Minimum 46 JULEGAVER skulle han kjøpe – Ren og skjær galskap og idioti fra A – Å.!

Her er julegavene han har kjøpt. Han begynte allerede i januar i år med julegavekjøpene. Og jeg skjønner at han er tidlig ute med det, ettersom han skal handle minimum 46 julegaver til denne julen. Men er ikke det også litt vanvidd da.? Her må man begynne månedsvis i forveien med julegavehandel, for å ha rå til å kjøpe til alle på listen. Og han er ikke alene om det. Jeg vet om mange som begynner i januar med julegavekjøp til neste jul. Og vet dere. Jeg syns folk må begynne å gå inn i seg selv og begynne å tenke seg om en gang og to ekstra. Om det tullet der virkelig er nødvendig. For spør dere meg så er og blir dette total galskap og unødvendig….

I dag fikk jeg en snap fra en kompis av meg som bor i Kristiansund. Der kunne han vise frem julegavene han allerede hadde begynt å kjøpe frem til julaften dette året her. Og jeg skjønner jo at han for lengst har startet med julehandelen, med den pakkehaugen han skal handle inn frem til jul. 10 stykker hadde han kjøpt så langt sa han av de minimum 46 stykkene som han skal kjøpe. Og jeg svarar da til ham.: «46 stykker,? Er du gal blitt.? Er du ikke riktig klok.?» Han svarer da at det er så hyggelig å «glede» andre den ene dagen i året som er på julaften ved å gi julegaver. Godt mulig at det er hyggelig. Men altså er det «glede» vi faktisk føler på julaften når den ene julegaven man får, etter den andre, som oftest stort sett er ting man overhode ikke trenger eller har bruk for i det hele tatt…..? For de fleste av Julegavene de fleste av oss får, er ting man slett ikke trenger….Han sier da at det er gleden av å gi som var det som betydde noe for ham akkurat på denne dagen. Så tenker jeg. Er det kun derfor.? Du bruker en haug med penger på julegaver, og gir ut på en haug med julegaver bare fordi det gleder deg å gi.? Og så vet han jo ikke om de faktisk blir oppriktig glade for den gaven han gir en gang. Eller om det bare er en sånn overfladisk gladhet/glede de klistrer på seg når de får gaven og åpner/åpnet den. Og sikkert får han garantert masse «viss vass» av gaver i retur også, dersom de 46 han kjøper til, også kjøper tilbake til ham… Du har selv sikkert sittet med samme følelsen mange ganger selv på julaften.? Og deretter tenkt.: «Jahhh, dette trengte jeg jo!! NOT.» Og.: « hva i all verden skal jeg nå vel med dette da.?» og så klistrer du på deg et falskt overfladisk glis og takker høflig og ble liksom kjempeglad for den gaven(e) der.!!! Du har helt sikkert vært der. Har du ikke.? Mange ganger også.? Eller hva.? For min del har det veldig ofte vært det inntrykket av en slik overfladisk/falsk glede ved julegaver på julaften. Og jo eldre jeg har blitt, jo mer påklistret og falsk er den gleden blitt faktisk. Fordi jeg har jo alt, og dersom jeg ikke har det jeg trenger, ja vel så går jeg og kjøper det selv når jeg trenger det. Hvis jeg trenger det da. Og slik er det med alt. Og jeg tror oppriktig at de fleste voksne har det sånn og gjør nettopp det samme mange ganger…..

Med barn blir det selvsagt helt anderledes. De blir jo bare kjempehappy bare de hører ordet julegave/pakke……. Men her og har det gått langt over alle støvleskaft etter min mening. Veldig ofte opplever jeg at barna får så vanvittig mange julegaver at barna etter en stund i pakkeåpningen, så ser man på barna at de nesten har blitt drit lei det hele….. Å også mister litt av gleden med julegavene og å åpne julegavene. Det blir rett og slett for mye av det gode for dem tror jeg. Og så blir det så mye at de ikke en gang klarer å huske hvem julegavene var fra. Og ikke minst blir det så mye at når julegaveåpningen er over så er barna for lengst blitt lei det hele og trette som bare det, etter timer med åpning av julegaver. Hva slags glede hadde da barnet/barna av denne julegavehaugen.? Hva slags glede hadde egentlig barnet ved å åpne julegavene.? Når inntrykkene ble så mange ar det ble for mye av det gode. Hva slags glede er det liksom.? Og hva slags glede hadde du eller jeg som giver da oppi det hele.? Når ikke en gang barnet klarer å ta innover seg det de har fått og alle inntrykkene. Og så tenker jeg. Er det ikke bedre da å heller gå sammen å gi en julegave som koster litt mer.? Og litt mindre mengder gaver.? Og heller gi noe som barnet virkelig trenger eller ønsker seg.? Enn å kjøpe «hundrevis» av små julegaver og en masse «rææll» barnet ikke trenger.? Og heller gå sammen å legge litt mer penger i en eller to litt mer kostbare gaver.? Som man vet barnet hadde blitt ordentlig glade for….? Jeg bare spør jeg. Og ikke minst, da hadde pakkehaugen også blitt mye mindre og man hadde sluppet og sittet i timesvis med julegaveåpning…. Og vi vet jo også at veldig mange barn veldig ofte ønsker seg PlayStation, iPader, telefoner og andre dubbeditter som de for eksempel kan sitte å spille spill på. Hvorfor da ikke gå sammen å heller gjøre noe slikt å kjøpe ordentlige ting…..

Jeg for min del liker ikke å gi julegaver dersom jeg ikke vet at han/hun eller de jeg gir til, blir glade og oppriktig setter pris på julegavene eller gavene generelt som jeg gir. Så julegavene jeg gir vanligvis nå er opplevelser, konsertbilletter, kinobilletter osv. Gaver som jeg og VET at de jeg gir til ønsker seg. Det blir da gjerne opplevelsesgleder i stedet for en masse materielle ting man stort sett ikke har behov for som jeg gir.  Vel og merke til de voksne… Til onklonger gir jeg ikke lenger til. Det stoppet vi opp med det året de sto konfirmanter. Men da jeg ga til onklongene så gikk vi søsken sammen og ga en større «pott» på gavekort på ett ellers annet sted til hvert enkelt. Eller vi kjøpte en litt dyrere ting sammen, i stedet for en haug med smågaver hver for oss. . Så kunne de selv velge ut hva det var de ville ha med gavekortene de da fikk …..

Men tilbake til han kompisen min i Kristiansund. 46 julegaver.?? Er det virkelig nødvendig.? Det er jo ren og skjær idioti og galskap. Uansett hvordan man snur og vender på det så er det det.  Og han er garantert ikke alene om å gjøre dette. Han sa at han kjøpte julegaver til både familie, onklonger, foreldre, søsken og til en haug med venner og venninner. Er det virkelig nødvendig.? Hvor skal det stoppe hen.? Jeg har for lengst gitt beskjed til mine venner og venninner at det er slutt på å gi julegaver til venner fra min side. Og at jeg ikke vil ha julegaver tilbake heller i retur. Og i min store familie gir vi nå kun julegaver til de vi feirer julen med, pluss til mor og far. Før ga også jeg julegaver til «hele slekta» og «alt» av venner. Hva pokker tenkte jeg/vi med.? Bare tanken på å holde på slik, og å kjøpe så mange julegaver er etter min mening, rene skjære galskapen. Og totalt unødvendig. Et hysteri med disse julegavene blitt syns jeg. 

Allerede i september måned hadde allerede flere butikker begynt å få ut diverse julegaver i butikkenes sine. Herregud da. Sommeren er knapt nok over og butikkene begynner å fylle opp med diverse julevarer.? Jeg får inntrykk av at butikkene blir tidligere og tidligere med dette hvert år. Handelsstanden har selv tidligere sagt at de må være tidlig ute med julevarer, da særlig i matvarebutikkene, dersom de selv skal tjene penger på julevarene.! Er det sant.? Var det første jeg tenkte. Og er det blitt så dyrt å produsere julevarer i dette landet at de må få det ut i butikkene for salg før sommeren knapt nok er ferdig for å tjene penger på dette.? Og hvor mange begynner å kjøpe juleprodukter/mat i september liksom.? Gjør du.? Jeg gjør  det iallefall ikke. Og så tenker jeg at mange av oss blir jo møkkalei av julen før den faktisk har begynt.? Og det er jo ikke rart når julen begynner i september måned…. Da blir man jo »fed up» … Dette forteller meg også at julen Ikke på langt nær var som det den var før da alle faktisk gledet seg  til Jul. Og diverse julevarer var å se mye seinere enn nå i butikkene. Nå er julen blitt så kommersiell at julen ikke lenger er noe morsom for mange av oss. Et inntrykk jeg også sitter med mer og mer dessverre. 

Hjelp, nå hørtes jeg veldig negativ ut her noe jeg vanligvis ikke er. Men dette måtte jeg bare «få ut» litt om i bloggen min….😉😅

Garman.❤️

 

 

 

 

1 1/2 års lys mareritt er endelig over…….- får vi håpe.! – Sirkus belysning.!

Jeg flyttet inn i min splitter nye leilighet den 26 april 2016. Det er nå allerede 2 1/2 år siden det da skjedde. Og mer eller mindre fra første dag så har downlightsene i gangen min som jeg fikk montert i taket her, og som var et av de flere tilvalgene jeg gjorde i leiligheten min. Så har det kun vært problemer. Lysene har blinket som et annet discotek i gangen. Noen har ikke slår seg på i det hele tatt. De har levd sitt eget liv i taket og har slått seg av og på i «hytt og pine». Og noen har ikke slått seg på i det hele tatt også. 

Og for ett års tid tilbake, så var elektrikerne her og byttet ut alt som var av ledninger i veggene/taket til disse downlightsene, og også byttet ut selve dimmeren i en som visstnok skulle være bedre til LED downlights, enn den dimmeren jeg hadde før. Men dette har ikke hjulpet for inntil et par måneder siden så begynte problemene igjen med disse downlightsene.

Sta som jeg er så gir jo ikke jeg meg på dette. Og tar kontakt med byggherren og ber de om å komme å se på problemet……-igjen. Jeg får da til svar et par dager senere fra en av byggherrens elektrikere om at dette kunne de ikke gjøre noe med lenger. Og da hadde de heller ikke vært oppe å sett på problemet, men jeg får dette svaret over telefon. Hmmh, nei vel tenker jeg og godtar ikke det svaret hans. Her har jeg da betalt nesten 20 000 kr for 6 stykk downlights i taket som ikke fungerer.? Og så er svaret jeg får, «at dette kan vi ikke gjøre noe med lenger.» Reklamasjonen gjelder for 5 år, og jeg har bodd i leiligheten i 2 1/2 år. Så her er good margin på reklamasjonsretten. Jeg godtar da ikke at et produkt som jeg har betalt nesten 20 000 kr for, og et produkt som ikke har fungert optimalt i det hele tatt fra første dag jeg flyttet inn i min splitter nye leilighet ikke skal fungere. Dette gir jeg klar beskjed om i en mail jeg sender til byggherren. Jeg skriver også at jeg har vært i kontakt med Forbrukerrådet om hva slags rettigheter jeg har, når jeg har kjøpt et produkt som overhode ikke har fungert fra første dag jeg flyttet inn. Noe jeg også skriver i mailen til byggherren.

Etter å ha sendt denne mailen til byggherren, ja da blir tonen en annen. Og byggherren får finger ut. Og kontakter meg et par dager senere om at de vil bestille nye og bedre downlights. Så det vil gå en uke eller to før de kan komme å bytte ut med de gamle downlightsene. Og i dag endelig så ble de gamle byttet ut med nye og bedre downlights. Det ble gjort i dag. Så nå ENDELIG håper jeg at problemet er løst…..Jeg skriver HÅPER, fordi det gjenstår å se om de nye downlightsene virker som de skal. Det vil tiden fremover vise. Visst ikke blir der en ny runde, der jeg får lage litt «spetakkel.

For meg er det svært viktig at alt fungerer som det skal i leiligheten. Også belysningen og downlightsene. Og ettersom leiligheten er splitter ny så er det viktig for meg at akt fungerer. Og enda en viktig grunn. Dersom jeg en dag velger å selge denne leiligheten. Så må jeg for eksempel ha skrevet/nevnt i tilstandsrapporten ar disse dowblightsene ikke har fungert eller fungert som de skal fra første dag jeg flyttet inn i denne splitter nye leiligheten min i 2016. En «mangel» son jeg måtte oppgitt gjaldt fra 2016. Og dette kunne vært er lite minus for leiligheten og salget av leiligheten at dette hadde stått i tilstandsrapporten. Dette mener jeg er helt unødvendig i en helt ny leilighet. Saken hadde kanskje stilt seg litt anderledds dersom det hadde vært en gammel/eldre leilighet. Men det er jo ikke min leilighet, så derfor er og skal alt være i skjønneste orden hos meg. 

Nå er da de nye downlightsene byttet ut, og jeg håper for enhver pris at «sirkus downlights» nå er ferdig, og at jeg slipper å ta kontakt med byggherre og elektriker for disse downlightsene……LA OSS HÅPE. 

De gamle problematiske downlightsene pakkes ned og bort fra mitt åsyn. :))

Nye bedre/sterkere downlights monteres/henges opp. Så får vi se da om disse downlightsene gjør det de skal……- Akkurat nå er jeg en smule skeptisk til akkurat det….:)) 

Denne downlighten nærmest inngangsdøren er den som har vært den mest problemstiske…. 

Nye downlights ligger klare på gulvet i gangen til å byttes ut i nye i  taket i gangen. HÅPER dette hjelper nå. :))

Og her ser vi 3 av de 6 downlightsene på plass. Foreløpig fungerer de fint alle sammen….:) 

Til vi blogges igjen.! 

Garman.❤️

Gunhild A Stordalens fantastiske bok – Det store bildet.!

De siste 2 dagene har jeg lest boken til Gunhild A. Stordalen. (Dette blir den første boken jeg sier noe om i bloggen min. Og det kommer flere). Boken ga Gunhild  nettopp ut, for circa 1 måneds tid siden. Og jeg sa til meg selv at dette er en bok jeg må få lest raskt. Så her tidligere i uken fikk jeg kjøpt boken hos Ark til 399 kroner.

Dette er ikke noen voldsomt stor bok. Boken er på 276 sider, og er i tillegg lett å lese. En lettlest bok. Jeg liker når bøkene er lettleste. Å lese bøker som er litt tyngre, føler jeg på en måte at jeg aldri kommer i gjennom boken. Det går tregere å lese, og jeg mister nesten interessen av å lese bøker som er tunge å lese. Men dette gjelder ikke Gunhilds bok. 

Boken handler om Gunhilds kamp mot den dødelige sykdommen Systemisk Sklerodermi. En sykdom Gunhild etter hvert vil dø av. Hun selv har gått ut og sagt at hun ikke kommer til å få noe langt liv med denne sykdommen. I boken skriver hun om de knallharde cellegiftkurene hun har vært i gjennom på sykehuset i Utrecht i Nederland. Om utmattelsene, frustrasjonen og de voldsomme bivirkningene rundt sykdommen. Men også det fine med denne sykdommen. Ikke det fine med å ha sykdommen, for det er det jo ikke. Men det fine ved at hun kommer enda nærmere livet, sin ektemann Petter, familien, og at det gjelder å gripe hver stund, mulighet og hver eneste dag som om det var den siste. For man vet aldri om det blir en ny morgendag. 

Hun skriver også om sin ektemann Petter, om hvordan hun oppfatter Petter og familien hans. Det er helt utvilsomt at kjærligheten mellom Gunhild og Petter er uendelig. Hun skriver varmt om Petter, om støtten han gir, hva han betyr for henne. Humoren hans og hans fantastiske evne til å se Gunhild som den hun er. Også selv med sykdommen hun har. Familien til Petter og Gunhilds familie får også «gjennomgå» i boken. Og det virker på meg som om disse to familiene ikke kunne klart seg uten hverandre. Det er utrolig hvor knyttet til hverandre disse to familiene er. Noe Gunhild uttrykker varmt i boken sin. 

Hjertebarnet EAT som Gunhild startet for 5-6 år siden er og blir det Gunhild brenner for, og som hun gir absolutt ALT for. Selv når hun er syk. Hun sier selv i boken at EAT er hennes baby. Og at hun gir alt for denne babyen. Hun kommer også innpå dette med biologiske barn, og at det er noe hun ikke ønsker seg. Men at det er EAT som er barnet hennes. Hun har heller aldri ønsket seg å få biologiske barn. Og tro det eller ei, men flere og flere voksne velger ikke å få barn i dag, eller vil ikke ha barn. Det er veldig interessant dette hun skriver om EAT. Og at det faktisk er bærekraftig økologisk mat som er redningen for menneskeheten. Og at menneskeheten må begynne å tenke annerledes for hvordan vi i fremtiden vil fø klodens 7,4 milliarder mennesker. I 2050 runder vi 10 milliarder mennesker og gjør vi ikke endringer i hvordan vi vil skaffe oss mat, så vil det ikke være nok mat eller vann til menneskeheten i 2050. Det er derfor hun da blant annet mener at plantebasert økologisk mat er løsningen. Dette er litt avansert for meg å forklare, og derfor er boken en god måte å få kunnskap og forståelse for babyen hennes EAT. (Eller google EAT).

Jeg selv opplever Gunnhild som utrolig ekte i denne boken. Hun er dønn ærlig og legger ikke skjul på noenting i boken. Hun forteller åpenhjertig om oppveksten sin på Buggerud og familien sin. Og ikke minst om sykdommen systemisk sklerodermi, EAT og sin grenseløse kjærlighet til Petter Stordalen og livet sammen med ham. Og også om hyllesten til livet. 

En bok jeg absolutt anbefaler å lese. 

Garman.❤️

Festpremiere med sjampanje & jordbær til filmen «A star is born» med Lady Gaga & Bradley Cooper.!

I kveld har jeg rett og slett vært på ODEON kino som ligger på Storo i Oslo og sett den fjerde versjonen/utgaven av filmen «A star is born». Og i hovedrollene i denne filmen spiller ingen ringere enn superstjernen og artisten Lady Gaga og Bradley Cooper. Dette er forøvrig Lady Gagas første film som hun spiller i. Og jeg må si at Lady Gaga her gjorde en fremragende rollefigur som artisten «Ally» i denne filmen. Jeg syns hun var ekte og troverdig gjennom hele filmen. Alle vet vi jo også at Lady Gaga er en fremragende sanger. Å også som live artist. Noe hun så til gangs får vist i denne filmen. Før filmen var kommet på kinoene verden over, så tror filmverdenen at «A star is born» vil bli nominert til Oscar. Og jeg er helt enig i at dette er en film verdig en eller flere Oscar statuetter.

Så til handlingen i filmen.: Bradley Cooper spiller rollen som en erfaren og alkoholisert musiker ved navn «Jackson Maine». Han bruker også stoff. Han oppdager artisten «Ally», (Lady Gaga), og selvfølgelig forelsker han seg i henne og gifter seg med henne etter hvert. Hun på sin side har gitt opp drømmen om å bli stor stjerne/superstjerne. Helt til  «Jackson Maine» tar henne inn i det store rampelyset. Dette viser seg å være en fulltreffer, for nå begynner karrieren til «Ally» å ta fullstendig av. Etter hvert bryter den personlige delen av forholdet de i mellom sammen. Samtidig som «Jackson Maine» kjemper en kamp med sine egne indre demoner. Altså stoffmisbruk og alkohol. Han legges inn på avrusning, og når han kommer ut derfra så har ikke denne avrusningen hjulpet. Stunden han er på avrusning, så vokser «Allys» stjernestatus større og større. Det ender opp med at «Jackson Maine» tar sitt eget liv og henger seg hjemme i parets garasje. En trist film, en vanvittig god film. Og en alvorlig historie også med mye glad humor og ironi også. 

Filmen varte i 2 timer og 20 minutter, og jeg håper virkelig at denne filmen blir nominert til Oscar neste år. For det fortjener den. Jeg syns også at filmen fortjener å vinne Oscar(s) statuetter. Hvorvidt jeg syns Lady Gaga og Bradley Cooper fortjener å få hver sine Oscars skal ikke jeg uttale meg så mye om. Men syns det er for tidlig å gi Lady Gaga en Oscar……. Det vil si, hun  spiller utrolig bra i filmen, men slik jeg ser det er hun ikke god nok for en Oscar enda…. Med litt mer erfaring i filmbransjen så blir hun en enda dyktigere skuespiller enn det hun er i dag. Og dermed blir det også enda mer fortjent. Og det var flere i salen som tok til tårene i denne vakre filmen. 

Men ikke nok med det. I og med at dette og var en førpremiere/festpremiere på denne filmen så hadde ODEON kino stelt i stand både det ene og det andre til de som skulle se «A star is born». I andre etasjen ved barområdet viste man billetten til «A star is born», og ble så videre møtt med 3 servitører som sto og serverte deilig fingermat til oss. Blant annet kjempestore jordbær som var dyppet i sjokolade. 3 varianter av lefse med digg innhold i. Og ikke minst vi fikk også servert et glass med sjampanje. Jeg liker vanligvis ikke sjampanje men denne gikk faktisk det glasset rett ned og var ganske så god. Alt dette mens de spilte musikk av Lady Gaga mens vi kom på høyttaleranlegget. Etter en stund slo de musikken av og en gutt på guitar og en mørk flott jente satte i gang med å synge å spille for oss. Hun var utroooolig god å synge. Og sang da låter av Lady Gaga, og vi fikk blant annet høre megahittene «Papparazi», «Applause», A million reasons». Og ikke nok med det. Men vi fikk også et gavekort på det nye Thon Hotell Storo på restauranten Brasserie som ligger der. Og dette hotellet er helt nytt og ligger nærmest vegg i vegg med ODEON kino. Så denne restauranten skal jeg selvsagt prøve ut. Jeg må visst begynne å gå på flere festpremierer oftere ser jeg. Det har sine fordeler ser jeg…..Ikke bare det. De hadde også 5 goodiebags som de delte ut. Og vet dere hva. Jeg satt på rad 7 og sete 19, og hun som satt rett ved siden av meg på sete 20 stakk av med goodiebagen. Pokker ta da, og jeg som var så nærme på å vinne da…..

Utvilsomt terningkast 5+ gir jeg denne fantastisk gode filmen. 

Litt sjampis måtte til. Og dette var inkludert i kinobilletten. Så det var jo litt morro da, selv om jeg ikke er den største fan av nettopp denne drikken her. 

En haug med glass står klare til kinogjengerne. Men også noen glass med alkoholfritt. Det så ut som om det var eplesaft/juiceaktige greier…. 

Disse svææære jordbærene var utrolig gode med denne sjokoladen på. Yummmy yummy.:))

 

Så har du tenkt deg på kino de nærmeste dagene, ja da ville jeg så definitivt sett denne om jeg var dere. 

Garman.❤️

Jeg tok en stoffmisbruker med meg hjem.! – For en sjanse å ta.!

I går da jeg satt og spiste sushi nede i byen så kom en ung mann og skulle spise litt selv. Han bestilte seg riktig nok ikke sushi, men en asiatisk gryterett av ett eller annet slag. Jeg hørte at han sa at han ville at den skulle være med kylling. Han satte seg et lite stykke i fra meg, men av en eller annen grunn så flyttet han seg nærmere meg etter en stund. Må de høyere makter forstå seg på hvorfor han satte seg nærmere meg. Hva slags tiltrekningskraft har jeg liksom.? Og i og med at han nå satte seg nærmere meg, så sitter ikke jeg der musestille og ser dum ut for og si det sånn. Da begynner jeg å prate med folk, og så ser man jo fort om de er interessert i å prate med deg videre eller ikke. Men det fant jeg fort ut at han ville.  

Han begynte selv først å fortelle om seg selv. Han sa at han het Ted og var 32 år gammel. Han sa han var fra USA, og sa at han hadde vokst opp der med amerikansk pappa og norsk  mor. Moren bodde nå i Larvik og jobbet sammen med sin type der og dreiv et hotell. Mens faren fortsatt bodde i USA. Han sa også veldig tidlig i samtalen at han brukte stoff. Det vil si, at han kun brukte hasj….. Jeg begynte så å spørre ham ut litt mer om akkurat dette. Han var 12 år gammel da han hadde sitt “første møte” med stoff. Som da var i USA. Herregud tenkte jeg. “12 år og stoff så tidlig.? Bare barnet jo. Hvor var foreldrene da oppi dette.?”  Men så forstod jeg også at hans pappa brukte stoff på den tiden. Men pappaen gjorde ikke det nå lenger. Og så tenkte jeg, “herreguud du er bare 32 år gammel, og har holdt på med stoff i 21 år. 21 år allerede, og livet ditt er så vidt begynt”. Hvordan kunne dette skje.? I så tidlig alder.? Han forteller videre at “alle” gjorde det der borte i USA. Og at kulturen var en heeelt annen fra hvordan stoffkulturen er her til lands. Han sa også at han hadde brukt tyngre stoffer enn hasj også. Men at dette holdt han ikke på med lenger. Og det var mange år siden han hadde klart å slutte med det. “Ja vel tenkte jeg. Jeg bruker ikke stoff og har aldri gjort det, så hva vet vel jeg” tenkte jeg. Han fortalte av hjertens lyst på alt jeg spurte ham om, og mer til. 

Nysgjerrig som jeg er på mennesker og andre menneskers liv så fortetter han å fortelle om seg selv. Jeg spør ham hvor det er han bor hen i Oslo. Og grunnen til at jeg gjorde det, var for at jeg skjønner ut i samtalen vår, at han egentlig ikke har noe sted å bo. Ikke et fast eget hjem iallefall. Og det får jeg bekreftet at han ikke har heller. Han bor litt her og litt der sier han. Så spør jeg videre, “om hvor det er han skal sove/bo i natt.?” Han svarer da at han skal til Majorstuen og til Frelsesarmeen.( Jeg visste ikke at Frelsesarmeen holdt til der.) Der har han da et rom som han bor på/kan overnatte på. Så tenker jeg videre. “Du verden, hva skulle verden gjort uten Frelsesarmeen og andre lignende organisasjoner.? Tenk da, hvor hadde da Ted hatt et rom hen.? Hadde han hatt et sted å sove i det hele tatt.? ” Ja, det suser en masse spørmål gjennom hodet mitt. Og så må jeg bare si at jeg blir ufattelig stolt av Frelsesarmeen og det utrolig viktige arbeide som de gjør for mange av de svakeste her i Oslo, og samfunnet vårt forøvrig. Etter å ha tenkt meg litt frem og tilbake, så spør jeg faktisk om han har lyst til å bli med hjem til meg. Og så kan han sove over hos meg til i morgen. Så får han litt “luft” fra fantastiske Frelsesarmeen. Så vi bestemmer oss for å dra. Men før vi drar så sier jeg også klart i fra om, at alt skal foregå på mine klare premisser. Noe han går med på. Jeg ser det på ham at han blir litt glad, å også litt lettet. Jeg sier også at vi må inn i butikken en liten tur, fordi vi må ha litt kvelds/middag for kvelden.

På vei til butikken så spør han meg veldig høflig og vennlig om jeg kunne kjøpt en røykpakke med Lucky Strike til ham, og også om jeg kan ta ut 110 kr. som han sier. Jeg spør ikke noe videre om hva det er han skal med disse 110 kronene., men tar de ut til ham. Og jeg regnet med at han før eller siden ville spør om å få «låne» litt penger av meg. Røykpakken kjøper jeg også til ham. Noen vil sikkert tenke hvorfor jeg er så dum og kjøper dette til ham. Det er faktisk også en tanke som slår meg . Ja hvorfor gjorde jeg det.? Jeg vet ikke faktisk. Kanskje av medlidenhet.? Jeg vet ikke.

Så står jeg og venter på 17 trikken til Carl Berner, utenfor Gunerius og Brugata som kommer om 3 minutter sto det på tavlen. For det er jeg som står og venter og ikke han. Og mens jeg står her og venter så sier han, ” Kan vi ikke vente på neste trikk sier han”, og før jeg rekker å svare så har han allerede tatt bena fatt, og jeg ser han løper bort til noen menn som står et stykke lenger borte i Brugata. Og da skjønner jeg jo hva han skulle med de 110 kronene.  Da er det også nesten så jeg angrer på at han fikk de 110 kronene av meg. Det selges veldig mye stoff i akkurat dette området av Oslo. Jeg står fortsatt og venter på trikken, mens spørsmålene flyr i hodet mitt. Og det er om jeg bare skal lure meg unna og hoppe på trikken, eller en av de andre trikkene eller bussene, bare for å komme meg unna og bort fra ham så fort som mulig. Men det rekker jeg ikke, for før de 3 minuttene er gått så kommer han løpende tilbake, samtidig som også 17 trikken kommer. Godt «timet» gutt tenkte jeg. På trikken forteller jeg ham hvor det er jeg bor, og at han er nødt til å gjøre akkurat som jeg sier. Han svarer da at han bare gleder seg til å få sove et annet sted enn hos Frelsesarmeen. Selv om det ikke er noe galt i det å sove hos Frelsesarmeen. 

Vi setter oss ned i stuen min og jeg spør ham om han vil ha noe å drikke. Ja takk sier han og et glass brus finner jeg til ham. Alkohol vil han ikke ha. Han sier at han aldri har drukket alkohol, og forstår heller ikke hvorfor folk må ha dette for å kose seg og for å ha det gøy sier han. Ja, hvorfor må folk plent ha den der alkoholen for å ha det gøy da.? Noe jeg faktisk er heeelt enig med ham i. Jeg ser fort at han begynner å slappe av ganske så raskt og godt, noe han selv poengterer. Jeg ber ham om å fortelle litt mer om seg selv. Noe han gjør. Han forteller at han har dame, og at hun også bruker stoff. Da ikke noe som hun røyker på, men da i tablett/pilleform.  Hun hadde visst aldri røykt noenting noen gang sa Ted. Men at det var pillene som hadde ødelagt for henne. Han forteller også at han liker å trene. Og det ser jeg på ham at han liker. Han er en flott trent mann der han sitter og forteller. Videre forteller han også at han er bifil. At han liker gutter og jenter. Jeg skyter inn siden det passet seg sånn, og sier at jeg er homofil.  Han ler litt, og sier, “Å du er det ja. Så kult da,” og så smiler han. Hvor kult det er, er jeg nå litt usikker på, men det er nå sånn det er. Jeg spør videre om dama hans vet at han liker både gutter og jenter. Da svarer han at han hadde blitt “ferska” et par ganger med en gutt i senga, og så ler han. Hun tok det visst ikke helt fint men hadde lært seg til å leve med det visstnok. Og de er sammen enda. Så må han ha seg en røyk. Jeg sier da “at dersom det er det du kjøpte nede i Brugata, så må du gå ned og helt ut på gatenivå å røyke, For ute på min balkong får du ikke røyke hasj”. Det kunne jeg simpelthen ikke la ham gjøre, for hva hadde da naboene tenkt.? Og ikke minst kjenne den eimen av hasj sive inn i både min leilighet og kanskje naboenes leiligheter dersom de hadde/har et vindu åpent i leilighetene sine. Så det kunne jeg ikke tillate. Han gjør som jeg sier uten å diskutere, og det blir noen turer inn og ut han gjør dette i løpet av kvelden. 

Han forteller meg også at han ikke har noen jobb da han er på god vei til å bli uføretrygdet. Jeg syns han sier at han har sklerose i ryggen, og at det er det som er årsaken til at han blir uføretrygdet.  Det var iallefall veldig alvorlig. Det var visst bare noen signaturer igjen som gjenstod og så var det hele i orden. Han sa også at han ikke hadde penger. Han hadde fått “lønn” fra NAV på mandag denne uken. Men at pengene, de hadde moren hans stukket av med, da han skyldte henne en del penger som han sa. Hun hadde kodebrikken hans og hadde full kontroll på hans konto og økonomi. Men det jeg da lurte på var følgende.: Hvorfor hadde moren stukket av med hele lønnen hans.? Skulle ikke Ted ha noe å leve av denne måneden.? Tenkte hun ikke på det.? Og i og med at moren er den som styrer og har kontrollen på kontoen hans, så kunne hun vel latt noe stå igjen litt   til Ted.? Og tatt noe til seg selv hver måned.  I stedet for å tømme kontoen hans helt. Og slik kunne hun gjort det i flere måneder fremover.? Hadde/har hun selv pengeproblemer.? Eller hva.? Eller gjorde hun det for at hun kanskje visste at dersom det var penger på kontoen hans og det ble stående så ville Ted bruke  alt på stoff.? Ja, jeg bare lurer. Men jeg spurte ikke mer om det. Jeg trenger jo ikke å rippe opp i alt i livet hans heller. Og så tenker jeg. Her sitter jeg da, nærmest med et “perfekt liv” i forhold til hans “miserable” liv. Jeg har en god jobb. Sikker inntekt. Jeg har penger. Min egen nesten gjeldfrie bolig. Et liv for ham, som han bare kan drømme om. Og et liv som mest sannsynlig hadde vært det perfekte liv for ham, og som han mer enn gjerne sikkert skulle hatt. I stedet for så dreier livet hans seg ene og alene om den ene bekymringen etter den andre. Om hvordan han skal komme gjennom denne dagen, penger, mat,  og i det hele tatt. Og slik har det vært helt frem til nå…..Hvor lenge skal han måtte gå sånn.? Jeg syns synd på ham. For hvordan kunne vel han vite hva han “fikk servert” som 12 åring.? At det skulle være med på å endre livet hans så til de grader.? Han som 12 åring hadde da ikke begreper om hva konsekvensene av dette faktisk kunne bli/være.? Han var jo bare barnet. Og så syns jeg også man skal være forsiktig å dømme stoffmisbrukere “nedom og under”, for alle har sin grunn til at de begynte med dette og havnet der de er. Og ingen av oss vet heller hvordan de havnet i dette. Og hva som var grunnen. Grunnene Jan være så uendelig mange…. Noen er helt uskyldige, andre pga spenning og nysgjerrighet. Ja, kanskje også de som faktisk vil dette frivillig…… 

Rundt midnatt skulle vi legge oss. Han ville sove på soafen og ikke i sengen på gjesterommet. Jeg må si jeg var litt skeptisk til å la en vilt fremmed mann få overnatte på sofaen hos meg. Og jeg må også innrømme og si at det ble ikke så mange timene med søvn som jeg fikk. For hva kunne han finne på.? Ville han få sove.? Han hadde jo tross alt røkt litt hasj, og hvor beroliggende sovemedisin er det liksom.? Ikke vet jeg. Denne gang lot jeg døren min inn til soverommet stå oppe. Den lukker jeg vanligvis alltid når jeg legger meg om kveldene. Men ikke denne natten.  Den fikk stå oppe slik at jeg kunne følge med på om han foretok seg noe. Og hørte noen lyder fra stuen. Lyder det hørte jeg, men det var sovelyder jeg hørte gjennom natten. Og litt hosting. Vi sto opp ved  9 tiden, han fikk seg en god dusj, og jeg kokte kaffe og lagde til frokost til ham.

Klokken 11.00 da måtte han dra. For klokken 12.00 så skulle han være på Ullevål sykehus på rusavdelingen der. Han var midt inni en avrusning, og mente selv han skulle klare dette. Men det gjør vel de fleste som går på rus. Men uansett er det viktig at han har troen på at han skal klare å bli rusfri. Noe jeg selvsagt også håper han klarer.  Som han sa så hadde han klart å komme seg ut av tyngre stoffer tidligere, så nå var det å bli kvitt hasjen. Men dersom du nå blir kvitt hasjen, vil du ikke da begynne med noe annet tro….? Før han gikk så spurte han igjen om å få “låne” litt penger. Eller noen kroner som han sa. Det fikk han ikke og jeg sa nei til det. Dette aksepterte han helt og  fint uten problemer,  heldigvis. Like etter dro han, og jeg ser ham nok ikke igjen. Ikke hadde han telefon, eller andre dubbeditter. Men jeg vet heller ikke om jeg vil ha kontakt med ham heller. For jeg vil tro det ville blitt et evig mas om penger….., om å få “låne” det blant annet……  

Men det var utrolig interessant å få møte ham, og å få høre om livet hans. Og jeg tok også en voldsom sjanse ved å invitere ham hjem til meg. For tenk om han hadde blitt den rabbiate/galne mannen når han hadde kommet hjem til meg. Vi vet jo de fleste av oss, at stoffmisbrukere ikke er de mest stabile…… Men med Ted var det anderledes med, det så jeg nærmest på ham. Han var utroooolig snill og oppførte seg mildt sagt eksemplarisk. Innerst inne tror jeg han bare trengte dette. Han trengte rett og slett litt kjærlighet. Kjærlighet i den forstand at han trengte noen å prate med og som ville lytte til ham og ta vare på ham litt….. For det er jo også kjærlighet. Han ga meg den gode klemmen og takket høflig før han dro herfra.  

Et flott og minnerikt, og ikke minst lærerikt møte med Ted for mitt vedkommende. Og fantastisk å få se og høre hvordan noen av de svakeste i samfunnet vårt lever og har levd sine liv. Utvilsomt fryktelig tøffe liv og hverdager de skal komme seg i gjennom.  Og jeg angrer ikke på at jeg faktisk inviterte ham med hjem, selv om jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. For da er det ikke sikkert at jeg er like “heldig”. En sjanse  jeg tok, men og en sjanse jeg ikke har lyst å ta igjen. For jeg tok en voldsom sjanse her,  selv om han var aldri så snill….

Masse lykke til Ted.!

Garman.❤️

Meget spesielle 50 & 60 tallet, Caféen Naustet Salt i Bjørvika.!

Og slik ser inngangspartiet ut til denne veldig populære caféen.:))

I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle spasere og ta min daglige spasertur nede i Bjørvika. Og dermed gå havnepromenaden som går langs hele sjøkanten. Og som starter fra Sørenga Sjøbad og som går helt ut til Bygdøy blant annet. 

På min vei på denne havnepromenaden så går jeg forbi en helt fantastisk og spesiell café som jeg gjerne skulle sett flere av i denne byen. I samme stil og konsept som caféen Salt Naustet har. Om jeg har skjønt det riktig så er interiør hentet fra 50 og 60 tallet. Ja kanskje litt fra 70 tallet også. Det er nå en nostalgisk greie også over dette stedet syns jeg. Musikken som de også spiller på høyttaleranlegget sitt er kun musikk fra 50, 60 og 70 tallet. Det er ikke første gang jeg besøker dette stedet. Egentlig så hadde jeg trodd de hadde fjernet hele caféen, ettersom det var det cafèverten som jobbet her i fjor sa at de skulle gjøre. Men det har de da altså ikke. Og det fordi denne caféen visstnok er kjempepopulær. Og det har jeg ingen problemer å forstå. Så spesiell som denne caféen er. Og nå mens jeg har sittet her og skrevet dette innlegget så har det vært myyye folk innom i det flotte været. 

Caféen har skjenkebevilgning. Så her selges både øl, vin og sprit. Og vanlig sort kaffe og te. Ikke noe fancy greier som espresso, caffé latte og disse greiene her som «alle» skal ha. Og selvsagt også diverse mineralvann. Av mat er det diverse bakverk som selges. Kanelboller, shillingsboller og diverse snacks. Men vil du ha noe varm mat så får du ikke det inne i café. Det står 3 stykk «foodtrucks» like utenfor hvor du kan få kjøpt deg litt varmmat dersom det er ønskelig. Og ønsker du å sitte ute i solen å nyte en øl eller hva det måtte være, så er dette også fullt mulig. Masse border og benker satt ut her. Vil du lese mer å har lyst til å sjekke ut dette fantastiske stedet, så sjekk ut denne lenken her.: https://www.salted.no/

Men det som muligens er enda mer spesielt med denne cafèen er at i enden av caféen like ved baren/disken så er det en sort dør med en aktivitetskalender på. Bak denne døren er det rett og slett, tro det eller ei en sauna man kan reservere dersom du og noen venner har lyst på litt ekstra varme og svette ut litt. Det er selvsagt dusj og omkledningsrom og her. Ikke alle caféer som har en sauna å tilby sine gjester. Og det syns jeg er veldig kult. Men husk å reservere tidlig dersom du ønsker å gjøre dette. Selv har jeg aldri prøvd ut denne saunaen. Da jeg tar sauna mer eller mindre hver dag etter trening på SatsElixia når jeg er der. 

Å komme seg hit er veldig enkelt. Står du for eksempel på Operaen og Operataket, så ser du rett over på denne caféen. Det er maks 6-7 minutter å gå fra Operaen. Og kommer du fra Jernbanetorget/Oslo S, så gå da i retning der hvor danskebåtene/DFDS legger til kai. Det er i samme retningen fra sentrum. Og ligger midt i mellom DFDS og Jernbanetorget. Superenkelt å finne. Og virkelig verdt turen.

Koselig, og veldig mye rart og gammelt på veggene her. som gjør det ekstra kult og spennende å gå her syns jeg.

Koselige gamle møbler og vedovn. Denne fyrer de oppi med ved når det begynner å bli/er kaldt ute. 

Bar og serveringsområdet ses her. 

Det ene hjørnet med gamle møbler og interiør. Ingenting her inne har er eneste snev av modernisme i seg. Herlig spesielt. Og veldig kult

En trebåt, må jo selvfølgelig være på plass i denne café. Veldig stilig syns nå jeg da at dette er. 

Og på denne sorte tavlen her, så skrives ukens aktivitesprogram opp. Ikke mye som skjedde her denne uken. Men det var visst program til helgen og i helgen.Men det morsomme her, er at denne sorte tavlen også er en dør. Og bak denne tavlen/døren kommer du rett inn til saunaen/badstuen som du kan reservere om du ønsker det. Kjempekult.

Og her er uteplassen hvor man kan nyte en øl, vin, kaffe eller hva det måtte være. Fantastisk sommeren her.:)

God fornøyelse da,!

Garman. ❤️