Hvordan blir man kåt igjen.? – Jeg blir aldri kåt lenger.! -Og hvordan får man lyst på sex igjen.?

Den siste måneden har jeg vært forferdelig nedfor om jeg kan bruke det ordet. Jeg vet ikke en gang om det kanskje er det riktige ordet å bruke. Men iallefall så er alt bokstavlig talt bare et ork for meg om dagen. Den siste måneden har jeg følt meg trist/nedfor, uopplagt. Ja, energinivået har bokstavlig talt vært fullstendig rævva. Følt og føler meg fortsatt trist og dersom noen skulle få meg til å le så kjenner jeg etterpå at det ikke er riktig å skulle måtte le og være glad. Hodet mitt vil det bare ikke. Jeg kjenner flere ganger i løpet av en dag at jeg bare har lyst til å gråte. Noe jeg også gjør inni mellom.

Jeg har ikke orket å være noe sosial på noen måte med hverken venner eller kjente den siste tiden. Jeg vil bare være for meg selv og vil helst ikke se folk. Og slik er det og, per dags dato. På torsdag reiste jeg på jobb offshore. Og jeg lurer på om det ikke var så lurt av meg å gjøre det. For jeg sliter noe helt enormt med å være her på jobb nå. Både på den sosiale biten og jobbmessig. Men jeg bestemte meg for å prøve å reise på jobb, for kanskje det ville hjelpe å komme seg ut blant kollegaer på jobb. Jeg er jo også en som ikke skulker unna jobben sånn uten videre. Det skal det veeeeldig mye til for meg å gjøre. Så jeg bestemte meg for å prøve. Jeg skal prøve i noen dager til, og er jeg ikke blitt bedre på noen måte i løpet av noen dager, så må jeg spørre om å få reise hjem. Jeg sliter veldig med å være sosial og å snakke med folk her ute på generell basis. Noe som er veldig uvanlig for meg å være. Jeg er normalt sett en mye blidere, gladere og omgjengelig person enn det jeg er for tiden nå. Jeg merker også at det å jobbe mens jeg er her på jobb ikke er optimalt. Jeg er ikke i nærheten av å ha det energinivået og lysten til å jobbe, som jeg pleier å ha når jeg er på jobb. Hva er det som skjer med meg.? Hva er det som er galt med meg.? Dersom det er noe galt da.? Hodet mitt føles helt «fucked up» på alle vis.

Den siste tiden har jeg også merket at diverse ting på/med kroppen min ikke er som det skal. Dette er ganske så personlig men jeg velger å fortelle om det likevel. Jeg har ingen sexlyst lenger. Har ikke hatt lyst på sex på aldri så lenge. Det frister ikke i det hele tatt. Jeg blir ikke kåt. Det vil si, jeg blir aldri kåt lenger. Og slik har det vært i mange måneder nå. Og i det siste har jeg også merket at ereksjonen ikke er i nærheten av det den en gang var. Hva skyldes dette tro.? Har jeg for dårlig potens.? Har jeg for lite testosteron i kroppen.? Jeg vet at har vi menn for lavt testosteronnivå så kan også ereksjonen forsvinne. Men det er ikke sikkert det er det heller. Det er massevis av grunner som kan føre til at vi menn kan få ereksjonsproblemer i korte eller i lengre perioder. Og i verste fall for alltid. Penis er ikke bare noe man kan «kommandere» til å stå, og så står den. Man må ha lyst til/på sex, og man må være kåt for å få en ereksjon. Selv da er det ikke en gang sikkert at den vil. Finnes det noe som kan gjøre meg kåt igjen.? Hvordan blir man kåt igjen og hvordan får man lyst på sex igjen.?Jeg er fortsatt en relativt ung mann som ble 42 år i desember i fjor. Og kunne godt tenkt meg et sexliv i noen år til, før «det legges på hylla» for godt. 42 år er iallefall for ungt syns jeg. Noen andre menn som leser dette som kjenner seg igjen i noe av dette.? Isåfall, hva slags tiltak gjorde dere.? Porno på nettsider og blader er aldri noe jeg har brukt for å tilfredstille meg selv.

Jeg var også inne på dette med at ereksjonen ikke er i nærheten av hva den for noen måneder siden var. Jeg kan få ereksjon, men ved anstrengelser under eventuelt et samleie så blir penis halvslapp eller slapp. Jeg var inne og sjekket på nettet hva dette kunne være og da kom det opp at det kunne/kan være erektil dysfunksjon. Erektil dysfunksjon får/har man dersom man har problemer med å opprettholde en full ereksjon over tid. Og gjerne under et samleie eller fysisk anstrengelser. Dette rammet visstnok vanligvis menn i 40 årene og oppover. Kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen av erektil dysfunksjon på nettet at jeg ikke ser bort i fra at det kanskje kan være det også. Eller det kan være mulig at det er helt andre årsaker til dette også.

På treningene som jeg vanligvis gjør minimum 4-5 ganger per uke på ett av SATS sine sentre i Oslo, så kjenner jeg at treningene ikke er i nærheten av det de en gang var. Jeg hadde mye mer lyst til å trene før og fikk gjort gode kondisjons og styrkeøkter. Nå derimot er det mer bare et ork enn morro. Øktene er adskillig kortere og jeg er ikke i nærheten av å yte på øktene slik som jeg gjorde før. Det er altså ingenting som fungerer med meg lenger. Det er iallefall slik det kjennes ut.

Sånn utover det så har jeg alltid vært fysisk aktiv med treninger på SATS flere ganger i uken. Et ganske sunt kosthold med svært lite alkohol og lite sukker har jeg også. Så for dårlig kosthold og trening tror jeg ikke jeg trenger å endre noe på.

Eller, kan alt det jeg nå har skrevet om her ovenfor skyldes psykiske problemer.? Eller hva i all verden kan dette være.? Hva tror du.? Og om det ikke skulle være noe, ja da skjønner jeg ingenting.

Og til slutt. I morges kom servicearbeideren Niklas bort til meg og ga meg den laaange og gode klemmen. Jeg holdt på med å rengjøre lugarene da han kom og ga meg en god klem. Han sendte meg en melding på faceboook i går og lurte på om jeg trengte en god klem. Noe jeg bekreftet at jeg trengte. Og han håpet at den gode klemmen jeg fikk av ham, kanskje ville hjelpe. Den gode klemmen kjente jeg at var sårt tiltrengt. Noe jeg takket ham for veldig etterpå. Han sa han såg at jeg ikke hadde det helt godt på jobb om dagen. Og derfor ville han gi meg en god klem. Jeg har pratet med ham flere ganger i dag. Og vi har avtalt at vi skal gå ut å ta en øl eller noe når jeg er hjemme i Oslo igjen. Han bor på Majorstuen i Oslo, og jeg ikke så langt unna. Så det blir koselig å møte ham i Oslo.

Jeg må ta meg en tur til fastlegen min når jeg kommer hjem fra jobb offshore, for å høre hva han mener om det jeg nettopp har fortalt dere om her. Mulig han kan ha et fornuftig svar til meg.

Garman. ❤️

Det er så mange som får kreft – «Fuck Cancer» armbånd.!


Den siste tiden har jeg fått vite at flere slektninger, nære og kjente har fått en eller annen diagnose av kreft. En onkel som har fått prostatakreft. En kjent har fått kreft i magen med spredning, og en annen bekjent også med kreft i magen og med spredning. De to sistnevnte er to damer i slutten av 60 årene og begynnelsen av 70 årene. Dessverre er det lite de kan gjøre for hun med kreft i 70 årene. Hun i 60 årene er det litt usikkert med enda hva prognosene for henne er. Min onkel med prostatakreft oppdaget de i veldig tidlig stadium, så han ser det ut til å gå riktig så bra med. HELDIGVIS. Og en ung venn i 30 årene som jobber som daglig leder på et av sats sentrene her i Oslo, har slitt med kreft i lengre tid, men kommer nå forsiktig tilbake i jobb fra 1 februar. HELDIGVIS.  Det er også sånn at kreftforekomsten blant yngre/unge nå har økt dramatisk også de siste  årene….
For 2 uker siden så var jeg i en begravelse i Drammen til en kvinne på 74 år. En nær og god bekjent og farmor til flere av de jeg selv er onkel til. Hun døde av lungekreft etter å ha slitt med dette i over 4 år. En fantstisk kvinne på alle vis.

Det jeg prøver og vil frem til er at alle disse personene jeg har nevnt ovenfor, har alle levd sine ulike liv. Noen med en veldig sunn livsstil og noen med sunn livsstil og noen med en noe mindre sunn livsstil. Det virker som om for meg at «alle» får en eller annen kreftdiagnose, før eller siden…. Man hører ofte at dette med livsstil har en klar sammenheng for om man vil få en eller annen form for kreft eller ikke. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vil tro på dette….. Jeg kunne ha nevnt enda flere ovenfor som lever de sunne livene med den beste livsstilen man nærmest kan ha. Men som likevel har fått kreft. Og sliter med denne sykdommen per dags dato. Er det nå livsstilen vi lever som først og fremst avgjør om vi får kreft eller ikke.? Jeg tenker at det nok er delvis riktig. Men tror også andre faktorer spiller inn. Som blant annet bruk av elektronikk, mobiler pc-er, Internett vi har over alt. All denne strålingen som disse produktene gir og stråling generelt som vi utsettes for, helt klart er minst like mye med på å avgjøre om vi får kreft eller ikke. Kanskje dette til og med er blitt en større kreftrisiko enn folks generelle livsstil…. Vi lever i et samfunn hvor vi er omgitt av stråling fra alle kanter, hvor enn vi går og hvor enn vi er så utsettes vi for dette. Og vi har aldri vært mer utsatt for stråling enn det vi er i dag. Og fremover i fremtiden tror jeg vi vil bli eksponert mye mer av dette. Og ergo også enda mer kreft. Mulig jeg tar feil om dette, men det er iallefall det jeg tror.

Den siste tiden med alle disse kreftdiagnosene som har dukket opp hos nære, folk jeg kjenner osv. har fått meg til å endre litt på tankegangen min. Dette året har jeg bestemt meg for å prøve å leve enda mer, reise mye mer. Oppleve og se mye mer og i det hele tatt leve livet mye mer, nærmest som om det var min siste dag. Det er målet og formålet mitt for dette året og årene fremover. Vi vet jo aldri når det skjøre livet vi har fått, enten snur opp ned på alt, eller vi plutselig ikke er her lenger. Begynne å leve livet mye mer hver dag, som om det var den siste. For før vi vet ordet av det, så kan det også være slutt….

I posten i dag så fikk jeg disse «Fuck cancer» armbåndene tilsendt i posten. Ved å kjøpe disse armbåndene så støtter man samtidig et godt formål og man støtter Kreftforeningen og det vanvittig viktige arbeide som de gjør for å finne mer ut av om kreft og kanskje til og med de etter hvert klarer å finne en kur for flere av krefttypene. Ønsker du støtte Kreftforeningen ved å kjøpe disse armbåndene så kan du gjøre det her.: https://nettbutikk.kreftforeningen.no/butikk/armband/armband-fuck-cancer/


Lev livet i dag som om det var den siste. Det har jeg så definitivt tenkt til å gjøre fremover.

Garman.💗