, men kun med kjæresten. Så hvordan er dette mulig.? Selv vissste  jeg og var bombesikker på at jeg ikke hadde fått HIV gjennom sex, slik som er den mest vanlige måten er  å få viruset på. Legen sier at han må ta en andre test (B-prøve) for å sjekke om også den «slår ut» positivt, bare for å være helt sikker. Han ber  meg også om å komme hjem så fort som mulig. Noe jeg må ned å prate med min sykepleier om først. Så ringer jeg deg opp igjen sa jeg til legen min.

Jeg går så ned til medicen min Åse som er dansk. Og banker på døren hennes mens jeg er i sjokk og  skjelver som bare juling. Dette ser Åse umiddelbart når hun slipper meg inn til seg. Hun ber meg sette meg ned. Og hun sier, «Garman, hva er det.?» Hun ser at jeg ikke klarer å prate, men til slutt klarer jeg å få frem til henne at «jeg har fått en e-post fra legen min. Og jeg har nettopp pratet med ham på telefonen. Ehhm, legen min sier at, at, at jeg har testet positivt på en HIV prøve. Han vil/ ber meg om å komme hjem så fort som mulig for å få tatt en andre HIV test, ( B-prøve) for å se om også den er positiv». Og så begynner jeg å gråte i strie strømmer. Vi blir sittende å prate en stund. Og hun forstår at legen vil ha meg hjem. Og det ordner hun i en fart og jeg blir satt på første helikopter hjem samme dag. Dette helikopteret kommer noe senere på dagen. Jeg selv klarer ikke å jobbe noe mer den dagen. Så Åse ringer rett opp til sjefen min i messen og sier til sjefen min at «Garman skal hjem, han skal ikke jobbe mer i dag.» Frem til helikopteret kommer rett over lunsjtid blir jeg sittende på lugaren min helt alene, både i sjokk og at jeg kan nesten  ikke tro at dette faktisk skjer meg. Og at jeg mest sannsynlig er HIV positiv. Åse kommer innom meg på lugaren min ofte og  prater litt. Hun prøver å trøste meg så godt hun kan. Kommer inn med flere bokser cola (som jeg egentlig ikke liker), litt mat samtidig som vi blir sittende å prate. Åse sier også at «Garman, det er ikke sikkert du er positiv. Det kan være at B-prøven)  viser at du er negativ. Men vi må  være realistiske også». Jeg blir enig med Åse at vi holder kontakten ofte mens jeg er hjemme og gjør en ny HIV test. Jeg holder tenke oppdatert jevnlig via e-post. Jeg blir sittende og værende på lugaren min til helikopteret kommer den dagen. Mens jeg sitter her så tenker jeg nå på hva fremtiden vil bringe. Hvordan livet mitt vil bli med dette viruset. Og vil jeg få et langt og  godt liv med dette viruset og mye mye mer som kverner rundt i hodet mitt. Jeg ble sykmeldt også i 3 måneder etter at jeg hadde fått HIV diagnosen. Det hadde blitt litt for mye for meg, så jeg var nødt til å ha en stund fri, for selv å komme « til hektene» igjen etter dette sjokket, før jeg kunne reise på jobb igjen.

Neste dag er jeg første pasient inn hos legen min, etter en mer eller mindre søvnløs natt hjemme i leiligheten min på Carl Berner. Legen min og jeg blir sittende å prate i nesten to timer. Han har satt av ekstra god tid til meg denne gangen. Han forklarer og forteller meg om HIV. At livet mitt på langt nær er over selv om jeg eventuelt skulle teste positivt på B Prøven som vi tok mens jeg var hos ham. Denne gangen gikk det ikke fullt en uke før vi fikk svar på B prøven som også viste at jeg var HIV positiv. Jeg hadde nå på forhånd innstilt meg på og prøvd å forberede meg på at B prøven også var positiv, slik at jeg skulle klare å håndtere sjokket litt lettere. Da vi hadde fått bekreftet at også B prøven var positiv, så kontaktet legen min spesialistene på HIV feltet på Ullevål sykehus. Her jobber de fremste legene i landet på HIV feltet/området. Så jeg ble satt i kontakt med de, for å komme  i gang med medisiner så fort som mulig. Jo fortere man kommer i gang med medisiner, desto bedre er det og bedre resultater vil man oppnå. Jeg fikk også privat nummeret til fastlegen min slik at jeg kunne kontakte han uansett tid på døgnet for en prat dersom jeg ønsket det. En fantastisk fastlege som jeg har.

Godt og vel 5 år senere, lever jeg fantastisk godt med dette HIV viruset i kroppen min. Jeg har ikke klart å gå i gjennom eller i nærheten av Sofienbergoarken, der hvor det hele skjedde. Bare tanken på det gjør at jeg får  voldsomme frysninger. Hun ene beste venninnen sa til meg at «når du er klar, så kan jeg være med deg bort eller å gå gjennom Sofienbergparken om du vil.» Men spørsmålet er om jeg i det hele tatt noen gang vil kunne klare å gå i nærheten eller i gjennom den parken igjen. Det vil tiden vise. Men per dags dato er det bare noe som er  heeeelt umulig for meg å gjøre/klare. Ikke bare det, skal jeg i en park nå, uansett hvilken som helst park for å sette meg ned eller gå i gjennom, så må jeg nærmest sjekke det området jeg er i/beveger meg i, i den parken, om det finnes eller er noen som helst form av sprøyter, nåler osv i nærheten. Det er nesten så jeg er blitt litt paranoid oppi dette. Jeg har også tenkt at hvordan er det  mulig da å være så utrolig uheldig å ramle midt oppi en slik  sprøyte og nålehaug.? Hva er oddsen for det  liksom.? Dette har jeg tenkt mye på i årene etterpå. Og det plager meg også litt at det virkelig går an å ha et slikt uhell/uflaks med seg. Og ikke minst hvor fort livet og hvor sårbart livet er. Og hvor fort livet kan snu fra det ene til det andre, er helt utrolig.

Akkurat DER liksom i den svære parken som jeg gikk i, der ligger det da en sprøyte og nålehaug, som jeg tryner oppi. Hvordan er det mulig å ha så stor uflaks da.? Og parken var full av masse andre mennesker her som også kunne ha ramlet oppi dette. Men det ble altså meg i stedet som bare skulle gå i gjennom parken som blir rammet. Og jeg som ikke hadde oppholdt meg i den parken der den dagen en gang. I forhold til mange andre som sikkert hadde vært der i flere timer allerede da jeg kom spaserende. Var det rett og slett skjebnen som ville det slik for meg.? Var det det tro.? Når man er sååå uheldig, så kan man jo også lure litt. I dag har jeg problemer med å gå gjennom hvilken som helst grønn park jeg er i nærheten av. Dette har satt sine kraftige spor  i meg. Jeg håper jo at jeg skal kunne klare å gå gjennom Sofienbergparken også. Kanskje er det rette bare å utfordre meg selv, ta steget og hoppe i  det å dra til Sofienbergparken og gå i gjennom. Slik at jeg ikke blir redd disse flotte parkene Oslo by har å tilby oss i Oslo lenger .

Det finnes mange måter å få HIV på. Den mest vanlige er naturligvis gjennom ubeskyttet sex. Eller slik som jeg fikk det. Urene sprøyter, nåler, akupunktur , gjennom blodoverføring, gravide kvinner som føder for å nevne noen årsaker.  Dette med medisiner og resultatet av det og hvordan og hva HIV er skal jeg komme tilbake til i et innlegg i nær fremtid. Og også hvordan jeg har det i dag og hvordan jeg lever livet mitt med HIV den dag i dag.

Og nå som jeg har røpet en av mine innerste hemmeligheter til dere, så håper jeg ikke at dere lesere og faste lesere «kutter av meg hånden», nå som dere vet at jeg lever et liv i beste velgående som HIV positiv mann. Jeg er bare ærlig med dere og prøver så godt jeg kan å være det i bloggen min. Følg med for flere « HIV innlegg/oppdateringer» som vil komme fremover.

Garman. ❤️

29 kommentarer
    1. Sterkt å lese, du er ut i fra bloggen er flott person med masse å tilby. jeg håper du får et langt og flott liv selv med denne virusen i kroppen. Ærligheten din kan føre til at andre tøt å gjøre det samme, snakke med andre om at de er smittet eller har en sykdom man ikke har så godt forhold til. Du gir HIV positive et ansikt. Masse lykke til og jeg forlater ikke bloggen din på grunn av dette <3

    2. Oi! Må jeg bare si. Så sterkt og flott av deg å dele noe sånt. Det står det respekt av. Skjønner det er skummelt og at du har skjult det,er jo så mange fordommer der ute. Og folk som ikke har peiling!! Kommer til å fortsette å lese bloggen din akkurat som før. <3 klem til deg

    3. Jeg kan ikke annet enn å tørke bort en tåre eller fler fra øyet mitt når jeg leser ditt innlegg. Tankene spinner på hvorfor og at er det mulig å være så uheldig og hva var meningen med det….. Jeg “lever” meg inn i innlegget ditt og så sterkt og nært og ærlig og ekte det bare kan bli, DU er. Jeg tenker at det er så flott at du våger å dele. Jeg vet med meg selv at det “koster” en del å være seg selv her inne på godt og vondt, men jeg føler meg heldig som får lov å være med deg og bloggen din. At akkurat jeg får lese fra ditt innerste. Jeg gleder meg masse til å følge deg fremover og lese innlegg om akkurat dette temaet. Pluss så mye annet du deler av deg på bloggen, jeg digger det. Jeg er enig med “baresteinar” over, at DU gir HIV et ansikt, et tema jeg opplever som tabu, ennå i 2018. Jeg heier på deg, og dette kan aldri snakkes i hjel.
      Jeg slutter ikke å følge deg pga dette, det kunne aldri falt meg inn. Du er helt rå og har en formidlingsevne som jeg bare kan misunne deg. Håper du når mange med innlegget ditt. Og husk, ikke push deg selv til noe du ikke er klar for ennå, jeg skjønner deg veldig godt. Du er heldig som har gode venner/venninner rundt deg. En dag er jeg helt sikker på at du er klar til å gå igjennom hva enn det måtte “møte” deg når du bestemmer deg for å gå i parken…

    4. Sterkt innlegg. Og utrolig tøft gjort av deg. Å slutte å følge deg kunne ikke falle meg inn.
      Jeg blir ikke smittet skriftlig via nett. Men jeg kan risikere å bli opplyst. 😉 Noe ingen har vondt av.

    5. Nå fosset tårene her. Så sterk og modig du er som deler, vakre du!
      Om noen forlater bloggen din pga dette er de jo bare dumme og ikke noe å samle på. Dessuten kan de umulig ha noe hjerte!
      Klemmmmmmmm

    6. Orkidédatter: Tusen takk for varme, støttende og nydelige ord. <3 <3 <3 Jeg prøver bare å værecmeg selv som best jeg kan her. Hva er da vitsen med å ha blogg dersom man ikke skriver ærlig og rett fra hjertet. igjen tusen takk. <3 <3
      Goode klem.:))

    7. wenchepia: Tusen takk. <3 <3
      Jahh, det har sittet langt inne om jeg skulle eller ikke skulle si det. Nå er det gjort så får vi se nå hva dette vil bringe med seg.<3 <3

    8. Så utrolig sterkt å lese…. Skjebnen går sine ukoselige veier noen ganger, men kanskje var det meningen at du skulle dele av deg det her – å kanskje hjelpe en annen?! Tusen takk for at jeg fikk ta del i denne «hemmeligheten» som ikke er hemmelig lengre. Skatter slike øyeblikk av deling <3 Og en ting til, jeg blir naturligvis her jeg også 😉 Håper å dele dette lettet litt på hjertet også, så dagen har en god følelse :-))

    9. Hadde jeg vært i nærheten av deg nå skulle du fått en god og lang klem <3 Sterk innlegg. Og hva annet kan man si enn at du har vært maks uheldig. Oddsen for å oppleve dette, med å ramle i en sprøytehaug og faktisk bli smittet på den måten er jo så lav at man ikke skulle tru det var mulig.
      Mange klemmer til deg <3

    10. Elevele: tusen takk. <3,<3, Ja du aner ikke hvor mye jeg har tenkt på akkurat dette selv også. Og godt og vel 5 år etterpå tenker jeg fortsatt på dette. Hvor utrolig det er at man kan være så uheldig. Men det skjedde og det må jeg bare prøve å forholde meg til så godt som mulig. I den grad det lar seg gjøre..
      Og takk for klemmen. <3 <3

    11. Jeg tenkte : Pytt, HIV, so what? 🙂 Det er ikke som det var for mange år siden da det var nytt og folk fikk nærmest panikk.
      Sååå, jeg er også her, og treffer jeg deg på gata en dag, kan jeg både håndhilse og klemme. Men kommer du med ebola, stikker jeg altså. Der går min grense..hehe.
      Du er en flott person, et fint menneske, og du får helt sikkert et mye lengre liv enn meg. Jeg var nemlig røyker i nesten 40 år før jeg sluttet….høyst tvilsomt at ikke både det ene og det andre har tatt skade.

    12. Agder: Jeg er enig med deg. Med så mye kunnskap og det jeg vet om dette viruset nå. Så likestiller jeg nærmest HIV på lik linje som de fleste andre kroniske sykdommer. En sykdom det går helt fint an å leve med på alle mulige vis. <3,<3

    13. Er helt enig med alle over. Du er tøff. Dette var et rørende innlegg<3. Sender deg en god klem. Kommer selvfølgelig til å følge deg videre. Fortsatt god kveld:-)

    14. Først; om noen skulle velge å ikke lese din blogg etter at du deler hva du går gjennom, så er det i alle fall ikke deg det er noe i veien med! Dessuten er det ikke mange sykdommer som smitter gjennom blogg 😉
      Ellers tenker eg det er fint at du velger å dele dette, det er sikkert mange med lignende skjebner som trenger å se at dem ikke er aleine 🙂 Det må uansett ha vært forferdelig å få en sånn beskjed, selv med dagens kunnskap og viten på område.. Det er jo helt for jævlig at brukerutstyr bare ligger og slenger rundtomkring!
      Sender deg en virtuel klem <3

    15. En sterk påminnelse på og se seg for hvor man setter føttene i parker eller når man er ute generelt.
      Fint og sterk innlegg.
      Jeg leser ikke din blogg fast. Stikker innom i etterkant og. Du er jo den samme mannen, selv etter dette innlegget.

    16. Har fulgt deg på bloggen en stund nå, og kommer til å fortsette med det. At du har en sykdom endrer jo ikke deg som person, eller måten jeg ser på deg og bloggen din. Ei venninne av meg sier bestandig man HAR xxx sykdom, man ER ikke.. og det liker jeg også å tenke. Det står respekt av deg som tør å dele, og hvis noen slutter å følge deg pga dette, sier det mere om dem enn deg! Fortsett å skrive, jeg fortsetter å følge!😊 gode klemmer sendes din vei!

    17. HIV & HOY!
      Så bra at du deler <3 Bra for deg å ikke gå rundt mer med dette i "skapet" 🙂 Og du setter lys på det faktum at det ikke trenger å være ubeskyttet sex men en fin gå tur i det fri og et max uheldig fall. Skrekk og gru at det ligger sånt svineri rundt om, barn for eksempel plukker jo opp alt mulig.
      Godt at du levet fint men viruset og jeg håper virkelig ikke dette skremmer folk, da må de lese seg litt opp på hva HIV er, men nå har jo du forklart det godt mener nå jeg.
      Klemmer i bøtter og spann sendes din vei <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg