Et HÅN mot kokkene og kokkeyrket…! – Et ubekvemt yrke….!

For et par uker siden så var jeg på trening på Sats Schous plass i Oslo sentrum. Jeg pleier å trene på dette senteret et par ganger i uken. Der og på SatsElixia Spektrum er de sentrene som jeg bruker mest. Etter trening så avslutter jeg alltid treningen med en god lang dusj og litt badstue. Mens jeg satt i badstuen så kom jeg i prat med en ung herremann ved navn Emilio. En spansk 28 åring som hadde bodd i Norge i circa 5 år.  

Ettersom praten gikk og vi hadde pratet en stund. Så forteller Emilio meg  at han snart skulle på jobb. Så han måtte nesten dra. Jeg spurte da hva det var han jobbet som. Og da sa han at han jobbet som kokk på det relativt nye Thon Hotell Helsfyr som ligger like ved Valle Hovin. Og han skulle på kveldsvakt. Han kunne fortelle at han hadde jobbet her i nesten 3 år. Jeg sier til Emilio at jeg også er kokk og har fagbrev som hotell og restaurant kokk. Og  at jeg tok fagbrevet i dette i 1998. Da var jeg ferdig utlært. Emilio skulle ta fagbrevet i kokkefaget på nyåret i 2019 sa han. Av ren nysgjerrighet så spør jeg ham hvor mye det er han tjener i lønn som kokk. Og grunnen til at jeg spurte om det var at da jeg hadde fått fagbrevet som kokk så fikk jeg en timelønn på 104 kr. Emilio sa da at bruttolønnen hans inkludert kveldstillegg og helgetillegg var totalt sett på 28 000 kr. Og når han fikk fagbrevet så ville han stige til circa 30 000 kr i måneden. Det var da også topplønnen som kokk. 

Jeg ble nesten i sjokk da han fortalte hva lønnen hans var. Og vet dere hva. Jeg syns det er et HÅN og en skam av så store dimmensjoner at lønningene til kokkene og kokkeyrket er så elendig. Og ikke minst for et så knallhardt og tøft yrke som det kokkeyrket er. Ikke bare er det hardt men de må gjerne jobbe når alle andre går hjem fra jobb og på fri/har fri. Har du tenkt over at kokker som jobber på gourmetrestauranter gjerne begynner sin arbeidsdag mellom klokken 11 og 12 på dagen, og er så hjemme igjen når klokken er 01.00 – 02.00 på natten.? Og slik fortsetter de 5-6 dager i uken, og så med fri annen hver helg. Storesøsteren min som også er kokk jobbet også slik i flere år. Så dette er på langt nær noen 8-16 jobb. Og da også med en elendig lønn de knapt nok kan leve av…. 

Emilio sa selv at han ikke kom til å fortsette som kokk når han hadde tatt fagbrevet. Eneste var visst han klarte å få seg en jobb offshore, så skulle han begynne å jobbe som kokk der. Å jobbe som kokk på land det sa han at det var helt uaktuelt når han var ferdig med fagbrevet. Og jeg skjønner ham godt. Jeg hadde ALDRI satt mine ben igjen innenfor hotell og restaurantbransjen som kokk. Det er et fryktelig ulempeyrke som jeg kaller det…..Ikke kan du planlegge noe som helst dersom du har en mann/kone som har en 8-4 jobb. For du selv er jo på jobb stort sett når din/mann kone er hjemme/kommer hjem fra jobb. Enten på kveldsvakt eller mellomvakt. Du har på veldig mange måter  rett og slett ikke noe familieliv… Og du kan i mange tilfeller heller ikke planlegge noe hverken med venner eller familie….

Ikke nok med det. Kokkeyrket er et veldig farlig yrke. Dødeligheten blant kokker som får lungekreft er skyhøy innenfor dette yrket. Stekeosen som vi kokkene puster inn er altså så farlig at dere aner det ikke. Her i Nordsjøen hvor jeg jobber nå, så må kokkene ta på seg gassmasker for hver gang de skal steke eller grille noe på kjøkkenet og i storpannene som de bruker. Den stekeosen er livsfarlig. Og det er kjempestrengt her ute at kokken skal bruke gassmaske. Lungekreft blant kokker er ganske høyt. Så så farlig er stekeos.

Grunnen til at jeg la kokkeyrket på hyllen, etter bare snaue 2 år i yrket, er blant annet på grunn av de svært så ugunstige arbeidstidene og den skammelig dårlige lønnen som dette knallharde og svært så stressende yrket er og har. Og det jeg heller ikke likte var at jeg skulle stå på et hotell og restaurant kjøkken å lage en masse mat til gjester, som jeg kanskje ikke hadde lyst til å lage. Men som jeg på en måte følte meg tvunget til å lage. Mat som jeg overhode ikke hadde lyst til å lage. Og med en elendig lønn i tillegg, så var ikke motivasjonen og inspirasjonen på topp heller for å gjøre dette. Jeg elsker i utgangspunktet å lage mat, og syns det er kjempegøy. Og har alltid hatt den interessen der. Og har den interessen i dag også. Men da skal det være på mine premisser. Altså at jeg kan lage den maten jeg selv ønsker og har lyst til. Når jeg vil. Og som jeg vil lage. Og etter mitt tempo. Da er det å lage mat veldig morro. Og ikke etter et heseblesende tempo som på hotell og restaurant. På restaurantene har man gjerne ferdigsnskrede menyer som man skal produsere og lage mat og forholde seg etter. Og for meg ble det feil. Gleden av å lage mat for mitt vedkommende forsvant når jeg jobbet som kokk på hotell. Mye på grunn av det jeg beskriver ovenfor. Og jeg klarte heller ikke å se for meg at jeg skulle stå med en visp oppi en haug med gryter i resten av mitt arbeidsliv på 30 – 35 år.  30 – 35 år folkens. Det hadde jeg virkelig aldri klart. Hadde jeg visst alt det jeg vet i dag  om dette kokkeyrket, når jeg som 16 åringen skulle velge yrkesvei, så hadde jeg ALLLDRII så mye som vurdert å sette foten min innfor denne bransjen/yrket. Og hadde jeg fått egne barn, og hun datteren eller sønnen min kommer og hadde sagt at jeg ønsker å bli kokk når jeg blir stor. Ja, da hadde jeg som pappa gjort ALT for å fått datteren eller sønnen min over på helt andre tanker. Jeg må også  gå så langt å si, at det var alt annet enn hva jeg hadde tenkt meg/trodd. Heldigvis har jeg tatt et fagbrev til og enda mer diverse skole siden den gang. Som er et av de lureste valgene jeg har tatt/gjort  i ettertid. 

Det som også er litt skremmende med kokkeyrket, er at man ikke finner mange kokker på land i 50 årsalderen på restauranter og hotellkjøkken. Bare prøv å legg merke til når du selv er ute på restauranter og spiser. Da er det ikke mange «gamle» kokker man ser… Man blir rett og slett utbrent og utslitt i tidlig alder. Svært mange kokker finner seg helt andre ting å holde på med, fordi det å jobbe som kokk blir for hardt og utfordrende. Jeg vet ikke selv hvor mange kokker som jeg i dag kjenner, som har gått over til helt andre stillinger i dag, etter å ha avsluttet kokkeyrket for flere år siden. Både jeg og storesøsteren min har for lengst forlatt kokkeyrket for mange år siden. Vi orket ikke mer, og fikk nok. Og dessverre er det mange av oss. Tror faktisk ikke jeg kjenner en eneste kokk som er over 45 år i restaurantbransjen. Og jeg kjenner en del kokker både i Stavanger og Oslo. Og det sier vel litt syns jeg…. 

Rekrutteringen til kokkeyrket er per dags dato synkende. Færre og færre ønsker i dag å bli kokker. Og jeg skjønner folk godt at de ikke ønsker å jobbe som kokk(er). Svært få nordmenn ønsker å bli kokker. På restauranter i Oslo, jobber det veldig mange kokker av utenlandsk opprinnelse. Og noen få norske også.  Jeg vet ikke hvor mange ulike TV programmer på TV vi har i dag som dreier seg om mat. Det florerer av programmer på TV som handler om mat…. Er det et forsøk på å rekruttere kokker til kokkeyrket som er grunnen til det.? Eller hva tror du.? 

For en tid tilbake så såg jeg et program på TV som  handlet om kokker og kokkeyrket. I dette programmet sto den ene kokken etter den andre og roste kokkeyrket opp i skyene.  Og sa det var et fantastisk yrke. De skrøt uhemmet over dette yrket og mente at flere burde gå den veien. Ja, det er et fantastisk yrke. Det er jeg enig i. Men det som aldri ble nevnt eller snakket om i dette programmet var alle de negative sidene ved dette yrket. Som for eksempel, lønnen, helseproblemene, de ugunstige arbeidstidene. Det elendige familielivet og mye mer. Jeg kjente jeg ble utrolig provosert av hele programmet. Og jeg tenkte med meg selv da jeg så dette programmet, at «hjelpes, her drar de kun frem det positive med dette yrket. Men hva med alt det negative som dette yrket fører med seg» tenkte jeg. Det nevnte de ikke med et eneste ord. Hadde jeg vært med i den debatten, ja da skulle seerne virkelig fått vite alle sidene ved det å være kokk. Positivt som negativt. 

Emilio hadde selv utrolig lyst til å søke på jobb offshore  og jobbe som kokk. Så jeg til ham at dersom han ønsket det så var han helt nødt til å ta noen kurser og betale for de på egenhånd. Blant annet helikopterevakuering med pustelunge og grunnleggende førstehjelp. Jeg sa til ham at det ikke er noen vits i å søke på jobb offshore, hvis du ikke har disse kursene. Det er så utrolig mange og meget godt kvalifiserte kandidater som søker på jobb offshore i de fleste stillinger. At skal du ha noen sjanse til å bli tatt til vurdering, så bør du ha disse kursene klare på søknaden din….. 

Så vi ble enige jeg og Emilio om å bli venner på Facebook. Her har vi holdt kontakten, og jeg har gitt ham en masse informasjon om hvor han kan ta de nødvendige kursene. Så får vi håpe han får det til og får tatt disse kursene. Og ikke minst kommer seg offshore som kokk etter hvert. Kanskje til og med som kokk i firmaet som jeg jobber for offshore. 

Så avslutningsvis så er det jo ikke bare kokkeyrket som har en elendig lønn og ubekvemme arbeidstider med enormt press og stress osv. Med all respekt, det er det flere yrker som har også. Men jeg må prate for yrket/bransjen som jeg kjenner best til. Og det er kokkeyrket, og hotell og restaurantbransjen. 

Garman.❤️

Hvorfor gjør vi dette.? – Prute eller ikke prute.? – Småflaut.!

I dag under frokosten her offshore så satt vi og pratet om både det ene og det andre i messen. Etter hvert så kom også borelederen Thorbjørn ned i messen og slo følge med oss under frokosten. Her satt vi og pratet i circa en halv times tid før vi igjen satte i gang med å jobbe litt. Men under frokosten så sier Thorbjørn at han hadde ringt hjem og pratet med konen sin i går kveld. Og da hadde konen hans sett et flott rundt spisebord med 4 tilhørende stoler i en møbelbutikk. Og dette var visst et bord og stoler som hun godt kunne tenkt seg. Han spør henne om hvor det er hun vil ha det. Der hun da svarer gjerne på hytten i Sirdal hvor de har hytte. Thorbjørn sier da at «ja det må du jo bare kjøpe deg om du vil ha det. « Da sier konen at hun vil at Thorbjørn skal betale for dette bordet. Thorbjørn spør så konen om hva dette bordet og disse stolene koster. Konen sier da at dette koster 28 000 kroner. Thorbjørn får hakeslepp og sier at han ikke er interessert i å betale så mye for et bord og noen stoler. For han var den sittegruppen de allerede hadde på hytten mer enn god nok. Så om konen ville ha det rundet bordet og stolene, ja så fikk hun da bare se til å kjøpe det selv. For han betalte det ikke for henne som han sa. Så sier Thorbjørn til oss at han skulle ringe henne i kveld for å høre om det var på Lenes Interiør hun hadde sett dette spisebordet og stolene. Så sier Thorbjørn at dersom han sier det så ville nok hun svare med at, «å ja, ja det jobber for mye kvinnfolk der ute ja». Men sannheten er den at det nesten ikke er noen kvinner på offshore installasjonene i Nordsjøen….Så hvordan dette med spisebordet vil ende, ja den fortsettelsen gleder jeg meg til å høre etter hvert.

Mens vi pratet om dette dyre runde spisebordet, så kommer vi innom dette med pruting. Om hvor dårlige vi er til å prute på ting vi kjøper her i Norge, på alt hva vi kjøper oss. Så sier Thorbjørn at, om hun ønsker dette bordet og stolene, ja så får konen prute ned på prisen. For å betale 28 000 ble helt uaktuelt sa han. Selv prutet han på alt han handlet her i Norge, med unntak av diverse matvarer i matvarebutikkene. Men så sier Thorbjørn noe lurt. Vi nordmenn er generelt elendige på å prute på møbler og klær o.l. når vi handler i Norge. Generelt er vi veldig dårlige på pruting her til lands.  De aller fleste av oss pruter aldri på noe som helst når vi kjøper noe i Norge….. Når prutet du sist på noe du kjøpte her hjemme i Norge.? Har du i det hele tatt noen gang gjort det her i Norge.? Vært inne på tanken å ha gjort det.? Eller har du bare betalt det det koster hele tiden, hver gang du kjøper noe.? De fleste av oss er nemlig slik. Jeg selv inkludert. Jeg har aldri prutet på noe som helst. Og tanken har faktisk aldri streifet meg å gjøre det heller. Vi har rett og slett ikke kultur for å gjøre dette i Norge. Men med en gang vi kommer bort fra Norges landegrenser, ja da blir kulturen en helt annen på oss nordmenn. Ja, da skal vi plutselig prute på alt som er og alt vi kjøper.  Med en gang vi nordmenn drar utenlands, til syden, eller hvor som helst. Ja da pruter svært mange av oss med en gang. Ja, om det sitter en person på et fortau i syden og selger egenlagde smykker eller duker eller hva det måtte være. Og som koster 20 kroner per stykke, ja da, da pruter vi som besatte og vil ikke betale mer enn 10 kroner kanskje for det som denne personen har laget. Hvorfor gjør vi dette.? Denne personen som sitter på fortauet her trenger den 20 kroningen MYE mer enn hva alle de som vi kjøper noe i butikkene hos hjemme i Norge gjør. Og som vi ikke pruter i. Så det er i butikkene her hjemme vi virkelig burde sette i gang prutingen vår. Men i Norge velger vi ikke å prute……I stedet for så lar vi det gå utover de som faktisk trenger denne 20 kroningen mest….. Og minutter senere etter denne prutingen, ja da går vi kanskje på en bar og kjøper oss en øl til 50 kroner. Forstå det den som kan……

Jeg kjenner meg så godt igjen i dette. Selv prutet jeg på absolutt alt som jeg kjøpte, dersom jeg var i syden på ferie i for eksempel Alanya i Tyrkia. Og jeg ga meg aldri før prisen var nærmest halvert, uansett hvor mye det kostet i utgangspunktet. Hvorfor er jeg eller du så ivrige med denne prutingen i for eksempel Alanya på ting som ikke er i nærheten av å koste det det koster her hjemme i Norge.? Hvorfor kan jeg/vi ikke heller snu på det, å heller begynne å prute på ting vi kjøper her hjemme.? Her hjemme hvor det aller meste er så hinsides dyrt i forhold til for eksempel Alanya. Der prisene allerede er laaaangt lavere enn her hjemme… 

Når det er sagt. Så er jeg ikke noe bedre enn dere….. Selv må jeg ærlig innrømme å si at jeg aldri har prutet på noe som helst i butikkene her i Norge. Og hvorfor gjør jeg/vi ikke det.? Syns vi det er ubehagelig.? Eller er det fordi vi ikke er vandt til det.? Syns vi det er pinlig/flaut å gjøre det her hjemme.?  Men når vi kommer til utlandet, ja da er plutselig «alle» så vandt til å prute. Og pruter for harde livet. Butikkene her hjemme har som oftest en voldsom avanse på det vi kjøper her hjemme. Ettersom mye av det er så utrolig dyrt…. Hvor stor avanse tror du den stakkars personen som selger sin duk på fortauskanten har da.? Kontra butikkene i Norge. Butikkene i Norge tjener «graps» på det vi kjøper selv om de skulle ha salg på ett eller annet……. Da full pris gjerne er 3-4 ganger doblet i utsalgspris før varene settes ned og rabatteres…. 

Etter denne samtalen i messen i morges så ble jeg nesten litt småflau. Tenk at vi holder på slik, bare for å spare en skarve 10 -20 kr eller 3,4, Euro for en genser, sko, belte eller hva det måtte være på Shopping i Alanya for  eksempel….. 

Selv bestemte jeg meg for at jeg faktisk skal prøve på en høflig måte å prute litt på prisen på det skoparet, genseren jeg eventuelt skal kjøpe meg i nær fremtid, her gjemme i Norge. Bare for å se om jeg faktisk får litt avslag på prisen på det jeg kjøper. Aldri gjort det, så dette kan bli spennende og se hva som skjer med det osv. Men jeg vet at jeg vil føle meg adskillig mer utilfreds med å prute her i Norge, enn ved å prute i utlandet. Merkelig nok…..Og det er bok kanskje også en følelse du sitter med også……? 

Garman. ❤️

Et «himla» liv som HIV positiv – Fordommer & tabuer rundt HIV – Er kunnskapen om HIV gått i glemmeboken.?

Jeg har levd med HIV viruset i min kropp nå, i litt mer enn 5 år. Jeg opplever at HIV smitte i dag er glemt kunnskap og gått i glemmeboken. Er kunnskap(en) om HIV gått i glemmeboken.? Ja, det tror jeg faktisk at den er… Og en av grunnene til det er at medisinene og behandlingen HIV positive i dag får er mye bedre enn før. I 1996 kom det effektive medisiner som gjorde at HIV smittede kunne leve like lenge som alle andre. Og per dags dato er medisinene blitt enda mye bedre enn de som kom i 1996. Folk med HIV i dag lever med viruset i årevis og gjerne livet ut. Og dermed har også oppmerksomheten rundt HIV forsvunnet i aviser og andre medium. Før, og særlig på 80 tallet florerte det med skremselsoppslag i aviser og diverse medium om HIV og hvor farlig og dødelig osv som dette var. Fikk du påvist HIV, så var du også nærmest dødsdømt. Du ble uglesett og sett ned på, på verst tenkelige måte… Det var også det avisene og andre sosiale medium fokuserte på den gang….Men etter at de effektive medisinene kom i 1996 så skriver «plutselig» ikke aviser og andre sosiale medium noe som helst om dette viruset. Iallefall er det uhyre sjeldent og lite man ser av artikler eller informasjon om HIV i aviser og andre sosiale medium. Utrolig nok. Jeg mener aviser og andre medium burde skrevet enda. Men da med et helt annet fokus enn de hadde på 80 tallet. Og heller skrive om hvordan HIV i 2018 fungerer og at det ikke lenger er dødelig men en fullt ut levbar kronisk sykdom det går an å leve med livet ut. Og også all den forskningen som gjøres på HIV i dag. Og de voldsomme fremskrittene som har blitt gjort på dette området i dag. Og for ikke å snakke om hvor mye mer man vet om dette viruset enn man gjorde på 80 tallet. Dette fantes ikke og eksisterte det veldig lite informasjon og kunnskap om på 80 tallet naturlig nok, da viruset var «relativt nytt» for menneskeheten. Det er dette aviser og andre medium i dag virkelig burde skrevet mye mer om, og hadde fokus på i offentligheten i dag. Rett og slett opplyse det norske folk om dette når de først velger og skal skrive om HIV, dersom de gjør det.  Jeg mener ikke at mediene skal «dysse ned» alvorligheten HIV er. For det er en meget alvorlig sykdom. Og man skal ikke «dysse ned» denne sykdommen, da det årlig er flere millioner mennesker verden over som blir smittet med HIV. Mediene bør i dag heller prøve å få frem hva HIV faktisk er, og hvor levbart det er å leve med HIV. Skrive om medisinbruk, hva slags forskning som blir gjort osv.

En ting som og bekymrer meg er at ikke dagens unge/ungdom lærer noe om HIV på skolen. Eller mye mer om diverse kjønnssykdommer generelt. Hva lærte du om HIV på skolen.? Lærte du noe i det hele tatt.? Jeg kan ikke huske at jeg gjorde det. Og lærer dagens unge noe om denne sykdommen på skolene.? Får dagens unge noe info/lærdom om HIV hos sin helsesøster på skolen.? Eller får de noe informasjon om HIV når de oppsøker fastlegen sin. Jeg tror ikke det. Og jeg mener man bør bruke hver en «kanal» man kan ha muligheten til å få informert dagens unge om alvorligheten HIV og andre kjønnssykdommer er, så ofte som mulig. Hva ned å bruke sosiale medier til dette.? Facebook.? Snapchat.? Instagram.? Dette er medium dagens unge bruker masse tid på. Så hvorfor ikke informere om HIV og andre kjønnssykdommer her.? Jeg syns dette er en kjempeidè jeg. Og jeg tror til og med at svært mange unge i dag ikke en gang har hørt om eller hørt om ordet HIV. Eller hva tror du.? Jeg syns virkelig at HIV og andre kjønnssykdommer burde det blitt mer fokus på i skolene også. Nesten som om det burde vært et eget fag om dette på skolen. Og enda viktigere er det å lære om dette, da dagens unge visst nok er utrolig dårlige med bruk av kondom. Og i tillegg har flere sex partnere som gjør de enda mer utsatte for HIV og andre kjønnssykdommer. Enten så burde skolebøkene skrives om litt, der de lærer om HIV og andre kjønnssykdommer. Eller som jeg nevnte fått et eget fag som handlet om sex  HIV og andre kjønnssykdommer. Men også andre viktige ting som unge kunne hatt nytte av å vite og få mye mer informasjon om.

Etter at jeg ble diagnostisert med HIV i 2013, så har ikke det vært bare bare. Jeg fikk vite at alle med HIV får gratis tannlegebehandling når jeg gikk/går til tannlegen. Da jeg fikk diagnosen og jeg skulle bestille time hos tannlegen min på Carl Berner, så måtte jeg jo si til henne at jeg var blitt HIV positiv og var ganske nysmittet. Jeg fikk da beskjed om at jeg ikke lenger var velkommen til henne mer. Jeg hadde vondt i en visdomstann den gang, så jeg var nødt til å gå til tannlegen litt kjapt. Jeg visste ikke helt hvordan jeg nå skulle få meg en ny tannlege, i frykt for at jeg ville få samme svar og avslag som min tannlege ga meg. Heldigvis kom jeg i kontakt med en annen HIV positiv på nettsiden gaysir, og det var da han anbefalte meg en kvinnelig polsk tannlege på Frogner i Oslo, som tok i mot HIV positive. Jeg var ikke sen med å kontakte henne og jeg fikk time neste dag hos henne. Mannen på gaysir brukte også henne som sin faste tannlege. Noe også jeg gjør i dag. Og hun er helt fantastisk. Hun spurte meg om hvor jeg hadde funnet henne Og hvor jeg hadde hørt om henne som tannlege. Det var da jeg refererte til denne mannen på gaysir. Hun smilte høflig og sa hun visste hvem han var og at han også var hennes pasient. Jeg fikk  gjort det jeg skulle med tannen den gang, og i dag er Alexandra som tannlegen min heter, min faste tannlege. Og hun er den beste tannlegen jeg har hatt noen gang.

Så har jeg vært på mitt faste legekontor i Oslo flere ganger etter at jeg fikk HIV diagnosen. Når jeg da skal ta blodprøver der så er to av legesekretærene der ikke interessert i å ta de blodprøvene på meg. Det er det faktisk fastlegen min som gjør, da de to legesekretærene ikke ønsker å ta disse blodprøvene på meg. Og dette må jeg jo bare forholde meg til og  respektere fullt ut. Når jeg skal på Ullevål og til HIV legen min der, så er det også der enkelte sykepleiere som ikke ønsker å ta blodprøver av meg. Og jeg kan ramse opp i fleng andre innen helsetjenesten/helsevesenet som ikke ønsker eller vil ta blodprøver eller vil gjøre andre undersøkelser på meg som HIV pasient. På mange måter og i mine øyne så har og er helsepersonell vært de verste folkene å forholde seg til med tanke på min HIV status. Det er iallefall min erfaring, utrolig nok. Noe man virkelig ikke skulle tro. Da det burde være de som forstod seg på og visste mest om HIV….Og nå som  jeg kjenner flere HIV positive, så deler faktisk også de min samme oppfatning av helsepersonell. Og selvfølgelig. Det finnes mange unntak her også. Man skal ikke ta alle under «en kam» heller. Det ville vært helt feil og uriktig.

Det jeg skal frem til her med disse innen helsetjenesten på legekontoret mitt, på Ullevål og tannlegen på Carl Berner, og også andre, er at disse folkene i utgpkt er proffe leger og sykepleiere. Men hvor proffe er de egentlig da.? Når de ikke en gang vil ta en blodprøve eller gi meg tannbehandling.? Jeg bare spør jeg. Det er det ene, og det andre er at   dette er også folk som lærer grundig om all verdens sykdommer, og også om HIV og hvordan de skal håndtere og behandle HIV pasienter. Likevel så gjør  de det de gjør. Forstå det den som kan….De ønsker ikke å hjelpe HIV positive slik jeg ser det. Det skremmer meg at det ikke bare er mangel på kunnskap som gjør at folk ikke ønsker å behandle/hjelpe  HIV positive. Her kommer likefullt fordommene og stigmatiseringen inn i bildet. Og det er det nok av innenfor helsetjenesten også dessverre….. Det har jeg selv fått føle på maaaange ganger. Er det noe disse folkene har kunnskap mer enn nok av, så er det om HIV og andre kjønnssykdommer og sykdommer. Så de burde da vite og «oppføre» seg bedre.

De «verste» folkene jeg har møtt på i de 5 årene jeg har levd med HIV er folk innen helsevesenet. Det skulle man virkelig ikke tro. Da dette er folk som virkelig lærer alt om diverse sykdommer osv. mens de holder på med sine utdannelser. Det er ingen som vet mer enn de skulle  man jo tro. Selv om det kanskje ikke virker sånn. Og med mine opplevelser innen helsevesenet de siste 5 årene  har litt vondt for å tro det… Så her de det ikke bare unge/ungdom som bør lære mer om HIV, men kanskje også vel så mye vi voksne. Og så tenker jeg.: Når noen ikke vil behandle HIV smittede kan man jo lure på hva slags smittevern de har….-eller.?

En annen ting er dette med tabuer rundt HIV. Og den dag i dag er HIV et ganske så tabubelagt tema tror jeg. Men hvorfor det.? Vi vet jo så utrolig myye om denne kroniske sykdommen, så hvorfor ikke «få det ut « til folket. Få det opplyst og informert til folket. Vi er redde for å snakke om tabubelagte temaer som HIV og kjønnssykdommer blant annet. Men igjen.? Hvorfor det.? Hva er det vi er så redde for å snakke om.? Det er jo bare bra at vi snakker om ting tenker jeg. Men så er det vel frykten for å bli stigmatisert, fordommene rundt det osv. som gjør at det blir tabubelagt. Jeg vet ikke…

Det er som dere skjønner, ikke bare bare å leve et liv med HIV. Det er faktisk «et himla liv» på mange måter også. Trakassering, fordommer og «you name it» opplever jeg nærmest ukentlig. Men for hver erfaring jeg gjør, positivt eller negativt med denne sykdommen. Jo mer lærer jeg meg selv å kjenne  både fysisk og psykisk. Og kanskje det viktigste. Jeg blir sterkere av det. Mye sterkere.

Garman. ❤️

 

 

Slik gikk det, da jeg fortalte familien min at jeg var HIV positiv.!

De siste to dagene har jeg avslørt i bloggen min for følgerne mine at jeg lever et liv med HIV. Den kroniske sykdommen som HIV er. Jeg ble sykmeldt i 3 måneder etter at jeg hadde fått HIV diagnosen i 2013. Etter at alle tester var unnagjort og medisiner tatt i bruk, og alt liksom var «under kontroll», så satt jeg hjemme i leiligheten min på Carl Berner i Oslo og lurte på om jeg skulle si noe til mine foreldre og søsken. Eller om jeg selv bare skulle leve hemmelig med dette HIV viruset uten at noen visste om det. Etter mye tenking og frem og tilbake i hodet mitt, fant jeg ut at jeg ikke var interessert  i å holde dette skjult for dem. Skulle jeg si det.? Burde jeg si det.? Og ikke minst. Hvordan skulle jeg si det.? Og når skulle jeg si det.? Når er/var den riktige anledningen for å si dette.? Finnes det en riktig anledning for å si dette.? Var spørsmål jeg satt hjemme og grublet over før jeg endelig bestemte meg for at dette skulle ut i dagens lys. Og jeg tror heller ikke det finnes noen riktig anledning/tidspunkt for en slik sykdom for når man skal si det til noen……-uansett  hvem det er tenker jeg…. Og uansett sykdom tror jeg åpenhet og ærlighet er noe av det viktigste man kan være/gjøre…  Så jeg bestemte meg bare for å si det som det var. Og så var jeg  ferdig med det liksom. Og hvorfor skulle jeg holde dette skjult for mine foreldre og søsken.? Hadde ikke de noen rett på å få vite om dette da.? Jeg er jo deres nærmeste familie. Deres bror og deres sønn. Så jeg bestemte meg for å fortelle dem det alle som en..

Alle fire søsknene mine og foreldrene mine visste at jeg hadde havnet oppi denne sprøyte og nålehaugen som lå i Sofienbergparken. Og at jeg hadde vært hos legen og tatt en masse blodprøver osv. for å se om jeg kunne være smittet av noe. Da svarene kom, og jeg hadde klart å fordøye sånn noenlunde at jeg var HIV positiv, så var jeg klar….. Jeg var klar og hadde bestemt meg for at dette skulle de få vite. Jeg ringte hjem til Nedstand hvor mor og far bor, og det er min mor som svarer på telefonen når jeg ringer. Vi begynner å prate om alt mulig, om det er noe nytt hjemme på Nedstrand osv. Før jeg så endelig tar motet til meg og forteller min mor at jeg har HIV. Jeg ber min mor sette seg ned et sted før jeg forteller henne svarene fra prøvene jeg tok hos legen min. Min kjære mor spør om det er noe alvorlig siden jeg ber henne om å sette seg før jeg forteller henne hva det er som feiler meg. Jeg svarer at «ja, det er egentlig det. Det er egentlig ganske alvorlig ja, så jeg tror kanskje at det er best at du setter deg» før jeg forteller deg. Jeg spør igjen, «Sitter du nå?», og min mor svarer at hun sitter på en stol på kjøkkenet. Da sier jeg det bare rett ut til henne. Og jeg sier at «det viser seg at b-prøven som ble tatt, viser at jeg har testet positivt på HIV.» Min mor blir først litt stille før hun sier « ja vel, og hva skjer nå da.?» Og jeg forklarer henne hva som vil skje fremover med medisiner osv. Samtidig hører jeg på henne at hun er litt lei seg, men at hun tar det med fatning også. Min mor sier at jeg ikke trenger å ringe min far for å si dette dersom jeg ikke ønsker å gjøre det. Det kunne hun fint gjøre når han kom inn sa hun. Så jeg slår meg til ro med det. I slutten av samtalen har min mor et ønske om at jeg ikke skal gå ut offentlig med dette til noen. Noe jeg der og da var helt enig med henne i. Jeg var jo langt i fra klar for å gjøre det da. Og slik ble det. Hun sier også at hun godt kan fortelle min tvillingbror og storebror at jeg har fått HIV. De skulle komme på middag litt senere på ettermiddagen så hun kunne fortelle de om viruset. Så slapp jeg å ringe rundt til alle sammen. Selv om det var det jeg i utgangspunktet ville gjøre selv. Men jeg var så sliten etter å ha selv fått vite at jeg var HIV positiv og alt det som fulgte med rundt det at jeg tenkte bare at det fikk være greit at hun gjorde det. Min lillesøster, tvillingbror og storebror har alle tatt dette med god fatning. Og de er flinke og spør meg om «mye rart» også angående viruset. Noe jeg setter stor pris på at de gjør.

Nå som jeg har hatt HIV viruset i litt mer enn 5 år, så reagerer jeg litt angående min mor og min far vedrørende min positive HIV status. Etter at jeg har fortalt dem om min HIV status, så har hverken min mor eller far noen gang spurt meg «ut om HIV», og heller aldri stilt noen spørsmål i forbindelse med min diagnose, «what so ever». De viser ingen interesse rundt det liksom. Det er nesten som om jeg lurer på om de på en måte holder avstand til meg og min HIV status. Særlig til min HIV status. Eller om det er de som bare føler seg veldig ukomfortable med viruset, eller med meg som deres sønn som faktisk lever med dette viruset. Jeg vet ikke. Men dette skal jeg finne ut av ved en senere anledning. Før fortalte jeg dem litt om meg og min HIV situasjon og hvordan ståa var, og hva som skulle skje fremover osv. Og da fikk jeg veldig liten eller ingen respons tilbake fra de når jeg gjorde det. Så nå snakker jeg aldri til de om HIV statusen min. Og fortsatt spør de meg aldri eller nevner aldri noe om sykdommen jeg bærer på den dag i dag. Jeg skulle ønske det var annerledes og at de var litt mer involvert i meg og min sykdom. At de viste litt mer interesse for det liksom. Og ville lære litt fra meg om dette viruset. Men slik er det ikke. Og det får jeg bare leve med. Det viktigste er at de er der for meg når jeg trenger dem. Og det er de i aller aller høyeste grad. Sånn  utover det har jeg et godt forhold til mine kjære foreldre. Heldigvis.

Da jeg skulle ringe min storesøster å fortelle om min diagnose, så satt hun i bilen på vei hjem fra jobb. Jeg sa til henne, at jeg nå hadde fått svar på alle prøvene. Og ettersom hun var ute og kjørte sa jeg til henne at «jeg tror kanskje det er best om du kjører inn til siden og står i ro med bilen », før jeg forteller deg hva det er jeg feiler sa jeg til henne.  Det var hun enig i, så vi la på røret og så skulle hun ringe meg opp igjen, straks hun var klar. Og så er det jo strengt forbudt å kjøre med mobil i hånden, så det var en annen viktig grunn til at jeg ville at hun skulle  kjøre inn til siden med bilen. Noen minutter senere ringer hun meg opp igjen. Og da har hun kjørt inn til siden av veien, ikke langt unna hjemmet sitt  på Ålgård utenfor Sandnes, hvor hun bor med sin mann og barn. Hun klarte ikke å vente til hun kom hjem, så hun kjørte inn til siden bare få minutter fra hjemmet sitt. Så sier jeg det til henne. Rett ut sier jeg det til henne at jeg er HIV positiv. Jeg hører da at hun begynner å gråte. Og jeg prøver å stoppe henne med gråtingen. Men det klarer hun ikke. Som min mor, er også hun naturligvis nysgjerrig på veien videre og hva som vil skje med meg fremover. Det blir en lang telefonsamtale vi har sammen her. Noe både jeg og hun bare hadde godt av. Jeg tror storesøsteren min fikk et lite sjokk av nyheten jeg fortalte henne. Det kunne høres slik ut. Og jeg har aldri spurt henne etterpå om hun fikk et lite sjokk av nyheten min.  Min søster og hennes mann spør meg hver gang vi møtes om hvordan jeg har det med HIV sykdommen. Stiller masse spørsmål rundt det og er nysgjerrige. Det er jeg veldig glad for. For jeg syns det er utrolig viktig at min søster og familie vet så mye som mulig om min sykdom og HIV. I tilfelle noe plutselig skulle skje med meg. Man vet jo aldri. Derfor skulle jeg ønske at mor og far ville vært litt mer involverte og interesserte i min sykdom også.

Nå gjenstår det da å si det til flere nære venner etter hvert. Jeg skal si det til en og en eller noen om gangen. Alt etter hvordan det passer seg. Så får vi se da om de vil fortsette å være min venn eller ikke etter at «bomben» har blitt sluppet løs. Og jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til dette.  Skriver selvfølgelig om hvordan dette går etter hvert også.

Garman. ❤️

Virkningen & bruken av HIV medisiner – Mine egne HIV medisiner.!

Her er et bilde over medisinene som jeg bruker daglig. En pille hver morgen sånn rundt klokken halv 8 hver morgen hele tiden. Skal tas på omtrent samme tidspunkt hver eneste dag +/- en time eller to er tilstrekkelig….

I går publiserte jeg et innlegg på bloggen min som handlet om meg og min HIV situasjon. Og der jeg «sto frem for hele verden» med min HIV diagnose. Støtten som flere følgere av bloggen min ga meg, som kommentarer til innlegget og som private meldinger her inne, har mildt sagt vært overveldende fantastisk. Det har «ramlet inn» i bøtter og spann med støtteerklæringer, og da særlig i meldingsinnboksen min her på bloggen. Jeg er virkelig veldig takknemlig for alle varme ord og støtte dere gir meg. Jeg må ærlig innrømme og si at det hadde jeg virkelig ikke forventet. Så tusen takk. ❤️❤️ Som jeg også sa i går, så var jeg nærmest sikker på at flere av mine faste følgere ikke lenger ville kommme til å følge meg etter å ha lest innlegget om min HIV diagnose. Og det fikk jeg helt rett i. Til nå har 11 stykk forlatt bloggen min. Og vet dere hva, jeg bærer ikke noe nag mot dem i det hele tatt. Men jeg forstår ikke hvorfor de velger å forlate bloggen min.  Grunnen til at de gjør dette, tror jeg, må jo være uvitenhet om sykdommen HIV, og mangel på kunnskap om dette. For hva ellers skulle det være.? Men de om det, folk må få gjøre som de vil, og følge dem de ønsker å følge osv. Jeg fortsetter nå likevel å følge de. Hvorfor skulle jeg ikke det.?

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om medisinene jeg bruker til dere. Da jeg hadde fått diagnosen HIV i 2013 så hadde jeg et unormalt høyt virustall per milliliter blod i blodet. Jeg hadde 1,3 millioner virusceller per milliliter blod. Da var jeg ekstremt smittefarlig med en slik mengde virus i blodet. Alle nysmittede HIV positive er vanligvis veldig smittefarlige. HIV legen min på Ullevål satte meg på 2 typer medisiner som jeg skulle bruke med en gang. Og jeg skulle ta 2 piller om morningen, og to piller om kvelden. Og medisinene skulle tas til mat hver gang. Medisinene får maksimal virkning dersom man tar medisinene til et godt måltid. Alle HIV medisiner skal tas med mat til. Medisinene jeg da fikk het Isentress og Truvada. Disse to medisinene brukte jeg i circa 1 år, til virustallet var lik null i blodet mitt. Ja, med en slik mengde virus i blodet så tok det nesten 1 år før jeg hadde virusmengde i 0 som det heter. Virusmengde i 0, betyr at viruset ikke lenger finnes i blodet selv om det er der. Medisinene kapsler inn HIV viruset, og slik holdes viruset under kontroll. Viruset klarer heller ikke å formere seg når hivmedisinene har kapslet viruset inn. Og jeg er «HIV i 0» som det heter. Altså ikke lenger smittefarlig overfor andre.

Etter 1 års tid ville HIV legen min at jeg skulle bytte medisiner. Da til medisiner som var enda bedre enn Isentress og Truvada. Selv om Isentress og Truvada også er meget gode medisiner. Medisinene jeg nå byttet over til het Eviplera. Samme virkning som Isentress og Truvada. Men nå var disse to pillene slått sammen til en pille, altså Eviplera. Eviplera medisinen gikk jeg på i godt over 2 år. Og fungerte kjempebra.

Per dags dato bruker jeg en medisin som heter Odefsey. Dette er den nyeste nye pillen på markedet. Denne begynte jeg å bruke og Eviplera var historie. Odefsey medisinen er bedre for både nyrene og leveren sa HIV legen min på Ullevål. Så derfor byttet vi over til den. Denne skal tas en gang om dagen. Og da til mat denne også. Også denne medisinen fungerer kjempebra og uten noen bivirkninger. Målet med bruk av HIV medisiner er selvfølgelig å bremse kroppens produksjon av virus så mye som mulig. Hvis man lykkes med å få vitusnivået i blodet ned, noe de aller fleste av oss lykkes med, så vil immunforsvaret bli tilnærmet normalt igjen. Faren for HIV-relaterte sykdommer og plager vil da være veldig liten. Medisinene helbreder jo da ikke denne virus sykdommen, men bremser utviklingen av den.

Det er disse 4 variantene HIV medisiner som jeg har brukt i de litt over 5 årene jeg har hatt dette viruset. Jeg har aldri hatt noen som helst bivirkninger med noen av disse 4 medisinene. Heller ikke denne siste Odefsey som jeg bruker i dag. Jeg kjenner heller ingenting til dette viruset i kroppen min. Jeg vet at jeg har det og at det er der. Men det er også det. Og så må jeg ta en pille hver dag for å holde viruset i sjakk. Og slik er det jo med de fleste kroniske sykdommer. Og det er heller ingen krise dersom jeg skulle glemme å ta medisinene i en dag eller to eller tre. Det finnes forøvrig et lite haav med HIV medisiner. Odefsey medisinene som jeg tar i dag koster årlig circa 120-130 000 kroner. Så det er avanserte og kostbare medisiner vi prater om her.

Det siste nye nå på HIV medisinene, er at jeg mest sannsynlig må bytte over til andre og «dårligere» medisiner etter hvert. De folkevalgte på Løvebakken i Oslo har bestemt at de 6 277 personene med HIV i dette landet skal gradvis over på andre medisiner, etter hvert som reseptene til hver enkelt av oss går ut og de skal fornyes. De vil nå at vi skal tilbake til 2 piller om dagen i stedet for en. I tillegg så skal det visst nok være enda større sjanse for flere bivirkninger dersom vi må over på de nye tiltenkte medisinene de folkevalgte vil vi skal over på. De gjør dette kun for å spare penger og for å presse legemiddelindustrien på pris. HIV Norge og HIV legene på Ullevål er sterkt uenige/i mot at vi skal gå over på billigere og «dårligere» medisiner som kan gi en rekke flere bivirkninger enn for eksempel de medisinene som jeg bruker i dag. Så her er siste ord ikke sagt enda. Jeg undres jo også over at de folkevalgte ikke hører på hva spesialistene innen HIV og rådene de kommer med. Flere av spesialisten på Ullevål har 20-30 års erfaring innen dette feltet. Men sånn er det når det er makten og pengene som rår. Legene på Ullevål og HIV Norge er sterkt uenige i at vi skal over på billigere og «dårligere» medisiner. Så her er slett ikke sist ord sagt. Det blir spennende å høre hva min HIV lege sier neste gang jeg skal inn til ham. Og om han bytter over resepten til disse «dårligere» medisinene. I 2017 var vi  6 277 personer med HIV I Norge. 4 260 menn og 2 017 kvinner.

Sist jeg var hos min HIV lege på Ullevål Sykehus. Og sist besøk var i juni måned i år. Da spør han meg om jeg røyker. Jeg svarer nei, at det gjør jeg ikke og at jeg aldri hare røyker noe som helst. Hverken det ene eller det andre sa jeg. Han sier så at det er bra og mente også at det å røyke daglig gjennom flere år, mente han var mye farligere enn å ha diagnosen HIV. Tross alt lever man helt fint med viruset i kroppen livet ut. Og man skal huske på at HIV er i dag regnet som en kronisk sykdom som hvilken som helst annen kronisk sykdom… Legen min sier selv også at han mye heller ville hatt HIV enn å vært en røyker/storrøyker gjennom flere år. Noe som han mente var myyye farligere på alle  mulige vis. Hmmh okei  tenkte jeg og så sa jeg ikke så mye  mer rundt den saken der. Men det er mye mulig at han har rett i det han sier der….

Jeg kan også beroliggge med at jeg aldri kommer til å dø av denne sykdommen HIV. Og heller ikke vil kunne utvikle Aids som man til slutt dør av. Medisinene i dag er så gode at det skal mye til for at det skjer. Og skulle man utvikle Aids så har man behandling for dette også og vil «bli frisk» igjen. I den vestlige verden er det ytterst få som dør av HIV/Aids, derimot er tallene en helt annen i U-landene, dessverre. Det er også veldig viktig å presisere at HIV i dag er en KRONISK sykdom, og IKKE lenger en dødelig sykdom. En kronisk sykdom HIV positive på vellykket behandling kan leve fullt og helt ut med,  og like godt med som helt friske personer til man blir 100 år gammel.

Når man har det som heter «HIV i 0», så betyr det at jeg ikke lenger er smittefarlig for noen. Det betyr, at jeg helt fint kan ha ubeskyttet sex med en person, uten at denne personen på noe som helst vis vil bli smittet av HIV. Eller sagt på en annen måte. I dag med min HIV status, så kunne jeg ha gjort en kvinne gravid, uten at hverken hun eller det barnet på noen som helst måte ville fått/smittet av HIV. Når man har «HIV i 0», så finnes ikke viruset i mannens sperm. Viruset er/finnes i mannens sperm når han er nysmittet. Viruset ligger i blodet, men der igjen er viruset «innkapslet» av Odefsey medisinene som jeg bruker i dag. Alt dette forutsatt at behandlingen jeg går på er vellykket og jeg har en HIV status som sier «HIV i 0». Da er jeg «frisk» uten å være frisk om dere skjønner. Det er et komplisert og innviklet virus å skjønne seg på. Og jeg har selv fått dette forklart et visst antall ganger av min HIV lege. Og fortsatt er jeg usikker på om jeg skjønner det helt selv også. Tidligere i år kom  det endelige beviset og dokumentasjon  på at HIV positive på vellykket behandling ikke kan overføre  HIV viruset til andre  gjennom sex. Dette etter flere års forskning på nettopp dette. Jeg er medlem av organisasjonen HIV Norge, og det var her jeg fikk denne informasjonen.

Mange tror at når de hører om noen som har HIV. Så er det ensbetydende med at de ikke kan ha kontakt med  han eller henne. De tror at de kan bli smittet av å ta på en  HIV positiv. Av kroppskontakt, og av berøring. Av å drikke av samme glass, av å kysse hverandre og i det hele  tatt. Da kan jeg si at da har disse personene misforstått FULLSTENDIG. Det har de isåfall alltid gjort.  Det går ikke an å få HIV gjennom å kysse, klemme, drikke av andres melkeglass, til en HIV positiv. Da måtte isåfall vedkommende som kysset en HIV positiv svelget 7 liter med spytt. Først da kunne det vært muligheter for at vedkommende hadde fått HIV.  Så i prasksis så er dette kul umulig…

Da jeg var nysmittet med HIV viruset så gikk jeg jevnlig til kontroll og oppfølging hos HIV legen min på Ullevål. I begynnelsen gikk jeg hver tredje måned. Og ettersom virustallene ble lavere og lavere ble kontrollene og besøkene sjeldnere og sjeldnere. I dag besøker jeg HIV legen min på Ullevål en  gang i året. Da tas en rekke blodprøver. Jeg tror det er 5 forskjellige fargeglass/reagensrør som de fyller opp med blod. Da sjekkes blant annet virustall og masse annet jeg ikke helt har skjønt meg på hva er for noe. Og vanligvis fornyes resepten på medisinene jeg bruker med 1 år når jeg er her. Resepten jeg får varer i ett år om gangen. Er blodprøvene som de skal, går det ett år til neste gang jeg ser legen. Med mindre noe uforutsett skulle skje.

Garman.❤️

 

Jeg har en kronisk sykdom, som svært få vet at jeg har.! – Jeg lever et liv med HIV.!

I dag skal jeg fortelle dere kjære lesere en hemmelighet svært få der ute i den store verden vet om meg. Det er bare den aller nærmeste familien min som vet om dette. Og de aller beste to venninnene mine som vet om dette. Jeg har leeenge tenkt på om jeg skal skrive om denne sykdommen som jeg bærer på. Eller om jeg fortsatt skal holde det hemmelig. Men jeg er kommet dit hen at jeg slett ikke er interessert i å leve med denne sykdommen skjult på sikt. Så derfor velger jeg «å stå frem» med den. Det føles som om jeg er inne i skapet igjen på ny, når jeg ikke er åpen om denne sykdommen som jeg bærer på. Og dere faste lesere av bloggen min vil være de første som får vite det. Og så får den  «øvrige verden» vite det etterpå. Og det er godt mulig at jeg etter å ha publisert dette innlegget vil komme  til å miste flere av mine faste lesere av bloggen min, etter at jeg har fortalt dere  «hemmeligheten» min. Og det er godt mulig, for dere vil ikke tro hvor fordomsfulle og redde folk er/blir når de får vite sannheten om hva det er som feiler meg. Men da tenker jeg, det får være de om det isåfall, dersom noen velger å ikke følge meg lenger. Og dette med fordommer angående min sykdom skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg litt senere i bloggen.

Det hele skjedde sommeren 2013, da jeg hadde bestemt meg for å gå ned til sentrum fra der jeg bodde denne formiddagen. Jeg bodde da på Carl Berners Plass i Oslo, circa 3 km. fra Oslo sentrum. En flott spasertur tenkte jeg at det ville bli. Det var en nydelig, varm og solrik sommerdag i midten av juni. Jeg hadde på meg T-skjorte, dongeri shorts og sandaler/slippers fra motehuset Dolce & Gabbana som jeg hadde kjøpt i Milano sommeren 2012. Da jeg var på besøk hos en venninne der det året. Nesten halvveis på vei ned til Oslo sentrum, så kommer jeg til Sofienbergparken like ved Grünerløkka. Glad og blid som jeg er, så tusler jeg gjennom den vakre Sofienbergparken. Her yrer det av liv med glade mennesker som koser seg med piknik, ballspill osv.

Et lite stykke inne i parken, så sklir jeg, faller og ramler bokstavlig talt midt oppi en pøl med brukte sprøytespisser  og nåler som ligger og «flyter» i parken her. I det jeg faller så ser jeg denne haugen med nåler og sprøytespisser, men jeg rekker ikke å styre unna dette, i det jeg faller. Jeg ser etter fallet at jeg har fått et relativt langt katteaktig og noe dypt «kloremerke» på venstre leggen min. Og i tillegg blør jeg også litt da det renner blod ned fra leggen min. Og dette gjorde også veldig vondt. Jeg tenker med en gang da jeg ser hva jeg har falt oppi, «Herreguu håper ikke jeg blir avhengig av stoff eller noe nå.» At jeg kunne få diverse sykdommer tenkte jeg ikke på i det hele tatt akkurat da. Det var kun hva slags evt stoffer jeg kanskje hadde fått inn i blodet mitt som jeg tenkte på, og som jeg var redd for at jeg kanskje hadde fått. Heldigvis hadde jeg tatt med meg et håndkle i sekken min, så jeg satte meg ned litt lenger bortenfor, for å prøve å få stoppet blodet/blødningen. Det var ikke sånn at det fosset blod, men nok til at jeg ikke kunne fortsette å gå før jeg hadde klart å stoppe og fått kontroll på blodet som rant. Da jeg hadde fått kontroll på dette ringte jeg til legekontoret mitt og fortalte de hva som hadde skjedd. Jeg fikk time der neste 3 dager senere for en sjekk. Og ikke før dessverre, fordi det var ferietid. Vi ble enige om at dersom jeg på noe vis kunne klare å ta med noe av denne pølen av sprøyter og nåler til legekontoret, så skulle de ta å sende disse inn for å sjekke om hva slags stoffer det evt kunne være i disse sprøytene og nålene. Og også eventuelle sykdommer. Det var først da legekontoret nevnte sykdommer at hodet mitt selv begynte å tenke på hva slags sykdommer jeg eventuelt kunne være utsatt for å få. Kunne jeg ha fått hepatitt A, B eller enda verre og den mye verre sykdommen Hepatitt C som det per i dag ikke finnes en «kur» for. Hepatitt C finner man vanligvis hos narkomane, og ikke hos så mange andre….. Eller hva slags andre sykdommer kunne det være mulig at jeg kanskje kunne være smittet av.? HIV.? Herregud tenkte jeg. Er det noen mulighet for at jeg nå kan være smittet med HIV.? Hos legen min ble en rekke blodprøver og tester tatt. Heldigvis hadde jeg ikke fått noen farlige stoffer i meg av sprøytene så noen «narkoman»  ville jeg ikke bli. Alt du kunne tenke deg av prøver hva angår diverse sykdommer ble tatt. Jeg fikk beskjed om at det ville ta en ukes tid før jeg fikk svar på prøvene. Etter 5 dager så kom svarene på nesten alle prøvene utenom en. Den siste prøven tok litt lenger tid å sjekke visst nok. En ukes tid sa legen. Men han regnet  med at den prøven også var fin, siden alle de andre var plettfrie. Jeg pustet lettet ut da jeg fikk høre dette. Jeg ba legen min sende meg en e-post når  han hadde fått svaret på den siste blodprøven, ettersom jeg skulle reise på jobb offshore neste dag etter legebesøket.

Tre dager senere så var jeg på jobb offshore på oljeplattformen Mærsk Reacher, som jeg den gang jobbet på. Jeg hadde vært ombord på jobb i 2 da jeg sjekjet e-posten min. På formiddagen mens vi hadde « ti kaffe» som vi sier offshore, så sjekker jeg e-posten min som jeg alltid gjør hver dag i kaffepausen offshore. Da ser jeg at det har tikket inn en e-post fra legen min. Det eneste som står i den e-posten fra legen, er om jeg kan ringe ham så fort jeg har tid. « Herregud tenkte jeg, hva er det nå.? Er det noe alvorlig tro.?» Jeg hadde jo bedt ham om å si det til meg på e-posten. Og gjett om det var alvorlig. Legen sier følgende og jeg glemmer aldri den setningen som han sa. «Det viser seg dessverre at den første prøven vi tok, viser at du har testet positivt på HIV,» Jeg blir helt lamslått og merker at jeg «hiver litt etter pusten», før jeg sier, «at dette kan da ikke være mulig». Jeg har tidligere fortalt legen min at jeg aldri har hatt ubeskyttet sex, men kun med kjæresten. Så hvordan er dette mulig.? Selv vissste  jeg og var bombesikker på at jeg ikke hadde fått HIV gjennom sex, slik som er den mest vanlige måten er  å få viruset på. Legen sier at han må ta en andre test (B-prøve) for å sjekke om også den «slår ut» positivt, bare for å være helt sikker. Han ber  meg også om å komme hjem så fort som mulig. Noe jeg må ned å prate med min sykepleier om først. Så ringer jeg deg opp igjen sa jeg til legen min.

Jeg går så ned til medicen min Åse som er dansk. Og banker på døren hennes mens jeg er i sjokk og  skjelver som bare juling. Dette ser Åse umiddelbart når hun slipper meg inn til seg. Hun ber meg sette meg ned. Og hun sier, «Garman, hva er det.?» Hun ser at jeg ikke klarer å prate, men til slutt klarer jeg å få frem til henne at «jeg har fått en e-post fra legen min. Og jeg har nettopp pratet med ham på telefonen. Ehhm, legen min sier at, at, at jeg har testet positivt på en HIV prøve. Han vil/ ber meg om å komme hjem så fort som mulig for å få tatt en andre HIV test, ( B-prøve) for å se om også den er positiv». Og så begynner jeg å gråte i strie strømmer. Vi blir sittende å prate en stund. Og hun forstår at legen vil ha meg hjem. Og det ordner hun i en fart og jeg blir satt på første helikopter hjem samme dag. Dette helikopteret kommer noe senere på dagen. Jeg selv klarer ikke å jobbe noe mer den dagen. Så Åse ringer rett opp til sjefen min i messen og sier til sjefen min at «Garman skal hjem, han skal ikke jobbe mer i dag.» Frem til helikopteret kommer rett over lunsjtid blir jeg sittende på lugaren min helt alene, både i sjokk og at jeg kan nesten  ikke tro at dette faktisk skjer meg. Og at jeg mest sannsynlig er HIV positiv. Åse kommer innom meg på lugaren min ofte og  prater litt. Hun prøver å trøste meg så godt hun kan. Kommer inn med flere bokser cola (som jeg egentlig ikke liker), litt mat samtidig som vi blir sittende å prate. Åse sier også at «Garman, det er ikke sikkert du er positiv. Det kan være at B-prøven)  viser at du er negativ. Men vi må  være realistiske også». Jeg blir enig med Åse at vi holder kontakten ofte mens jeg er hjemme og gjør en ny HIV test. Jeg holder tenke oppdatert jevnlig via e-post. Jeg blir sittende og værende på lugaren min til helikopteret kommer den dagen. Mens jeg sitter her så tenker jeg nå på hva fremtiden vil bringe. Hvordan livet mitt vil bli med dette viruset. Og vil jeg få et langt og  godt liv med dette viruset og mye mye mer som kverner rundt i hodet mitt. Jeg ble sykmeldt også i 3 måneder etter at jeg hadde fått HIV diagnosen. Det hadde blitt litt for mye for meg, så jeg var nødt til å ha en stund fri, for selv å komme « til hektene» igjen etter dette sjokket, før jeg kunne reise på jobb igjen.

Neste dag er jeg første pasient inn hos legen min, etter en mer eller mindre søvnløs natt hjemme i leiligheten min på Carl Berner. Legen min og jeg blir sittende å prate i nesten to timer. Han har satt av ekstra god tid til meg denne gangen. Han forklarer og forteller meg om HIV. At livet mitt på langt nær er over selv om jeg eventuelt skulle teste positivt på B Prøven som vi tok mens jeg var hos ham. Denne gangen gikk det ikke fullt en uke før vi fikk svar på B prøven som også viste at jeg var HIV positiv. Jeg hadde nå på forhånd innstilt meg på og prøvd å forberede meg på at B prøven også var positiv, slik at jeg skulle klare å håndtere sjokket litt lettere. Da vi hadde fått bekreftet at også B prøven var positiv, så kontaktet legen min spesialistene på HIV feltet på Ullevål sykehus. Her jobber de fremste legene i landet på HIV feltet/området. Så jeg ble satt i kontakt med de, for å komme  i gang med medisiner så fort som mulig. Jo fortere man kommer i gang med medisiner, desto bedre er det og bedre resultater vil man oppnå. Jeg fikk også privat nummeret til fastlegen min slik at jeg kunne kontakte han uansett tid på døgnet for en prat dersom jeg ønsket det. En fantastisk fastlege som jeg har.

Godt og vel 5 år senere, lever jeg fantastisk godt med dette HIV viruset i kroppen min. Jeg har ikke klart å gå i gjennom eller i nærheten av Sofienbergoarken, der hvor det hele skjedde. Bare tanken på det gjør at jeg får  voldsomme frysninger. Hun ene beste venninnen sa til meg at «når du er klar, så kan jeg være med deg bort eller å gå gjennom Sofienbergparken om du vil.» Men spørsmålet er om jeg i det hele tatt noen gang vil kunne klare å gå i nærheten eller i gjennom den parken igjen. Det vil tiden vise. Men per dags dato er det bare noe som er  heeeelt umulig for meg å gjøre/klare. Ikke bare det, skal jeg i en park nå, uansett hvilken som helst park for å sette meg ned eller gå i gjennom, så må jeg nærmest sjekke det området jeg er i/beveger meg i, i den parken, om det finnes eller er noen som helst form av sprøyter, nåler osv i nærheten. Det er nesten så jeg er blitt litt paranoid oppi dette. Jeg har også tenkt at hvordan er det  mulig da å være så utrolig uheldig å ramle midt oppi en slik  sprøyte og nålehaug.? Hva er oddsen for det  liksom.? Dette har jeg tenkt mye på i årene etterpå. Og det plager meg også litt at det virkelig går an å ha et slikt uhell/uflaks med seg. Og ikke minst hvor fort livet og hvor sårbart livet er. Og hvor fort livet kan snu fra det ene til det andre, er helt utrolig.

Akkurat DER liksom i den svære parken som jeg gikk i, der ligger det da en sprøyte og nålehaug, som jeg tryner oppi. Hvordan er det mulig å ha så stor uflaks da.? Og parken var full av masse andre mennesker her som også kunne ha ramlet oppi dette. Men det ble altså meg i stedet som bare skulle gå i gjennom parken som blir rammet. Og jeg som ikke hadde oppholdt meg i den parken der den dagen en gang. I forhold til mange andre som sikkert hadde vært der i flere timer allerede da jeg kom spaserende. Var det rett og slett skjebnen som ville det slik for meg.? Var det det tro.? Når man er sååå uheldig, så kan man jo også lure litt. I dag har jeg problemer med å gå gjennom hvilken som helst grønn park jeg er i nærheten av. Dette har satt sine kraftige spor  i meg. Jeg håper jo at jeg skal kunne klare å gå gjennom Sofienbergparken også. Kanskje er det rette bare å utfordre meg selv, ta steget og hoppe i  det å dra til Sofienbergparken og gå i gjennom. Slik at jeg ikke blir redd disse flotte parkene Oslo by har å tilby oss i Oslo lenger .

Det finnes mange måter å få HIV på. Den mest vanlige er naturligvis gjennom ubeskyttet sex. Eller slik som jeg fikk det. Urene sprøyter, nåler, akupunktur , gjennom blodoverføring, gravide kvinner som føder for å nevne noen årsaker.  Dette med medisiner og resultatet av det og hvordan og hva HIV er skal jeg komme tilbake til i et innlegg i nær fremtid. Og også hvordan jeg har det i dag og hvordan jeg lever livet mitt med HIV den dag i dag.

Og nå som jeg har røpet en av mine innerste hemmeligheter til dere, så håper jeg ikke at dere lesere og faste lesere «kutter av meg hånden», nå som dere vet at jeg lever et liv i beste velgående som HIV positiv mann. Jeg er bare ærlig med dere og prøver så godt jeg kan å være det i bloggen min. Følg med for flere « HIV innlegg/oppdateringer» som vil komme fremover.

Garman. ❤️

Er jeg unormal som ikke kan prate ordentlig.? – Jeg sliter med taleevnen/å snakke……!

Ofte opp gjennom alle år har jeg fått høre at jeg prater fort. Ikke bare at jeg prater fort, men at jeg prater altfor fort. Sist jeg fikk høre nettopp dette, var for 2 dager siden. Da var det sykepleieren ombord her på riggen som sa, at «Garman, du må gjenta det du sa til meg en gang til, for jeg får ikke med meg hva du sier. Det går så fort når du prater. Kan du være så snill å gjenta det.» Dessverre er hun ikke alene om dette. Veldig ofte og hver uke nærmest ber folk meg om å prate litt senere, og ikke minst gjenta det jeg prøver å si til dem en gang til. Dette har jeg selvsagt prøvd å ta alvorlig og å skjerpe meg på. Noe som alt annet enn har vært enkelt. Jeg har prøvd mange ganger opp gjennom årene å prate litt saktere og tydeligere til folk jeg prater med. Det begynner greit, men det varer ikke lenge ut i en samtale, så tar det helt av igjen. Jeg klarer rett og slett ikke å prate sakte og tydelig nok. Og mange ganger legger jeg ikke selv merke til det heller. Og slik har det alltid vært. Alltid. Noen ganger går det så fort når jeg snakker, at for å få sagt det jeg vil, så må jeg stoppe helt opp i det jeg prøver å få frem. Og si det jeg vil si, en gang til. Jeg må da ta en ørliten pause før jeg så prøver å si det jeg vil si en gang til. 

Da jeg var liten så ville min mor at jeg og min tvillingbror skulle vente 1 år lenger før vi faktisk begynte på skolen og i 1 klasse. Vi begynte 1 år senere, slik at den klassen vi egentlig skulle gå i, lå 1 år foran oss to. Og grunnen til at vi ikke begynte i 1 klasse når vi skulle var for at vi ikke hadde talen/det å snakke ordentlig i orden. Vi var uvanlig sene med dette visstnok. Og da var særlig jeg den av oss som hadde de største problemene med talen/snakkingen. Jeg har hatt dette problemet med meg gjennom hele livet. Og i dag er jeg snart 41 år gammel. Min tvillingbror Gunnar har ikke noe av dette problemet som jeg fortsatt har i dag. Han har «vokst» det av seg. Mens jeg derimot ikke har det. Jeg prater for fort, noen ganger også utydelig men ikke fort. Og noen ganger begge deler. Jeg merker det selv når det skjer noen ganger, og må da ta en liten pause, før jeg som nevnt tidligere i innlegget her, må prøve å si det jeg hadde lyst å si en gang til. Starte helt på nytt igjen. Og selv da er det ikke alltid jeg lykkes. Jeg har prøvd mange ganger å prate sakte og tydelig, men jeg syns det er utrolig vanskelig å prate sakte. Jeg får det bare ikke til. Det ligger liksom ikke for meg. Og det naturlige for meg er at jeg prater fort. Det er liksom meg, og jeg tenker sjelden over at jeg prater fort som oftest. Det er ikke før når folk poengterer det at jeg vanligvis selv legger merke til det. 

Jeg merker at når dette skjer og særlig når folk poengterer det også, så blir jeg litt lei meg. Jeg føler meg ikke mobbet eller noe sånn. For mobbing er det jo ikke. For de som poengterer det, sier det alltid på en høflig måte til meg. Så jeg føler meg iallefall ikke mobbet. Men blir bare lei meg for at det blir/er sånn. Så lurer jeg på. Er det en diagnose for dette tro.? Har jeg en diagnose.? Er jeg syk.? Feiler jeg noe.? Er jeg ikke normal.? Eller hva er jeg.? Hva er det med meg.?

Det skal være sagt at jeg aldri har vært til noen utredning eller noe når det gjelder dette. Men er det en utredning jeg trenger da.? Eller hva bør jeg gjøre.? Jeg har begynt å tenke mer og mer på dette problemet om hva jeg bør gjøre. For jeg har veldig lyst til å bli kvitt det, dersom det lar seg gjøre. Bør jeg gjøre noe i det hele tatt.? Eller skal jeg bare gå sånn.? Er det noen som kjenner noen som har det samme problemet eller som vet om noen.? Så si gjerne i fra til meg. Så har jeg veldig lyst å dele tanker og erfaringer med vedkommende også. 

Hmmh, jeg får se hva jeg gjør med dette. For noe tror jeg at jeg må gjøre…….

Garman. ❤️

Når den gode nattesøvnen uteblir.! – Så frustrerende som det er.!

I går hadde jeg et av mine verste mareritt «ever» ombord her på oljeriggen som jeg jobber på. I går kveld da jeg hadde slått meg til ro i sengen min, og TV kvelden og det som var av interesse der for mitt vedkommende var unnagjort. Så fant jeg ut at jeg like godt kunne slukke lyset å legge meg til å sove. Endelig tenkte jeg. Dette skal bli så godt å endelig skal slukke lyset litt tidlig for en gangs skyld. Og klokken var da 22.00 da jeg kom på dette. Normalt så legger jeg meg aldri til å sove før rundt klokken 23.30 eller rundt midnatt. Selv om jeg er på jobb her ute offshore på oljeplattformen som jeg jobber på nå. Og det selv om jeg skal opp og på jobb neste morning klokken 06.00. Da begynner jeg på jobb. Og det samme når jeg er hjemme på 4 uker fri, så legger jeg meg aldri før tidligst midnatt. 

Men nok om det. Iallefall så slukket jeg lyset rundt klokken 22.00, og det syns jeg faktisk var helt nydelig. Jeg lå der og nøt den deilige roen og stillheten i mørket under dynen min. Kjempedeilig. Men den nytelsen og den gleden varte ikke lenge. For jo lenger jeg lå der, jo mer begynte hodet mitt å leve sitt eget liv. Altså det hode mitt det kvernet og tenkte og pratet altså så mye med seg selv at det var helt grusomt. Jeg var jo ikke trett i det hele tatt da jeg slukket lyset rundt klokken 22.00, og jeg vil vel tro at det kan være en medvirkende årsak til at hodet gikk litt løpsk med seg selv… Og ikke ville gå inn i noen sovemodus i det hele tatt…Klokken den gikk og den gikk. Den ble 23, den ble 23.30 og rundt midnatt, ja da hadde jeg fått nok av å ligge å snu å vende på meg selv, urolig frem og tilbake i sengen som en annen duracell kanin. Så jeg lå der og så sa jeg til meg selv at «hva gjør jeg nå.?». Jeg ble enig med meg selv om å slå på lyset, og satte meg opp i sengen en stund, i håp om at jeg skulle bli litt trett og at hodet mitt kunne få «snakket ferdig». Og jeg kjente nå at jeg begynte å bli litt trett. En halv time senere rundt midnatt slo jeg av lyset igjen, og håpet om å få sove litt nå, steg frem. Men, sovnet jeg.? Nei, langt der i fra om jeg gjorde. Jeg ble liggende der enda en stund, lys våken selv om jeg nå var litt trett, samtidig som det kvernet og brakte i tanker i hode mitt. «Hjelpes tenkte jeg. Skal jeg klare å begynne på jobb klokken 06.00 i morgen nå, ja da er det jaggu meg best om jeg sovner nå relativt kjapt.». Da var klokken for lengst passert midnatt. Siste gang jeg så på klokken, da var den nesten 01.00. Men mye søvn ble det ikke, for ca. klokken 03.15 så våknet jeg igjen, og var lysvåken. Og gjett bare hvem det var som var trett da. Jo, denne karen her. Og ikke guu om jeg fikk sove i et par timer til som jeg hadde håpet på. Klokken 05.30 skulle jeg jo opp igjen. For så å starte hardkjøret i 12 timer med vaskeri, lugarer og fellesområder. 

Men utrolig nok, da jeg kom inn i messen for å tyne i meg litt frokost så tidlig på morrakvisten, så var jeg faktisk ikke så trett. Men som jeg sa til de andre som jeg jobber i cateringen sammen med, så kom jeg nok til å bli stuptrøtt utover ettermiddagen. Noe jeg også ble til gangs. Men jeg kom meg greit gjennom dagen. Jeg la meg nedpå noen minutter i pausen, og det var en uvurderlig hjelp å få ligge litt nedpå. Jeg tørr ikke tenke på hvor tøff den dagen hadde vært visst ikke…..

Du kjenner deg sikkert igjen i dette.? Og er det ikke frustrerende å ikke få sove når du skal.? Og desto mer du prøver på å få sove, jo bare enda mer håpløst blir det. Er det ikke rart.? Og jeg var skikkelig frustrert i slutten der. Hjelpes meg vel altså. Av og til så vil kroppen bare ikke sove, selv om den har aldri så godt av det. Og vil det så gjerne. Heldigvis er det laaangt mellom hver gang jeg har slike netter som dette. Vanligvis sover jeg sammenhengende i 4-5 timer hver natt, og så blir resten av natten mye sånn av og på soving. Ikke optimalt det heller, men alt er bedre enn dette «marerittet» av en natt som jeg hadde nå iallefall. Håper det blir årevis til en slik opplevelse inntreffer meg igjen. Huff. Og ikke er det bra for hverken kroppen din eller min, dersom vi ikke får nok søvn eller hvile. Det kan skape andre helesproblemer på sikt også…….

Garman. ❤️

En homo med verktøy i handa – Når ble det en god kombinasjon liksom….?

Og her er jeg i full sving med å bytte ut både dusjforheng, dusjhoder og dusjslanger på badene som vi skulle vaske  ned, nede på lower deck, eller på det nederste dekket som ligger like ved vaskeriet. 

I dag kom jeg ut på jobb offshore igjen, sammen med min kompanjong Bodil blant annet. Og det første vi begge to satte i gang med var å få unnagjort litt ukentlig nedvask som vi all ha unnagjort den første uken som vi er på lugarene. Vi gikk først i gang med å ta litt riller i to av trappetrinnsetasjene i hovedtrappen. Det var fort gjort, og like etter fikk vi også vasket linenlockerene i hver lugaretasje. Altså 3 linenlockere blir det, ettersom vi har 3 etasjer med lockere. Dette gikk også veldig font og raskt, da disse lockerene så veldig fine ut i utgangspunktet. Så det var bare å tørke fort over med en sentrifugert mopp både på vegger og tak. Og for de som ikke vet hva en linenlocker er, så er altså det et rom hvor det oppbevares helt rene sengeklær, håndklær, dyner, puter, beskyttelsesbriller for madrasser og mere til. Kun rene ting skal oppbevares her. 

Og til slutt på nedvasklisten vår så var det dusjene som skulle vaskes. 5 dusjer med vegger, tak, gulv, ventil i tak, armatur og såpeholdere. Og bytte av nytt dusjforheng og bytte av dysjslange og dusjhode. Og for å få byttet dusjslangen så måtte jeg til med verktøy for å få løsnet slangen fra blandebatteriet. Jepp, du leste riktig. En homo og verktøy.? Når ble det en god kombinasjon liksom.? Eneste «verktøyet» jeg er flink til å håndtere, er det som befinner seg mellom mannens ben……LOOL. Ja, så vet dere det også. Hos meg har jo dette med verktøy aldri vært en god kombinasjon. Ei større kløne med verktøy skal du lete lenge etter. Og denne greia av et verktøy som jeg holdt i handa mi i dag, vet jeg ikke en gang hva de kaller for heller. Så om du trenger en handyman, så er nok jeg alt annet enn riktige person å spørre altså. Hjelpes, og så så grusomt kjedelig det er med slikt verktøy da… Og lite interessant… Jeg skjønner at verktøy er nyttig i de fleste menneskers liv på en eller annen måte. Men guuuuu altså. Er glad jeg er homo jeg. Tror foresten aldri jeg har sett en homo med verktøy jeg. Eller som har brukt et eller annet verktøy heller. Iallefall så fikk vi nå rengjort disse dusjene, og byttet det som byttes skulle. Mye nedvask fikk vi unnagjort. Så nå er det bare to nedvask av to lugarer som vi skal ta i morgen. Så er vi ferdig med ukens nedvask. Herlig. 

Og her fikler jeg da med denne tangen på blandebatteriet for å få løst dusjslangen som sitter ganske så godt fast. Og du verden for ei fomling med meg å denne redskapen. Min kompanjong Bodil fikk seg en god latter. Jeg visste jo ikke en gang hvordan jeg skulle ta i bruk dette verktøyet jeg. Og hva slags verktøy er dette her da.? Skiftenøkkel.? Unbrakonøkkel.? 🙄🙄 Ikke vet jeg. Men fikk da av slangene på disse badene til slutt da….

Garman. ❤️

Netflix serien «THE 100» – Syyykt spennende – Anbefales på det beste.!

De siste dagene har jeg brukt mye av kveldstiden min på en helt ny serie som ligger ute på Netflix. En serie som jeg var litt skeptisk til om jeg i det hele tatt skulle ta å begynne å se på. Etter mye frem og tilbake, så ble det nå til da at jeg startet å se den. I begynnelsen, de første 3,4 til 5 episodene så syns jeg hele serien var rimelig teit og til og med litt tåpelig. Og fryktelig dårlig. Men så «løsnet» det og serien begynte å ta helt av. Og jeg, ja jeg ble virkelig mer og mer hektet på «The 100». Dette er en serie full av overraskelser og overraskende hendelser. Ja og litt uforutsigbar. Akkurat her minner den meg litt om «Game of Thrones», bare at den er mye mer uforutsigende. Og jeg elsker det når serier er uforutsigbare. Jo mer desto bedre. For da er det ingen av oss som klarer å se hva som vil skje fremover i serien. Alt kan skje. Hvem forsvinner ut, hvem dør osv… Slik er det også med «The 100», full av overraskelser og overraskende momenter jeg slett ikke hadde forventet. Serien er full av action, spenning, dramatikk, kjærlighet, krig, bedrageri, forbrytere, og i det hele tatt. Alt er med i denne serien. Jeg er nå kommet til sesong 3 i denne serien, og jo mer jeg ser, jo enda mer vil jeg se. Jeg klarer nesten ikke å slå den av. I natt feks ble jeg liggende i sengen til klokken var 01.30, altfor sent når man neste dag skal på jobb. Men slik ble det og slik har jeg det nesten hele tiden om kveldene nå. Men det gjør ingenting. Og jeg kan love deg at du vil komme til å skvette/hoppe litt i stolen når du ser denne fantastiske serien.

Så til handlingen i «The 100».: Det har gått 97 år siden en kjernevåpenkrig utslettet nesten alt livet på jorden. Men i en omløpsbane rundt jorden har 12 nasjoner bemannet romstasjoner og slått seg sammen til en enda større stasjon som kaller for «Arken”. Der forsøker menneskeheten å oveeleve mens de venter på at jorden endelig ska bli beboelig slik at de kan vende tilbake. Samtidig så er «Arken» nå døende, kansleren bestemmer seg for å sende 100 kriminelle ungdommer fra «Arken» og ned til jorden for å undersøkek om det går an å bosette seg og å leve der. Vel nede på jorden innser de ungdommene at alt liv på jorden langt i fra er ubeboelig, og at de langt i fra er de eneste som er på jorden. Deretter begynner den virkelife kampen mellom liv og død, der ungdommene blir testet av seg selv, naturen og av de menneskene som allerede er/bor på jorden.

Dette er forøvirg en SCI/fi og drama serie jeg anbefaler på det sterkeste at du ser på. En serie som fremover i høstmørket kan vil være super underholdning for deg. Men det forutsetter at du har en Netflix konto da vel og merke om du vil se denne serien. 

Garman.❤️