Jeg skal på, CHER – «Here we go again» konsert i London.!

I forgårs tikket det inn en snap på telefonen min fra en av mine venner som jeg har der. Og meldingen han sendte var et bilde av konsertbilletten som han hadde kjøpt seg. Og billetten jeg snakker om er nemlig en konsert med legenden og superstjernen Cher. Han skulle til Stockholm for å se henne. Jeg var forresten  ikke sen da, med å komme meg inn på Ticketmaster for å se om jeg kunne finne billlettene til Cher der. Og det gjorde jeg. Billettene til turneen  hennes var lagt ut. Først en stor turné i USA, og deretter står Europa for tur. Og selvfølgelig skulle hun ikke komme innom lille vakre Norge for å holde konsert. Noe jeg virkelig hadde ønsket at hun skulle gjøre. Men det var kanskje litt mye å håpe på at hun skulle ta turen til Norge. En mager trøst får være at hun skal til både Sverige og Danmark å holde en konsert i både København og Stockholm. Selv hadde jeg ikke så lyst til å se henne i hverken Stockholm eller København. Så da ble det i London og i O2 arenaen der, den 20 oktober klokken 18.00. Jeg kjøpte den dyreste billetten som var. En platinum billett til 5041 kr. inkludert avgifter. Og vet dere hva, jeg kan nesten ikke vente på at det nå skal bli oktober måned. Det er noen måneder til vi er der, så jeg får bare smøre meg med en god porsjon tålmodighet frem til da.

En annen grunn til at jeg valgte London for å se Cher, er fordi jeg aldri har sett byen London før. Og har heller aldri vært i London. Jeg har bare mellomlandet og flydd lavt over London flere ganger. I mitt 42 år så er det jo på høy tid å få besøkt London. Og få besøkt byen ordentlig. Jeg har flere ganger vært i både Stockholm og København. Så når jeg reiser til London i oktober så skal jeg ta dette som en tur dit for å prøve å sett byen også. Og ikke bare for konserten. Tenkte da å være der i 4-5 dager for å oppleve byen litt også. Men dette skal jeg komme nærmere til litt senere.

Som nevnt litt lenger opp i innlegget betalte jeg en stiv pris for Cher billetten. Men så tenkte jeg at når jeg kjøpte billetten at dette er noe jeg gjør bare en gang, det å få se og oppleve legenden Cher. Så da tenkte jeg vannari, skal jeg først se henne den ene gangen, ja så vil jeg se henne skikkelig og. Gjøre det ordentlig. Og siden jeg ikke har vært i London før heller, så blir det som en tur jeg tar i London. Så avslutter jeg turen i London med Cher konserten i O2 arena. Og ikke bare det. Skal jeg noen gang få se å oppleve Cher live, så tror jeg det må bli nå. Cher selv er jo passert 70 år for lengst. Hun blir 73 år den 20 mai i år. Så man vet ikke hvor lenge hun vil komme til å holde på med konserter. Så det er grunnen til at jeg vil se henne. En legende hver og en av oss burde oppleve, uavhengig av om man liker henne eller ikke som person, artist eller musikken hennes. En legende med en slik vanvittig karriere på over minst 5 tiår, mener jeg da man bør oppleve henne. Dersom man har muligheten til det, vel og merke. 0ver 5 tiår og for en respekt jeg har for henne.

Det gledes og telles ned for harde livet til 20 oktober.

Garman. ❤️

Frustrasjonen er til og ta og føle på – Når du ikke helt vet hva du skal gjøre.! – En vanskelig floke.!

En smule frustrert og småirritert herremann på jobb i disse dager da.

Frustrsasjonen den er til og ta og føle på for mitt vedkommende i disse dager. Og nå lurer jeg fælt på hva jeg skal gjøre. Og om jeg skal gjøre noe i det hele tatt utover det som allerede har blitt sagt og gjort fra min side. Og her er grunnen til frustrasjonen min som bare er blitt sterkere og sterkere for hver offshoretur som går. Det er nesten gått så langt nå at det hele begynner å gå over i sinne og voldsom irritasjon. Og slik kan ikke jeg ha det. Og her er grunnen.:

Makkeren min som jeg reiser ut med, ( jeg går ikke ut med navn) er en jente på 36 år i fra Sandnes, rett utenfor Stavanger. Hun har vært makkeren min i overkant av 3 år nå på denne riggen som jeg nå er på. En alle tiders flott, blid, hjelpsom jente på «alle mulige vis» om jeg kan si det på den måten. Så bare positivt og si om henne. Men det er når hun jobber, det er det som er problemet. Særlig når det gjelder arbeidet vi gjør den første uken vi jobber på lugarer, vaskeri og fellesområder inne på innretningen/hotellet på riggen. Og problemet er det at hun jobber så utrolig sakte. Ekstremt sakte.  Og på andre rigger som hun har vært på opp gjennom årene og folk som har jobbet med henne tidligere, sier også det samme. Blant annet har jeg to venninner i Oslo som har jobbet med henne, og da på to gamle rigger fra 70 tallet som heter Songa Trym og Songa Delta. Det gikk så tregt med henne i arbeidet der at de til og med gikk så langt og kontaktet kontoret for å få henne flyttet til en annen rigg. Men hva hjelper vel det å flytte henne til en annen rigg da.? Da flytter man jo bare problemet over til en annen rigg. Det løser iallefall ikke problemet. Men hva skal man gjøre da.? Og hva kan man gjøre da.? En vanskelig «floke» å løse slike ting. Og kan det i det hele tatt løses.? Jeg vet ikke.

Forrige tur jeg var ute offshore så spurte jeg også om jeg kunne få prate litt med forpleiningssjefen min på tomanns hånd. Det fikk jeg og forklarte ham da hvordan jeg hadde det med makkeren min som arbeidskollega. Han var også helt enig i at han syntes makkeren min jobbet sakte. Og ikke minst hadde han lagt merke til at jeg gjorde adskillig mer enn hva hun gjorde. Og mente også at det ikke var riktig. Og skjønte også at det var vanskelig for meg å holde igjen og vente på makkeren min når vi har så mye vi skal i gjennom  på en arbeidsdag. Og han hadde ingen problemer med å skjønne at jeg ville søke om en evt overflytting til annen rigg i firmaet. Det ville samtidig i hans øyne være veldig synd å miste meg som kollega på denne riggen sa han. Det var jo hyggelig å høre da, i det minste. Men det kom  ikke noe konkret frem om hva som evt kunne gjøres for å få en mer effektiv/kjappere makker. Men jeg tror ikke det er mulig å få gjort så mye med det heller……

Selv har jeg flere ganger prøvd å få henne til å jobbe litt fortere. Og har selvsagt sagt dette på en rolig og høflig måte til henne. Og hver gang så sier hun ja til at hun skal prøve på det. Gang på gang. Og så har hun prøvd på det. Men da ser jeg at da går «alt i stå» for henne og jobben hennes tar enda lengre tid enn det det allerede gjør for henne. Og her for et par turer siden så gjorde hun et tappert forsøk på å få unnagjort jobben sin litt raskere. Og det uten at jeg hadde sagt eller nevnt noe som helst til henne om det. Men jeg husker jeg tenkte at «hva er det nå som skjer». Hun fløy frem og tilbake som en virvelvind denne dagen. I slutten av arbeidsdagen ser jeg på henne at hun er «fullstendig utslitt». Jeg ser hun er helt blank i øynene sine. Og da spør jeg henne rett ut om hun er sliten og poengterer også at hun er blank i øynene sine. Hun bekrefter det og sier hun er utslitt etter den dagen.

Noen mennesker er rett og slett ikke skapt for å jobbe effektivt/raskt. Dessverre må jeg si, at min makker er en av dem, slik jeg ser det….. Og jeg klandrer henne ikke for det i det hele tatt. Det ligger ikke for henne å jobbe raskt/effektivt. Det er bare slik det er i hennes natur. Og da er det ikke riktig av meg å straffe henne for det, og heller ikke klage på henne. For jeg vet ikke om det blir riktig. Eller burde jeg gjøre det.? Fordi jeg ser jo at mange av oppgavene vi skal gjøre sammen, de er det jeg som gjør. Det vil si jeg gjorde. Dette har jeg nå sluttet med. Nå venter jeg til hun er ferdig med sine hovedoppgaver, og så går vi i gang på de områdene vi skal gjøre sammen, sammen, når hun er klar. Men Jeg må også oppi det hele tenke på meg selv her og min egen helse, ellers «tar jeg jo livet av meg selv» dersom jeg bare skal kjøre på slik som jeg har gjort. Og det er ikke aktuelt. Derfor venter jeg til hun kommer. Men da når jeg venter kommer et nytt problem opp. Da blir vi mange ganger bare så vidt ferdige med alt vi skal gjøre på skiftet vårt til det er over kl.18.00. Og noen ganger blir vi ikke ferdige i det hele tatt. Vi bør bli ferdige med alt til klokken 18.00, da det er utrolig mye å gjøre for den ene renholderen som jobber nattskiftet. Den har nok å gjøre om vedkommende ikke skal gjøre det jeg og min makker ikke ble ferdige med også.

Dere har vel kanskje skjønt nå, at det å jobbe i cateringen offshore på en oljeplattformen ikke er bare bare. Det er knallhardt arbeid fra morgen til kveld i to intense uker. Og jeg kan love deg at du er dønn sliten etter to uker på jobb offshore. Det er ingen dans på roser dette her. Og du trenger et høyt tempo og må virkelig like å jobbe, og å jobbe i et høyt tempo. Dermed blir frustrasjonen til og ta og føle på for mitt vedkommende når du har en makker som ikke har tempoet eller er særlig effektiv i det hele tatt. På hjemmesiden til mitt firma og flere andre cateringselskaper offshore står det i klartekst at dersom du vil søke jobb offshore hos oss/de så er du nødt til å ha høy arbeidsmoral og høyt tempo. Ellers er det ingen vits i å søke. Dette kommer i klartekst frem på flere av cateringfirmaenes hjemmesider.

Nå er denne frustrasjonen min kommet så langt at jeg de siste turene vurderer om jeg skal bytte over til en annen rigg som firmaet mitt har. Jeg vet jo ikke da hva jeg kommer til, og om en ny makker er bedre eller faktisk verre enn makkeren jeg har her nå. Det er isåfall en sjanse som jeg må ta. Dersom jeg velger å bytte rigg, så må jeg søke om det. Da er det å fylle ut et skjema som heter «søknad om riggbytte» og fylle ut det og begrunne hvorfor. Forpleiningssjefen min har dette på kontoret sitt. Jeg fyller det ut og så sender han det videre til kontoret. Så er det bare å avvente å se om dette lar seg gjøre. Det kan gå fort, og det kan ta litt tid også. Jeg skal tenke litt til på det før jeg tar en endelig avgjørelse om å søke om overflytting til en annen rigg.

sånn utover det trives jeg utrolig bra på denne riggen som jeg er på nå. I de snart 11 årene jeg har vært offshore så er og blir denne riggen en av de beste riggene jeg har vært på. Da særlig med tanke på det kollegiale og de andre 130 stykk ombord. En fantastisk flott, hyggelig og omgjengelig gjeng jeg trives veldig godt med. Og det betyr mye. Veldig mye for meg at det er sånn. Men en enda viktigere ting er min helse, og det å ta vare på sin egen helse, så kommer alt annet i annen rekke. Så valget om å søke om overflytting til en annen rigg er ikke noen enkel sak kan jeg si dere. Jeg skal ha bestemt meg innen slutten av neste uke for om jeg velger å søke om overflytting eller ei.

Garman ❤️

Måtte de høyere makter vite hvorfor – Forstå det den som kan.!

I min snart 11 år lange offshorekarriere så har jeg aldri sett dette. Og det jeg skal frem til, er at jeg aldri har sett så tomme kjølerom som det vi har nå ombord på riggen som jeg jobber på. Ikke en eneste gang har jeg sett et kjølerom som er så tomt som dette. Og det er ikke bare et kjølerom som er tomt, det er faktisk alle tre kjølerommene som vi har ombord her. Og grunnen den er visst det at forpleiningssjefen/stuerten som reiser hjem, da jeg kommer ombord for å jobbe de neste 14 dagene. Han har visstnok en tendens til å bestille litt i minste laget når det kommer til den ukentlige provianten forpleiningssjefene skal bestille…. Allerede da jeg kom ut på torsdag i forrige uke var vi begynt å gå tomme for flere ting. Som for eksempel ferske grønnsaker, frukt, melk, yoghurt, poteter, salat, tomater, agurk, paprika og masse mere til. Og nå er vi helt tomme for det meste av dette. Så mye som det går av disse grønnsakene så burde det ha vært mye inne av dette hele tiden spør dere meg. Og vanligvis så har vi jo også det. Men den ene av de 3 forpleiningssjefene ombord her, bestiller visst inn mye mindre proviant enn hva som er vanlig. Og hvorfor han gjør det, ja det må de høyere makter vite og svare på. For jeg/vi vet ikke. Dette blir nå en sak med kontoret på land, for slik som dette kan vi ikke ha det…. Det samme hadde visstnok skjedd forrige offshoretur, der denne forpleiningssjefen hadde bestilt altfor lite da også.

Vi skulle også ha fått proviant med båten som skulle ha kommet på fredag i forrige uke. Men den båten er fortsatt ikke kommet. Og det er på grunn av været. Her på haltenbanken hvor vi ligger med plattformen er det mye vær. Og siden jeg kom ombord  torsdag i forrige uke har det vært stormer her, nærmest hver dag. Da kan vi ikke be kranførerne ombord på plattformen vår, om å heise opp containerne selv om båten er ankommet feltet vi borrer på. Båten(e) må ligge å vente til været er mer stabilt, og dønningene fra bølgene har gitt seg. Først da kan de begynne med å få ombord provianten. Og vi i cateringen kan få den inn på kjølerommene. Det nytter ikke å heise dette ombord når plattformen ligger og gynger i bølgene, da dette er en flyter/flyterigg.  I dag er det tirsdag og vi er tidligst ventet å få inn provianten førstkommende torsdag. Merk, jeg sa tidligst. Det er meldt mer vind og stormer fra og med onsdag. Og slår det til, ja da blir provianten som skulle ha vært her torsdag i forrige uke, enda mer forsinket. Kommer den ikke på torsdag, ja da er vi en uke forsinket med provianten som skulle ha kommet i forrige uke. Skjer det, ja da er krisen komplett. Innen da er vi også gått helt tomme for både egg, melk og andre melkeprodukter også. Jeg begynner snart å lure på om kokkene våre i det hele tatt klarer å lage noe som helst av mat inne på kjøkkenet jeg. De begynner iallefall å bli rimelig frustrerte begge to. Kokkene har selv sagt, og de har tatt bilder av kjøelrommene og skal sende dette til kontoret på land, og deretter prate med de der osv. Da for å få forpleiningssjefen til å bestille inn mer proviant enn hva han vanligvis gjør. For dette holder ikke mål lenger sier de. Og det er noe jeg virkelig er helt enige med kokkene i. Vi må ha litt å gå på.

Selv syns jeg dette begynner å bli ganske flaut. Da  vi snart ikke har noe å servere kundene våre her ute. Vi går tomme for melk, yoghurt, bananer, epler, appelsiner, egg og mere til. Mat som det går så mye av her ute er nå helt tomt. Det burde det ikke være mulig å gå tomt for. Det er nærmest forbruksvarer for å regne her ute spør dere meg. Men når man har en forpleiningssjef som da bestiller altfor lite ( eller ikke vik bestille) , når han bestiller, ja da blir det som det blir…..

Jeg skjønner heller ikke hvordan denne forpleiningssjefen tenker. Det skulle jeg gjerne ha likt og visst. Skjønner han ikke at han skal bestille inn proviant til minst 10 dager.? Og ikke for en uke om gangen. Selv om det vanlige er å få proviant ombord, en gang per uke. Han skal bestille inn for 2-3 dager ekstra utover den ordinære uken. Og det fordi det er mye som kan skje. Diverse vær er i hovedårsak årsaken til at vi inni mellom ikke får den ukentlige proviantleveringen ombord. Da kan det gå 1-2 dager før vi får den. Nå har det gått 5 dager på overtid, og det blir iallefall 7 dager før vi nå får den ombord ser det ut til. Og det er tidligst. Derfor er det så viktig at forpleiningssjefen beregner proviant for litt mer enn en uke om gangen. Slik at vi hele tiden har noe å gå på, dersom, hvis om atte noe uforutsett  skulle skje. Og det gjør det veldig ofte her ute til havs.  Dette ser det ut til at denne ene forpleiningssjefen ombord her ikke skjønner….. Eller så vil han ikke skjønne det….Eller skjønner han det, men vil ikke bestille inn så mye på grunn av at det er en så tung og hard jobb å få inn all provianten på kjølerommene og frysene.? Kan det være en grunn.? Mye rare folk og tankeganger rundt omkring hos folk. Så jeg bare spør, stiller spørsmål rundt det hele….

Det eneste som er positivt med at kjølerommene nå er så tomme, er at når provianten da kommer, så går det veldig fort og få båret det på plass og plassert det, i og med at det er så tomt. Man slipper å trekke frem og ta ut på esker som allerede er inne på kjølen. Da det alltid er viktig at det eldste står ytterst/øverst og det nyere/nyeste inderst/underst. Slik at man får en rullering på alle varene. Man slipper altså å tenke på det denne gang. Bare å bære det inn uten å tenke på hva som skal stå foran og bak osv. Så det burde derfor gå fort å få det på plass. Vanligvis bruker vi 1 times tid på å bære inn provianten. Og det er 4 fulle containere som da bestilles med diverse frukt, grønnsaker, kjøtt, fisk, frysevarer. Og diverse «slappvarer» eller varer til kiosken/butikken som vi har ombord her og.

Inntil vi får et nytt lager med proviant ombord, så får vi bare klare oss som best vi kan med det vi har. Selv om det ikke lenger er mye å skryte over…..

Her på dette bildet er inne på kjølerommet fir diverse frukt og grønnsaker. Jammen meg ikke mye å skryte av her inne, eller hva.? Og ikke mye å lage god mat av. Heldigvis har vi et fryserom med masse forskjellige dypfryste klargjorte grønnsaker som kokkene kan bruke. Paprika, mais, bønner, gulrøtter, erter m.m. har nå fått bein å gå på. Men det begynner visst å minke litt på dette også forsto jeg på han ene kokken…..

Og dette bildet er inne fra melkekjølen. Ikke mange melkeprodukter her lenger. Hverken melk, smør, yoghurt eller egg er å se her. Heelt tomt.

Vi venter i spenning på neste proviant leveranse.!

Garman. ❤️

Er jeg en «show off» type – Hvilken rett har vi til å dømme andre.?

Det er noe som har irritert  meg veldig lenge. Og nå bare må jeg få det ut…..

Hvis en gutt eller jente legger ut et bilde av seg selv med litt mindre klær, eller hun i en topp eller han i en bar overkropp i sosiale medier, så blir de ofte anklaget for å være egoistiske, de vil skryte av seg selv og kan fort få stempelet som en “show off” type/person. Særlig dersom de har veltrente flotte muskuløse kropper eller lignende… Men hvis en person som er overvektig eller litt overvektig legger ut samme type bilde. Ja, da er det bra fordi de våger å vise hvordan de ikke bryr seg om trening og det å se ut som en «fit» person. Akkurat som i den sangen som amerikanske Meghan Trainer synger. « It’s all about that base”. I den sangen synger hun om at det er greit å ha litt «for mye» på kroppen, mens det å være tynn, ikke er bra, gjøre plastisk kirurgi ikke er ok osv.! Så hvorfor fortsetter vi å rakke ned/skyte på hverandre.? Fett kontra tynn. Trent/veltrent kontra normal. Alle mot alle liksom.?

Det viktigste er vel å være fornøyd med seg selv slik du er.? Slik jeg er.? Og hvis du ikke gjør det, gjør det som trengs for å være fornøyd med deg selv. Slik som jeg selv har gjort. Jeg var super tynn, og jeg hadde det veldig vanskelig å vise meg selv uten en t-skjorte. Jeg var ikke glad i det hele tatt i å vise meg selv uten t-skjorte. Jeg var ikke glad i det hele tatt med hvordan kroppen min var eller såg ut. Så jeg bestemte meg dermed for å begynne å trene, spise sunnere mat, og å bruke veldig mye tid på å gjøre det. Ja, rett og slett ta tak i det å gjøre noe med det. Jeg går fortsatt på Sats treningssenteret 3-5 ganger i uken, og jeg jobber fortsatt med kroppen min. Det må jeg gjøre hele tiden for å holde den vedlike. Og jo eldre man blir med årene, desto viktigere tror jeg også at dette er….. Men nå, per dags dato er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut, og jeg gjør det bare fordi jeg elsker å trene og for å holde den formen jeg har nå.

Men så tenker jeg også.: Er det virkelig greit å si slemme/stygge ting om meg, bare fordi jeg velger og har valgt å legge et bilde av meg selv i bar overkropp ut på min instagram-konto? Og som i tillegg viser kroppen min og  den fremgangen den har tatt/fått.? Er det da greit å snakke bak ryggen min når jeg tar en tur ute i sommervarmen, og da går i bar overkropp.?

Hvorfor bryr vi oss og hvorfor henger vi oss så mye opp i hva alle andre gjør og hvordan de ser ut.?  Hvis en jente ønsker silikon i brystene sine. ? Eller Botox i leppene eller pannen eller hvor det måtte være.? Ja vel, « so what» tenker jeg. La dem få lov til uten at den ene eller den andre skal måtte mene noe om det.  Er det virkelig  greit å si stygge ting om henne, når hun gjør det for å føle seg bedre.?  Eller om han for den saks skyld.? Kom igjen folkens. Så lenge vi er glade i oss selv og hvordan vi er og ser ut så får andre mene akkurat hva pokker ta de vil tenker jeg…. Men hvorfor har menneskeheten hele tiden den trangen til hele tiden å måtte påpeke og påpeke.? La folk få være  fete, tynne, slanke, overvektige eller hva de vil. Dersom de selv føler seg tilfredse med det. Eller hva. ? Og i stedet for å angripe en person som har gjort noe med sin kropp/utseende eller hva det måtte være, bruk heller den personen/bildet som en inspirasjon/kraft til selv å våge å gjøre noe du vil gjøre selv, eller kunne tenkt deg å gjøre selv.

La oss alle respektere hverandre for den personen de er, jeg er og du er.? Er det så vanskelig å få til.? Vi lever alle i en og samme verden, og er alle sammen like uansett hvordan vi ser ut. Og ikke minst er vi alle like mye verd.

Og hvilken rett har vi til å dømme.?

Mitt motto er iallefall.: «Before you judge me, make sure you are perfect». Skulle ønske flere kunne levd etter denne «regelen» her……..

Og er jeg en «show off» type som i ny og ne velger å legge ut et bilde som dette ovenfor.? Neppe, det tviler jeg sterkt på at jeg er…. Eller hva sier du.? På dette bildet er slik jeg ser ut nå. Før var jeg myye tynnere enn dette. Men med litt riktigere kosthold og mer spising. Så er fet blitt som det er blitt i dag. Og noe mer muskler/tynnere trenger jeg ikke å bli. Syns jeg selv.

Garman.❤️

Min far på sykehus i Odda – Smertehelvete med isjias – Opptrening & vekt.!

De siste dagene har vært noen tøffe og slitsomme dager for min kjære far. Natt til tirsdag denne uken så havnet min far på sykehus. Jeg lå og sov da min mor hadde prøvd å ringe meg et visst antall ganger på morrakvisten på onsdag. Da jeg omsider ringte henne opp igjen så var det da hun fortalte meg at min far var blitt hentet i ambulanse på hytten på Vågslid som de da var på.

De hadde selv ringt etter ambulansen i løpet av natten da min far hadde fått enorme smerter på venstre siden av kroppen sin. Da nærmere bestemt fra hoften og nedover langs hele beinet/foten på baksiden. Og også i nedre delen av ryggen sin. Det gjorde altså så vondt at de ikke så noen annen utvei enn å kontakte ambulanse. Noe som de da gjorde. Ambulansen kom da i fra Aamodt i Telemark. Dette ligger circa en halv times tid i fra hytten til mor og far på Vågslid. De fikk ham inn i bilen og kjørte så til Odda med ham, midt på svarteste natten, der han ble innlagt i et par dager. Det tar circa 1 times tid å kjøre til Odda fra hytten.

Min far visste selv hva det var som feilte ham/hva som var skjedd med ham. Han har i lengre  tid klaget litt på en vond og smertefull rygg. Det viste seg at han hadde fått «isjias». ( Jeg vet ikke hvordan det skrives men tror det skrives sånn.) Da får man visstnok smerter langs nedover ryggen, hoften og beinet/foten…. Dette kan komme i varierende grad. Men i dette tilfellet kom det skikkelig. Han ble som nevnt liggende på sykehuset i Odda i et par dager. Det ble tatt undersøkelser, MR, og han fikk litt smertestillende også. MR undersøkelsen venter de fortsatt svar på.

Mens han var på sykehuset i Odda så skulle han starte opptrening med en gang ved instruksjoner/rettledning av kiropraktor og fysioterapeut. Jeg stusset litt over dette og syns det er rart at de vil trene opp folk når de er helt nede. Og hverken klarer å gå, ligge, sitte eller gå. Og med voldsomme smerter uten sidestykke. Det var jo ikke foruten grunn at han ble hentet i ambulanse. Burde man ikke avventet opptrening til de verste smertene var gitt seg da.? Det syns jo jeg egentlig høres det mest fornuftige ut. Men kanskje tar jeg feil her. At det er når man er på det vondeste at man da skal begynne å trenes opp igjen med en gang…. Selv om jeg synes dette høres rart ut, så var det nå det som ble gjort. Før opptreningen med kiropraktor og fysioterapeut så klarte min far i det minste å stå litt oppreist og gå sakte fremover med bena. Men da med en gåstol/rullator til hjelp. Men etter opptreningsøvelsene med kiropraktor og fysioterapeut ble disse smertene som han allerede hadde, de var blitt enda mye verre og han kunne verken gå, stå eller noe som helst. Så han ble etter det liggende strekk ut hjemme på sofaen 2 dager i strekk. Det var så ille at når han skulle på toalettet og tisse så måtte min mor komme inn med en bøtte i stuen og rett og slett tisse oppi bøtten inne i stuen. Og hjelp til masse annet også. Så det er derfor jeg stiller spørsmål ved disse spesialistene som ville at han skulle begynne å trene seg opp når han allerede hadde ekstreme smerter og ikke klarte hverken det ene eller det andre. Om det da var det riktige å starte opptreningen så tidlig.? Kanskje er det det, og med tanke på diverse muskler, sener og lignende som sikkert må komme i gang så fort som mulig selv med utholdelige smerter….. Hva vet jeg….Hva tror du.?

I morges tikket det inn en god morgen snap fra min mors Snapchat. Der er min far endelig oppegående. Iallefall så vidt. Han klarer og stabbe seg fremover, da med krykker og ikke en sånn rullator/gåstol. Det gjør fortsatt fryktelig vondt sier han men det er godt å være oppe å gå i stedet for bare å ligge paddeflat rett ut. Blir det ikke bedre skulle han selvfølgelig ta kontakt med lege igjen og sykehus.

Det som jeg også tror kan være en av grunnene til denne isjiasen han nå har fått, muligens må være hans overvekt….. overvekt og «mange kilo» vil jeg tro belaster både rygg, hofter, korsrygg, knær og andre ledd. Min far har hatt isjas før en gang for mange mange år siden. Men da var isjasen ikke så vond som det den er denne gang. Min far har alltid vært en stor mann og de siste årene har han lagt på seg enda noen få kilo. Og jeg tror at dette kan ha en medvirkende årsak til at han fikk isjas. I tillegg har han i flere år klaget på vond hofte og vond rygg. Da særlig i korsryggen sin. Og dette tror jeg hans overvekt over flere år kan være skyld i at han har problemene han har i dag…. Jeg har flere ganger tenkt at han bør gå litt ned i vekt. For sin egen del og helsen hans som sliter litt med. Dette blir heller ikke bedre jo eldre man blir tror jeg…. Min far blir 68 år i juni han.

Når det er sagt, så er ikke min far noen latsabb. Han er en mann som liker å være aktivitet. Han går mye turer, og da gjerne i litt småbratt og ulendt terreng. Han har sagt at det hjelper på de smertene som han har hatt før han fikk isjiasen. Og er det ikke for turer så jobber han alltid med ett eller annet. Som min far selv har sagt, hadde han vært i bedre form/helse så hadde han vært i full jobb i dag og i flere år fremover. Selv om han  er pensjonist. Så han har alltid vært og kommer alltid til å være en aktiv mann så lenge han kan.

Her ligger pappen min på sykehuset i Odda etter å ha fått diverse behandlinger, tester og prøver i forbindelse med isjasen. Dette er tatt første morgenen etter at han ble innlagt på sykehuset.

Og her ligger min far i sengen og venter på at fysioterapeut og kiropraktoren skal komme å vise hsn øvelser til opptreningen han skal i gjennom. Men som gjorde ham mye verre etter at øvelsene ble utført. Men det nå vel bli verre før det kan bli bedre……

Og her er min far i full sving med litt trening på sykehuset i Odda. Mens fysioterapeut følger med og min mor knipser bilder. Her med gåstol og skikkelig vondt.

Og her er min far hjemme på sofaen og klarer ikke å gjøre noe som helst. Her gjelder det om å holde ut med smertene. Dette var i går formiddag.

Og her på dette bildet, er min far oppe og går, men da ved hjelp av krykker. Dette var i dag morges. I dag også med masse smerter.

Og her er min far i full sving med å trene seg opp igjen. Rett før han skulle til kiropraktoren litt senere på dagen.

Min tapre flotte far. ❤️❤️

Garman.❤️

Smitterengjøring offshore – Virkon til smitterengjøring.!

I dag ved lunsjtider, sånn rett før klokken slo 12, så kom det en PA melding på PA anlegget her ute på riggen til meg. Og da hadde medic/sykepleier løpt rundt og sett etter meg på riggen. Da hun hadde en beskjed til meg. Men så hadde hun ikke funnet meg. Fordi da var jeg inne i treningsrommet og holdt på med å vaske litt der. Og der hadde ikke medic vært innom og tittet etter meg. Og i og med at hun da ikke fant meg så ble det en kjapp PA melding i stedet der hun ber meg om å ringe henne så fort som mulig. Jeg blir jo litt satt ut av den PAen som kom. Ikke vandt til og absolutt ikke vandt til å høre mitt eget navn bli ropt opp på en PA. Men litt morro var det jo og da…..

Iallefall så var det en smitterengjøing hun ville at jeg skulle ta. Og da helst litt fort. Så jeg satte i gang med det i en fart. Det er kokken Kevin som jobber dag som har hatt litt problemer med oppkast. Og ettersom han har det og han er kokk og lager mat 12 timer om dagen så får han ikke lov til å jobbe eller lage mat. Han hadde kastet opp 4 ganger i dag på morgenkvisten. Og det ville ikke gi seg heller. Så da var det bare å gå og legge seg på lugaren, og prøve å slå i hjel timer de neste 48 timene han iallefall må bli liggende der. Det kommer an på hvor lenge han holder på med å kaste opp. Og så er han i karantene i 48 timer etter det. Etter at han er frisk. De er forøvrig veeeeldig strenge her ute  med den slags. Når noen blir syke er det rett på sin lugar og oppholde seg der til man er helt frisk. Skulle det for eksempel ta flere dager, så vil iverste tilfellet vedkommende bli sendt hjem, og en ny person kommer ut og tar over inntil videre, eller resten av jobbturen vedkommende måtte ha. Nå har kokken nettopp kommet ut på jobb, men jeg tror ikke han blir sendt hjem før tidligst mandag dersom det blir snakk om det…Men det gjenstår å se….

Her har jeg da gjort meg klar til å foreta meg en smitterengjøring inne på cateringtoalettet hvor Kevin kastet opp 4 ganger som han sa. Da er det heldekkende hvit eller gul plastikkkjeledress som teller, med hette og glidelås. Akkurat som en vanlig kjeledress…. Blåsokker på skoene mine og hansker må til, samtidig som jeg drar hetten over hodet og drar glidelåsen helt opp også, for å unngå å få smittefarlige bakterier på meg. Iallefall minst mulig av de….

Når vi rengjør ved smitterengjøring, så bruker vi et virkestoff som heter Virkon. Dette er tabletter som er effektive til smitterengjøring.

Her er da en bøtte med lunkent rosa vann. Og her har jeg hatt 2 virkon tabletter som løser seg selv opp i vannet. Vannet blir svakt rosa når de har løst seg opp.


Det brukte rosa vannet og det som er til overs av det, tømmes og slås ut i vasken.

Her er da smitteområdet som jeg først satte inn med dette virkonvannet. Både toalett, vask, vannkranen, dørhåndtak innvendig og utvendig på dør. Toalettrullholder, såpedispenser, speil, flisegulv, søppelbøtte og veggene settes inn med virkonvann som her. Selv om det ikke vises så godt her da vannet er nesten blankt/svakt rosa. Virkon skal nå virke i minst 10 minutter før noe vasking og spyling kan startes med….

Og her er jeg i full gang med å skumlegge hele toalettet. Vegger, gulv, toalett, vask, vannkrane og det som er ble skumlagt etter at jeg hadde spylt bort virkonblandingen. Spyler bort skum og det som er av såpe. Og tørker så over alt til det er helt tørt med en rosa klut. Og mopper gulvet også helt tørt. Fyller i nye toalettruller, søppelpose, og tørkepapir. Og thats it. Og jeg kan  få av meg den heldekkende hvite kjeledressen, blåsokkee og hansker, og kaster det rett i søpla.

Garman. ❤️

Flotte PRIDE mus – Madonna & Jupiter.!

I dag da jeg kom ombord på jobb og jeg kom ned på lugaren min som jeg skulle bo på. Altså lugar 214, så kom jeg da inn til den koselige overraskelsen i det jeg åpnet døren til lugaren min. Fordi, i sengen min ved hodeputen satt det to flotte Pride mus side ved side av hverandre og ventet på meg så fint i sengen. Begge to hadde i tillegg en bounty sjokolade inn under armene sine. Så da regner jeg med at det er det som er favorittsjokoladen deres……Det er iallefall ikke min favorittsjokoladen.

De har allerede fått navn. Hun heter Madonna. Madonna fordi jeg elsker artisten og superstjernen Madonna. Noe jeg har gjort gjennom hele mitt liv. Å og fordi Madonna har gjort utrolig mye og er og har vært, svært viktig for oss homofile. Og alt det hun har gjort for oss homofile gjennom sine vanvittige og snart 40 årige karriere. Og ikke minst hennnes stemme og støtte til alke oss homofile, lesbiske, transer osv. Hannmusen slet jeg å finne navn til. Men nå har han fått navn og heter Jupiter. Jupiter har jeg ingen forklaring på, annet enn at jeg syns det er et pent navn til en mus/et dyr. Kanskje ikke det mest spennende navnet, men likevel et pent navn. Eller har du et passende navneforslag til hva hannmusen kan hete.? Hunnmusen skal iallefall hete Madonna. Det er iallefall det eneste som er bombesikkert, hehe.:)

Det er en kollega av meg som heter Gunn som har laget til disse musene til meg. Jeg bare måtte ha dem. Hun hadde fra før laget to andre mus som står i vinduskarmen i oppholdsrommet på riggen. Men ikke i pridenønsteret/fargene. Og det var da jeg så disse musene at jeg fikk ideen om at jeg også ville ha to mus. Men Ikke like de som sto i vinduskarmen. Men jeg ville ha to stykk i pride mønsteret/regnbueflagg mønsteret på mine to mus. Det var iallefall det jeg ønsket. Så jeg sendte en melding til Gunn på Facebook, og hun fortalte da at det skulle hun gjøre, og at det heller ikke var noe problem for henne å lage de i pridemønsteret/regnbuemønsteret. Herlig tenkte jeg da. Så i dag da jeg kom på jobb, så satt de så fint i sengen og ventet på meg. Ble de ikke flotte da.? Hun skulle ha 300 kr. per stykk. Og det syns jeg ikke er mye. Garn er tross alt ganske så dyrt blitt i dag…… Så da syns jeg ikke 300 kr. var så dyrt….

Gunn har laget disse to musene mens hun har vært på jobb i Nordsjøen de siste 2 ukene. Hun reiser hjem når jeg kommer ut på jobb. Vi avløser hverandres skift. Når hun drar hjem så overtar jeg og kommer ut. Så da har hun vært flittig og flink med hendene på kveldene de to ukene hun har vært på jobb…..

Disse musene skal sitte/stå på ryggen/ryggraden på sofaen i stuen. Det tror jeg blir veldig fint. Men inntil da, så må de pent stå på pulten/benken min inne på lugaren. Og det for de neste 14 dagene jeg er ombord på jobb.

Akkurat som dette satt Madonna og Jupiter og ventet på meg i sengen da jeg kom ombord på jobb på riggen i morges. Og begge to ønsker meg velkommen med hver sin bounty sjokolade. :))

Et litt nærmere nærbilde av musene. Og en lue i pridefargene måtte jo Jupiter ha og. Kul fyr han.:)

Og her er en del av buksen/kroppen til musene. Og selvfølgelig i pride/regnbuefargene som også er fargene som symboliserer de homofile og lesbiske.

Jeg da med en liten ettermiddagskos med Madonna og Jupiter. Og de storkoser seg i armkroken min.:-))

Og her er musene på «omvisning» på riggen. Her sitter de i vinduskarmen slik at folk kan se dem. Dette var i forrige uke en gang at de satt her.

Og her har de tatt veien til bordtennisbord. Og hviler ryggene sine på racketene. Ja, det er to nysgjerrige mus dette her. Akkurat som eieren sin som er minst like nysgjerrig. Dette var også i forrige uke før jeg kom ut på jobb i dag….

Jeg syns fargene som ble valgt var veldig fie. Varme og sterke farger. Og jeg elsker sterke farger. Syns det lyser opp hverdagen med farger.

Og her har da Pridemusene mine endelig kokker hjem. Hvor de sitter så pent sammen på sofaryggen.

Og her sitter musene mine på sofaryggen, hånd i hånd. Og med Prideteppet liggende klart, som eventuelt kan holde dem varme, dersom det skulle bli litt kaldt for de.

Og her er musene på sofaryggen i stuen, med både puter og prideteppet på plass. Syns de passet kjempefint på sofaryggen og i stuen min der jeg.

Garman.❤️

Reisebrev Brasil – Forflyttet meg til Natal – FOR en pisselukt – Grusom airconditio – Hostel Che Lagarto – Verdens største cashewnøttre – Disguting Motel – Overraskende busstur.!

I går satte vi kursen mot Natal. Jeg, min nevø Vemund. Og brasilianske Vittou og Miguel fra storbyen Mannaus i regionen Amazonas. Ikke i selve Amazonas jungelen, men regionen Amazonas ligger byen Mannaus……Vi 4 gutta på tur tok taxi fra Taiba og til Fortaleza, i går klokken 18.00.  Vi måtte her vente i en god time før vi fikk satt oss på bussen videre fra Fortaleza og til Natal. Vi skulle ta nattbussen. Den gikk klokken 21,00 fra Fortaleza. Og bussturen til Natal tok 9 timer. Jeg hadde i flere dager gruet meg i hjel til denne lange bussturen. Og det rett og slett fordi når jeg tidligere i mens jeg har vært her nede, og sett hvordan de fleste bussene her ser ut. Ja da tror jeg noen og enhver kanskje hadde gruet seg til en 9 timers busstur. Overraskelsen var STOR for og si det litt mildt, når vi ankom plattform 16 på bussterminalen i Fortaleza. For der sto ikke mindre enn den megaflotte dobbeldeckeren av en buss. Iallefall var den veldig flott utenpå. Og jeg ble ikke akkurat mindre overrasket da vi entret og gikk inn i bussen. Den var kjempefin. Og aldri før har jeg heller sett eller hatt bedre seteplass og benplass enn det jeg hadde på denne bussturen. Og ikke bare det, jeg tror heller aldri at jeg har sittet i noen buss som hadde så gode seter. De var i tillegg skikkelig brede og gode, og man slapp og sitte trangt. Og med min nevø som er nesten 2 meter høy, ja da var hver minste lille cm mellom stolradene kjærkommen plass for ham. Har aldri sett at vi i Norge har så flotte busser som dette på lengre distanser jeg. Godt mulig at det kanskje eksisterer i Norge også…. Men jeg har aldri sett det. Har du.?

Det eneste negative både jeg og min nevø må trekke frem her, var den vanvittige airconditionen som de hadde ombord på bussen her. Hjeeelpes vel. Hverken jeg eller min nevø hadde tatt med oss noe pledd av noe slag som vi kunne vikle oss inn i. Det hadde derimot stort sett hele bussen forøvrig gjort. Så vi skjønte jo det jeg og min nevø, at noen vandte bussturister i Brasil, det var vi så definitivt ikke. Ikke i det hele tatt. Det var altså så kaldt i den bussen, at her måtte jeg tre over meg hver eneste T-skjorte som jeg hadde med meg i sekken, eller finne på noe annet lurt. Jeg kom da på at jeg hadde pakket på meg et relativt stort håndkle i sekken min. Og det samme hadde min nevø gjort også. Så jeg reiste meg opp og tok hånklærne frem slik at vi kunne vikle de rundt oss. Og dermed så overlevde jeg denne bussturen også……. Vanligvis så får jeg aldri sove når jeg setter meg på et eller annet kollektivt transportmiddel. Men denne gangen sove jeg i flere timer på veien til Natal. Riktig nok ikke tungt, men av og på soving. Også her ble jeg overrasket, for jeg må vanligvis ha det bomstille når jeg skal sove noe sted. Kanskje var det de magiske stolsetene i bussen som gjorde utslaget.? Hvem vet….:)

Vi ankom Natal busstasjonen da klokken var passert noen minutter over 6 torsdags morgen. Ingen av oss var da særlig trette, ettersom vi alle hadde sovet relativt greit på bussen sørover til Natal. Miguel hadde ordnet med Uber taxi så den fraktet oss til Hostellet som vi skulle bo på. Ikke langt fra Ponta Negra Beach stranden. Hostellet vi skulle bo på ankom vi rett før kl. 07.00, og da var vi altfor tidlig ute, og fikk ikke sjekket inn på rommene våre. Innsjekken var ikke før klokken 14.00, så vi hadde maaange timer på oss å slå i hjel før vi fikk sjekket inn. Vi satte bagasjen igjen på hostellet, og gikk så de 7-800 meterne det var for å komme seg ned til stranden. Her gikk vi nesten hele stranden frem og tilbake til endes. Utrolig flott strand så da bare måtte vi utforske den litt. Etter hvert satte vi oss ned og tok en kokosnøtt. Det hører til når man er på slike vakre steder som dette i Brasil. Vi badet også mens vi satt her. Maaagisk deilig og helt vanvittig deilig temperatur i sjøen. Noe annet er jo ikke å vente her nede. Noe annet ville jo vært fullstendig rart….Vi ble værende på stranden i flere timer, spiste lunsj før vi så omsider endelig kunne gå tilbake til hostellet å sjekke inn.

Jeg er jo av den typen da, som overhode aldri har likt å overnatte på et hostel. Jeg gjorde det en gang da jeg besøkte Helsinki for noen år siden. Men da oppgraderte jeg rommet slik at jeg fikk ha hele rommet for meg selv de dagene jeg var der. Denne gangen er det da Miguel og Vittou som har ordnet med overnatting her i Natal. Jeg har ikke lagt meg oppi det. Det er de som kjenner byen og landet og som snakker språket og allting så dette overlot jeg til dem. Kanskje burde jeg ikke ha overlatt dette ansvaret til de……

For da vi ankom hostellet med Uber taxien, så stoppet taxien for det første et lite stykke unna, slik at vi gikk de siste 100 meterne opp til hostellet. På vei opp til hostellet så sier plutselig Miguel, «der er det, der.» Jaha hvor tenkte jeg. Ingenting som jeg kunne se der han pekte som var i nærheten av å ligne et hostel. Jeg så bare en svær murvegg tildekket med diverse reklameplakater og en haug med store grønne trær over der igjen. Ikke før vi var kommet helt opptil porten til hostellet så jeg at det sto et skilt utenfor på den hvite delen av murveggen med den sorte påskriften  “Che Lagarto.” Vel inne av porten kom vi til en koselig uteplass, der folk satt og inntok frokosten sin. Den så også veldig fristende og tiltalende ut. Det samme var resepsjonen. Ganske så tiltalende og fin. Men så dere, så begynner det å gå heeeelt «bananas» i topplokket hos meg. Da vi hadde fått utlevert nøkler til rommet vi skulle innlosjeres på, og resepsjonisten guidet vei en etasje opp. Ja, da nærmest holdt jeg på å kaste opp av vemmelse på vei opp trappene. Det stinket så med piss på vei opp de trappene, gjennom korridoren på vei til rommet vi skulle inn på. Mens jeg med meg selv samtidig tenker med meg selv at «ikke la det stinke piss» inne på det rommet også.» Resepsjonisten åpner og forklarer og forteller om både det ene og det andre på portugisisk mens han famler og roter litt med å få opp den hersens døren han ikke klarer å få opp fort nok i mine øyne. Alle går inn før meg, og når det da er min tur til å gå inn, får jeg et nytt sjokk slengt i fleisen. Ikke bare skal jeg bo på er hostel som stinker piss, men jaggu meg skal jeg søren meg ta ligge inne på et ti manns rom også. TTIII mann. Det er rett før jeg snur i døren og nekter å overnatte på dette rommet. Jeg går inn på rommmet og det stinker jo selvfølgelig piss her også som det står etter. Og når jeg kommer til badet tar det bokstavlig talt helt av. Jeg trodde ikke stanken kunne bli verre, men det skal jeg love dere at det var der inne på det badet. Så til gangs også. »Herregud tenkte jeg, skal jeg virkelig måtte liggge her å sove å trekke inn intens pisselukt mens jeg sover.? Da vil jeg jo mest sannsynlig være rimelig bedøvet imrg. Ja det spørs om ikke den pisselukta da har slått meg helt ut.?» Det var det jeg tenkte. De andre 3 gutta tror jeg ikke en gang registrerte denne pisselukta. Fordi de har hverken kommentert det eller sagt noe som helst on dette. Greit jeg er homo altså og med homonese. Men hvordan i svarteste huleste skal jeg klare å sove her en natt med denne lukten..? I skrivende stund funderer jeg fortsatt på dette. Og i kveld  når vi skal ut å spise så må jeg nevne dette for gutta også. For å høre om de har tenkt det samme som meg. Og ikke våget å si noe….. Får også litt « flashback» til da jeg var i militæret i året 1999-2000, da vi var 8 stykker som delte rom sammen det året. En minnerik og flott tid som det militæret for all del var. Men jeg hadde vel håpet på at jeg ikke skulle sove på rom med så mange menn igjen.

Og ikke nok med det. Men som jeg sa så har vi fått et 10 mannsrom, og det verste er at alle sengene også er opptatte. Hjelpes hvordan skal dette gå.? Hverken jeg eller gutta mine snorker eller noe sånn, så da håper jeg bare de andre 6 også, herregud 6 til ikke snorker og bursover som noen andre burugler. Hjelpes som jeg gruer meg til denne natten her. Hadde det bare vært oss 4 gutta på et 4 mannsrom, ja det hadde vært noe helt annet. Men ikke dette greiene her altså. Godt mulig jeg er fryktelig negativ nå, men det får så være. Hjelpes jeg angrer veldig på at jeg ikke «blandet meg inn» i den reservasjonen Miguel og Vittou foretok seg tidligere i uken angående dette hostellet. Hjelp.

Men ok, nå får jeg bare holde ut både pisselukt og 10 mannfolk. Sovne i sengen mens den intense pisselukta farer inn og ut av  neseborene mine natten i gjennom. Hjelpes. En oppdatering om hvordan natten på hostellet her har vært, kommer imrg kveld. Det vil si, dersom jeg overlever natten og ikke blir kvalt av pisselukt. Gud bedre.

Sånn utover det har vi i dag vært og sett på verdens største cashewnøttre. Et virkelig fantastisk syn. At et nøttetre kunne bli så enormt stort hadde jeg ingen anelse om. Ikke fikk jeg med meg hvor gammelt eller noe dette cashewnøttreet er heller, da det meste av informasjon sto på portugisisk. Men spiller ingen rolle. Skal du til Natal en gang bør du få med deg dette treet. Det er en stor turistattraksjon her i Natal, og det skjønner jeg godt at det er…….Her sitter jeg og min nevø Vemund klare i den flotte bussen i Fortaleza, rett før avreise til Natal klokken 21.00. Ble litt forsinket avgårde. Klokken var vel nesten 21.20 før vi kom oss av sted.Her er et bilde av, ja et halvdårlig bilde av de flotte og gode setene som var i bussen. Myke og knallgode seter. Og med ordentlig god benplass. I tillegg kunne setene legges nesten helt flatt ut/helt ned bakover. Magisk. Og her sitter ei forfrossen skrulle da, som pakket seg inn i det store håndkleet han heldigvis hadde vært så lur og tatt med seg. Altså det vil si meg.Og her da er hostellet…..Klarer du å se det.? Klarte ikke en gang å se at det var noe som lignet på hostel jeg. Og heller ikke navnet på godteposer før jeg var helt oppe ved porten. Ser du navnet på hostellet på dette bildet.? På disse to bildene ser dere noe av stammen(e) på dette cashewnøttreet som bølger og strekker seg på kryss og tvers og i alle retninger. Både over og under og i bakken. Dette er bare en liten brøkdel av stammen man ser. Det er mye mer rundt fra alle kanter og lenger inn fra hva som ses på disse to bildene. Virkelig et fantastisk skue, selv om det bare var et tre. Dessverre var treet uten frukter på denne tiden av året…..Og det grønne teppet av blader på bildet under, viser  bittelitt hvor enormt stort dette cashewnøttreet er. Dette er bare en liten brøkdel av teppet. Treet strekker seg et par hundre meter inn i skogen, tro det eller ei. Og er verdens desidert største cashewnøttre. Fantastisk.Og jeg måtte jo selvfølgelig også prøve å forevige meg selv sammen med dette treet. Selv om jeg ser helt jævlig ut. Svett og i det hele tatt. Og se bare på den magiske frisyren vinden stelte i stand på dette bildet og. Men hvem bryr seg vel om det…..:))Til vi høres igjen dere.!

Garman. ❤️

Reisebrev fra Brasil – Myggstikk mareritt – Boklesing & avslapping.!

De siste par dagene har jeg bare tatt det helt med ro på Resorten. Jeg har ikke vært ute og fartet eller gjort noen ting de siste dagene. Ingen utflukter eller noe som helst. Bare badet ved bassenget til resorten og lest litt i en bok som jeg holder på med. Rett og slett late dager bare. Det er vel det som kanskje regnes for å ha ferie når man har ferie…….

I går ble jeg bitt av mygg. Myggene her nede i Brasil er adskillig større enn de myggene vi har hjemme i Norge. Men du kjenner ikke at myggen stikker når den stikker eg faktisk. Først en stund/timer senere merker du at du har blitt stukket. Det er forøvrig første gang jeg har blitt stukket av mygg her i Taiba. Sist jeg var her for 6 år siden kjente fikk jeg ikke et eneste myggstikk. Men nå har jeg jo pokker meg ta fått nærmest over hele meg. Ryggen, magen, bena, føttene, leggene, lårene. Og vet dere hva, den pokkers myggen har gitt meg et stoooort solid myggstikk midt på den ene rumpeballen også. Akkurat der skjønner jeg jo godt at myggen ble fristet til å stikke meg. Så HOT som den rumpa der  er, så skjønner jeg godt at også myggen ikke klarer å holde fingrene av fatet, hehehe. Nå er det så vondt at jeg ikke en gang klarer å sitte ordentlig med det stikket plassert på rumpeballen. Tydelig ganske hissig mygg dette her som de har i Brasil…….

Heldigvis så har jeg da nå endelig fått en skikkelig god salve/krem mot myggstikk. Og som heter Tydeligvis er dette en veldig god salve/krem mot myggstikk. Den fryktelig intense kløen som disse myggstikkene ga meg, stoppet mer eller mindre etter veldig kort tids bruk. Herlig. 🙂

Så la oss håpe på at det blir med de myggstikkene som jeg har fått. Dett hadde vært fint å sluppet flere….Dette bildet her har riktig nok ikke så mye å gjøre med myggstikkene son jeg har fått. Dette er fra bassenget hvor jeg har mine daglige og deilige morgenbad i. Hver morgen hopper jeg uti her og tar noen svømmetak. Fantastisk for både kropp og sjel med å starte dagen med noen svømmetak. Her er noen av myggstikkene son jeg har fått. Dette er på venstre siden av magen, rett under brystkassen. Der er enda flere enn hva dette bildet faktisk også viser. Dette viser da min svært så lekre og tiltalende fot, full av myggstikk. Det er på føttene og begge hendene at jeg vil si at jeg er mest rammet. Og det har klødd som pokker på disse stedene. Men nå ser det ut til å ha roet seg litt……
Og her er øvre del av brystkassen min blitt rammet. Venstre arm og skulder på dette bildet ser heller ikke ut. Jaja, man får lide for skjønnheten er det visst et ordtak som sier…….

Garman. ❤️

STOLT onkel til fagmann som Landbruksmaskinmekaniker.!

I går den 31 januar så skjedde en aldri så liten men samtidig stor begivenhet for min nevø Lars Kristian. Tidligere i høst, tok han fagbrevet i Landbruksmaskinmekanikerfaget. (Hjelp for et langt ord da mann.) Han gikk læretiden sin på EIK i Aksdal. En 15-20 minutters kjøretur fra Haugesund. Dessverre fikk han ikke fast jobb der og fikk ikke fortsette i fast stilling på EIK etterpå. I stedet tok de inn nye lærlinger.  Det gror ikke akkurat av stillinger som landbruksmaskinmekaniker i Aksdal og Haugesund. Han må over fjorden til sørsiden, nærmere bestemt til Stavanger. Der er nok mulighetene litt større for å få jobb innen faget hans…… Men personlig tror jeg ikke Lars Kristian ønsker å flytte over til sørsiden av fjorden for å få jobb innen det han nå har tatt fagbrevet i……. Han trives best hjemme….. Og det kan jeg forstå, for de fleste i slekt og familie og venner bor jo der.  Så den kan jeg jo forstå. I dag jobber han på et smult/oppdrettsanlegg for fisk eller fisken rognkjeks som de «produserer» der. Rognkjeks brukes effektivt mot lakselus blant annet i oppdrettsanlegg. Håper at det en dag blir ledig stilling for ham som landbruksmaskinmekaniker etter hvert. Jeg syns han fortjener det. Arbeidsom så det holder, pliktoppfyllende snill og god nevø som jeg er umåtelig stolt av.

Det er på Nedstrand der hvor jeg kommer i fra Lars Kristian per dags dato jobber.  Altså en mekaniker som fikser og reparerer diverse landbruksmaskiner. Blant annet traktor, avlesservogn og fórhaustere for å nevne noen av redskapene en landbruksmaskinmekaniker reparerer og ordner på for diverse bønder rundt omkring. Et viktig og nyttig yrke for mange bønder dette, utvilsomt.

Jeg er også sjeleglad for at alle de 9 som jeg er onkel til ser ut til å skjønne viktigheten av å få seg gode trygge utdannelser det er muligheter for å få jobb i. Per dags dato har jeg da Lars Kristian som nå har tatt fagbrevet. I tillegg har jeg ei som  går sykepleierkolen i Elverum. En annen som er lærling på et fiskeoppdrett. Og to andre som holder på med bachelor i økonomi. Og som etterpå vil ta mastergraden også. I tillegg begynner en annen på hjelpepleierutdannelsen til neste år. De 3 minste går fortsatt på barneskolen og siste året på ungdomsskolen. Det skal bli spennende å se hva yrkesvei disse 3 velger seg etter hvert også.Her står Lars Kristian stolt sammen med sin enda stoltere mor etter at han fikk utdelt det flotte fagbrevet sitt som faglært Landbruksmaskinmekaniker.  Utdelingen av fagbrevet skjedde på Maritim Hotell i Haugesund. Både moren og svigerfar satt stolte i salen og bivånet det hele. Etter utdelingen var de ute og spiste sammen, men og sammen med min mor og far, som da selvfølgelig er hans besteforeldre. Jeg skjønner godt at både han og moren er veldig stolte. For det er jeg også. En vanvittig stolt og glad onkel.

Men dere, er det rart denne onkelen er stolt da.?

Garman. ❤️