Slik gikk det, da jeg fortalte familien min at jeg var HIV positiv.!

De siste to dagene har jeg avslørt i bloggen min for følgerne mine at jeg lever et liv med HIV. Den kroniske sykdommen som HIV er. Jeg ble sykmeldt i 3 måneder etter at jeg hadde fått HIV diagnosen i 2013. Etter at alle tester var unnagjort og medisiner tatt i bruk, og alt liksom var «under kontroll», så satt jeg hjemme i leiligheten min på Carl Berner i Oslo og lurte på om jeg skulle si noe til mine foreldre og søsken. Eller om jeg selv bare skulle leve hemmelig med dette HIV viruset uten at noen visste om det. Etter mye tenking og frem og tilbake i hodet mitt, fant jeg ut at jeg ikke var interessert  i å holde dette skjult for dem. Skulle jeg si det.? Burde jeg si det.? Og ikke minst. Hvordan skulle jeg si det.? Og når skulle jeg si det.? Når er/var den riktige anledningen for å si dette.? Finnes det en riktig anledning for å si dette.? Var spørsmål jeg satt hjemme og grublet over før jeg endelig bestemte meg for at dette skulle ut i dagens lys. Og jeg tror heller ikke det finnes noen riktig anledning/tidspunkt for en slik sykdom for når man skal si det til noen……-uansett  hvem det er tenker jeg…. Og uansett sykdom tror jeg åpenhet og ærlighet er noe av det viktigste man kan være/gjøre…  Så jeg bestemte meg bare for å si det som det var. Og så var jeg  ferdig med det liksom. Og hvorfor skulle jeg holde dette skjult for mine foreldre og søsken.? Hadde ikke de noen rett på å få vite om dette da.? Jeg er jo deres nærmeste familie. Deres bror og deres sønn. Så jeg bestemte meg for å fortelle dem det alle som en..

Alle fire søsknene mine og foreldrene mine visste at jeg hadde havnet oppi denne sprøyte og nålehaugen som lå i Sofienbergparken. Og at jeg hadde vært hos legen og tatt en masse blodprøver osv. for å se om jeg kunne være smittet av noe. Da svarene kom, og jeg hadde klart å fordøye sånn noenlunde at jeg var HIV positiv, så var jeg klar….. Jeg var klar og hadde bestemt meg for at dette skulle de få vite. Jeg ringte hjem til Nedstand hvor mor og far bor, og det er min mor som svarer på telefonen når jeg ringer. Vi begynner å prate om alt mulig, om det er noe nytt hjemme på Nedstrand osv. Før jeg så endelig tar motet til meg og forteller min mor at jeg har HIV. Jeg ber min mor sette seg ned et sted før jeg forteller henne svarene fra prøvene jeg tok hos legen min. Min kjære mor spør om det er noe alvorlig siden jeg ber henne om å sette seg før jeg forteller henne hva det er som feiler meg. Jeg svarer at «ja, det er egentlig det. Det er egentlig ganske alvorlig ja, så jeg tror kanskje at det er best at du setter deg» før jeg forteller deg. Jeg spør igjen, «Sitter du nå?», og min mor svarer at hun sitter på en stol på kjøkkenet. Da sier jeg det bare rett ut til henne. Og jeg sier at «det viser seg at b-prøven som ble tatt, viser at jeg har testet positivt på HIV.» Min mor blir først litt stille før hun sier « ja vel, og hva skjer nå da.?» Og jeg forklarer henne hva som vil skje fremover med medisiner osv. Samtidig hører jeg på henne at hun er litt lei seg, men at hun tar det med fatning også. Min mor sier at jeg ikke trenger å ringe min far for å si dette dersom jeg ikke ønsker å gjøre det. Det kunne hun fint gjøre når han kom inn sa hun. Så jeg slår meg til ro med det. I slutten av samtalen har min mor et ønske om at jeg ikke skal gå ut offentlig med dette til noen. Noe jeg der og da var helt enig med henne i. Jeg var jo langt i fra klar for å gjøre det da. Og slik ble det. Hun sier også at hun godt kan fortelle min tvillingbror og storebror at jeg har fått HIV. De skulle komme på middag litt senere på ettermiddagen så hun kunne fortelle de om viruset. Så slapp jeg å ringe rundt til alle sammen. Selv om det var det jeg i utgangspunktet ville gjøre selv. Men jeg var så sliten etter å ha selv fått vite at jeg var HIV positiv og alt det som fulgte med rundt det at jeg tenkte bare at det fikk være greit at hun gjorde det. Min lillesøster, tvillingbror og storebror har alle tatt dette med god fatning. Og de er flinke og spør meg om «mye rart» også angående viruset. Noe jeg setter stor pris på at de gjør.

Nå som jeg har hatt HIV viruset i litt mer enn 5 år, så reagerer jeg litt angående min mor og min far vedrørende min positive HIV status. Etter at jeg har fortalt dem om min HIV status, så har hverken min mor eller far noen gang spurt meg «ut om HIV», og heller aldri stilt noen spørsmål i forbindelse med min diagnose, «what so ever». De viser ingen interesse rundt det liksom. Det er nesten som om jeg lurer på om de på en måte holder avstand til meg og min HIV status. Særlig til min HIV status. Eller om det er de som bare føler seg veldig ukomfortable med viruset, eller med meg som deres sønn som faktisk lever med dette viruset. Jeg vet ikke. Men dette skal jeg finne ut av ved en senere anledning. Før fortalte jeg dem litt om meg og min HIV situasjon og hvordan ståa var, og hva som skulle skje fremover osv. Og da fikk jeg veldig liten eller ingen respons tilbake fra de når jeg gjorde det. Så nå snakker jeg aldri til de om HIV statusen min. Og fortsatt spør de meg aldri eller nevner aldri noe om sykdommen jeg bærer på den dag i dag. Jeg skulle ønske det var annerledes og at de var litt mer involvert i meg og min sykdom. At de viste litt mer interesse for det liksom. Og ville lære litt fra meg om dette viruset. Men slik er det ikke. Og det får jeg bare leve med. Det viktigste er at de er der for meg når jeg trenger dem. Og det er de i aller aller høyeste grad. Sånn  utover det har jeg et godt forhold til mine kjære foreldre. Heldigvis.

Da jeg skulle ringe min storesøster å fortelle om min diagnose, så satt hun i bilen på vei hjem fra jobb. Jeg sa til henne, at jeg nå hadde fått svar på alle prøvene. Og ettersom hun var ute og kjørte sa jeg til henne at «jeg tror kanskje det er best om du kjører inn til siden og står i ro med bilen », før jeg forteller deg hva det er jeg feiler sa jeg til henne.  Det var hun enig i, så vi la på røret og så skulle hun ringe meg opp igjen, straks hun var klar. Og så er det jo strengt forbudt å kjøre med mobil i hånden, så det var en annen viktig grunn til at jeg ville at hun skulle  kjøre inn til siden med bilen. Noen minutter senere ringer hun meg opp igjen. Og da har hun kjørt inn til siden av veien, ikke langt unna hjemmet sitt  på Ålgård utenfor Sandnes, hvor hun bor med sin mann og barn. Hun klarte ikke å vente til hun kom hjem, så hun kjørte inn til siden bare få minutter fra hjemmet sitt. Så sier jeg det til henne. Rett ut sier jeg det til henne at jeg er HIV positiv. Jeg hører da at hun begynner å gråte. Og jeg prøver å stoppe henne med gråtingen. Men det klarer hun ikke. Som min mor, er også hun naturligvis nysgjerrig på veien videre og hva som vil skje med meg fremover. Det blir en lang telefonsamtale vi har sammen her. Noe både jeg og hun bare hadde godt av. Jeg tror storesøsteren min fikk et lite sjokk av nyheten jeg fortalte henne. Det kunne høres slik ut. Og jeg har aldri spurt henne etterpå om hun fikk et lite sjokk av nyheten min.  Min søster og hennes mann spør meg hver gang vi møtes om hvordan jeg har det med HIV sykdommen. Stiller masse spørsmål rundt det og er nysgjerrige. Det er jeg veldig glad for. For jeg syns det er utrolig viktig at min søster og familie vet så mye som mulig om min sykdom og HIV. I tilfelle noe plutselig skulle skje med meg. Man vet jo aldri. Derfor skulle jeg ønske at mor og far ville vært litt mer involverte og interesserte i min sykdom også.

Nå gjenstår det da å si det til flere nære venner etter hvert. Jeg skal si det til en og en eller noen om gangen. Alt etter hvordan det passer seg. Så får vi se da om de vil fortsette å være min venn eller ikke etter at «bomben» har blitt sluppet løs. Og jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til dette.  Skriver selvfølgelig om hvordan dette går etter hvert også.

Garman. ❤️

8 kommentarer
    1. hei. Jeg syntes du er utrolig tøff jeg da. Jeg tenker som så at den måten foreldrene dine reagerte på er en ganske så vanlig måte å reagere på, kanskje fordi de ja kjenner på en slags angst, en følelse av at de kanskje må gravlegge sitt barn selv om det er så lang unna sannheten det kan komme. Men jeg håper og tror at de med tid og stunder, kommer frem med det de lurer på, tenker på og frykter. Lykke til videre, og stor klem

    2. chanettssinblogg: ja jeg tror også det kan være noe med frykt og angst de føler på. Skal ta det opp med dem neste gang jeg er hjemme på besøk hos de, og høre hva de tenker om det jeg::))

      Prøvde foresten å skulke følge bloggen din. Men det ser det ut til at jeg ikke får til. Kan kanskje være noe med at det er litt vel dårlig nettverk her ute op plattformen sim jeg er på. Hmmh. Skal prøve igjen når jeg er hjemme i land igjen om det går da.:)))

    3. Igjen takk for at du deler, vakre! Det er sterkt!
      Jeg tenker at kanskje foreldrene dine må distansere seg for å overleve? Det finnes ikke noe som er verre enn at ungene dine ikke har det bra, så kanskje de prøver å fortrenge det? De er jo like nær deg ellers om jeg forsto deg rett.
      Ønsker deg en god dag! Stor klemmmmmmm

    4. Sender over gode tanker<3 selvom det er noen år siden så er det allikevel ikke bare å bare å gå «igjennom på nytt», tenker jeg. Et flott innlegg der du setter ord på noe som mange opplever vanskelig. Det å fortelle noe til sine foreldre og oppleve at de tar avstand er vanskelig når en tenker at det er «nå jeg trenger dere mest»... Jeg tror også at det er frykt og engstelse som kan være grunnen for at du opplever at foreldrene dine tar avstand. Det er fryktelig vondt når noe skjer med sitt eget barn, mange tanker om en sykdom som er kjent for at mennesker dør.
      Jeg blir håper virkelig ingen av de du skal fortelle det til snur ryggen til deg<3 Det er du et alt for godt menneske til å oppleve<3
      Ønsker deg en fin dag:))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg