Hvor ble det av lommeboken min.? Hvor tok lommeboken veien.?

På onsdag i forrige uke gikk jeg fra Løren hvor jeg bor og ned til Ensjø for å se om det kunne være et sted der som muligens kunne selge en liten malerkost som jeg kunne bruke til å beise litt med på balkongen min. I stedet for å dra ned til Jernia på Carl Berner så tenkte jeg kanskje de ville selge noe slikt ett eller annet sted på Ensjø også. Så jeg tok sjansen og gikk dit. Ettersom det nå bygges noe veldig på Ensjø, så tenkte jeg kanskje det var muligheter for at det muligens var kommet en eller annen type butikk som solgte malerkoster. Men jeg fant dessverre ingenting som gjorde det. Tenkte kanskje de gjorde det ettersom Ensjø nå er et av Oslos hotteste steder å flytte til. Og det bygges voldsomt også her med både boligblokker, butikker og restauranter og mye mye mer.

Da jeg kom til Ensjø Torg så stakk jeg innom restauranten Safe as Milk for å høre om de som jobbet der visste om noen steder på Ensjø som kanskje solgte malerkoster. Men de visste heller ikke om noen steder som gjorde det. Jeg bestemte meg også for å spise litt lunsj her. Så jeg bestilte meg en hamburger med tilbehør og en cola zero som jeg er avhengig av, og som jeg drikker hver eneste dag, dessverre.
Jeg fant et bord litt for meg selv, lengst inne i lokalet deres. Ikke at det var nødvendig, for fred og ro hadde jeg fått uansett. Da det bare var jeg og fire andre som var her for lunsj. Men jeg kunne se at de andre bordene var bestilte/reserverte fra klokken 18.00 og utover kvelden. Så fullt hus med andre ord.

Jeg la fra meg sekken i sofaen ved bordet jeg hadde funnet meg. Så gikk jeg raskt inn på toalettet for en grundig vask av hender og ikke minst en grundig spriting av hendene. Det må til i disse coronatider. Da jeg kom tilbake fra toalettet, og hadde satt meg ned, så skulle jeg til å finne frem lommeboken min, for så å betale inn det lille jeg skyldte på SAS kredittkortet mitt. Så hadde jeg noe å gjøre i mens jeg ventet på maten jeg hadde bestilt  meg. Men, jeg klarte ikke å finne lommeboken min. Ikke i det hele tatt. Jeg kjente at jo mer jeg lette, desto mer desperat ble jeg. Jeg sjekket og sjekket om og om igjen hver eneste lomme i sekken min. Tok ut av paraplyen min som var det eneste jeg hadde i sekken min da. Jeg kjente godt på den mens panikken vokste i meg mer og mer. Men der var ikke noen lommebok, hverken i sekken eller i paraplyen……… Jeg reiste meg opp, løftet opp alt jeg hadde av både klær og sekk, så under bordet, bak sofaen og det som var for å se om jeg kunne finne lommeboken. Det gjorde jeg ikke. Så hvor var lommeboken.? Jeg begynte så å gå frem og tilbake i lokalet og sjekket hvert eneste bord. Men fant ingenting. Jeg gikk inn på toalettet for funksjonshemmede, som var det toalettet som jeg hadde brukt, og sjekket søppelbøtter, hyller og det som var her. Men fant ikke lommeboken her heller. Servitøren så at det var noe som jeg lette etter. Så jeg sa til ham at jeg ikke fant lommeboken min. Og at jeg syns det var veldig merkelig, ettersom at jeg nettopp hadde betalt maten jeg bestilte med den. Hverken jeg eller servitøren skjønte noenting. Servitøren sa også at det ikke hadde kommet eller gått noen gjester de minuttene jeg var borte på toalettet. Det endte opp med at vi begge to satte i gang en liten leteaksjon i restauranten for å finne lommeboken. Servitøren gikk inn på toalettet for å se slik som jeg gjorde, han sjekket sofaen og løftet opp hver eneste pute der hvor jeg satt. Fordi det hendte at folks eiendeler havnet nedi bak om putene. Men der var det heller ingenting å finne.

Jeg var jo i dette øyeblikket skråsikker på at noen måtte ha tatt lommeboken min. Hvem hadde tatt den.? Hvor hadde den tatt veien.? Ja, hvem og hvor.? Så kom maten jeg hadde bestilt. Jeg må si at jeg var alt annet enn avslappet da jeg spiste burgeren. Så jeg spiste bare drøyt halvparten av den. Og i tillegg var maten blitt kald før jeg tok første bit av den. For jeg var i dette øyeblikket opptatt med å få sperret både kredittkortet og begge bankkortene mine.

Jeg begynte på nytt å lete etter lommeboken min da jeg var ferdig med å spise. Og denne gang gikk jeg så langt at jeg til og ned forstyrret de fire andre gjestene som var her, og lurte på om de hadde sett en lommebok. Noe de ikke hadde. På nytt endevendte jeg sekken min, tok ut paraplyen, og saumfarte hele sekken, innvendig og utvendig. Jeg til og med fikk to av de fire andre gjestene til å endevende sekken og bekrefte at her var det ikke noen lommebok å finne. Det ble også til at alle gjestene ble med på «jakten» etter lommeboken min. Hjelpes meg tenkte jeg når jeg så alle sammen være med å endevende restauranten etter lommeboken min. Hvem er det som gjør det da.? Til slutt så takket jeg alle gjestene for at de var med på «jakten» etter lommeboken min. Og jeg beklaget for bryderiet. Det endte opp med at servitøren skreiv ned navnet mitt og telefonnummeret mitt. Så skulle de ringe dersom de fant den. Det var tross alt full restaurant på kvelden som han sa. Så noen måtte jo finne den. Deretter gikk jeg der i fra, og gikk hjem igjen, ettersom jeg nå ikke hadde penger, lommebok eller noen ting å forholde meg til. Og noen malerkost ble det ikke kjøpt den ettermiddagen. På vei hjem gikk jeg å tenkte på hvor lommeboken hadde tatt veien.? Hvem kunne ha tatt den.? Og i det hele tatt en haug med spørsmål fløy gjennom hodet mitt. Jeg sendte en snap til de viktigste på snaplisten min om at jeg nå hadde mistet/blitt frastjålet lommeboken min.

Vel hjemme, så fikk jeg av meg skoene, la nøklene i nøkkelskuffen i gangen, og gikk så i gang med å ta ut av paraplyen i fra sekken. Men i det jeg tar paraplyen ut av sekken og holder den i hånden, så ramler søren meg ta lommeboken min ut av selve paraplyen. Altså lommeboken lå inni paraplyen. Så hvordan den havnet inni der, det vet jeg ikke. Og hadde jeg bare tatt meg tid til i panikkens hete på restauranten og slått ut/åpnet paraplyen ordentlig så hadde også problemet med lommeboken også vært løs. Og jeg hadde sluppet og satt himmel og jord i bevegelse på restauranten for å lete etter lommeboken. Men i panikkens hete så vet man ikke helt hva man kjenner etter, eller kjenner på når man leter etter noe. Eller hva man gjør. Noe jeg fikk erfare da jeg lette etter lommeboken min på Ensjø. Jeg tok godt tak i paraplyen og klemte den for å kjenne om lommeboken var der. Da har jeg nok hekt sikkert kjent den også, men ikke koblet inn at det var lommeboken jeg kan ha klemt på. Sånn er det når man har panikk og ikke helt er med.

Den som nå kastet seg over telefonen og fikk ringt til banken i en fart, det var meg. Jeg hadde jo sperret bankkortene mine. Så jeg ringte og lurte på om de kunne heve sperringen slik at jeg kunne ta de i bruk. Heldigvis så var det bare et par tastetrykk for rådgiver i banken å gjøre. Og heldigvis fikk han åpnet kortene mine, slik at jeg nå hadde penger. Det ble kjøpt en malerkost litt senere på kvelden denne dagen.

En viktig ting jeg nå lærte i denne pinlige opplevelsen er at jeg fra nå av alltid skal ha kort liggende hjemme. Fra nå av er det kun reisekortet, et bankkort og Sats kortet som blir liggende i lommeboken. Sertifikat og andre kort skal fra nå av ligge hjemme i en egen lommebok, slik at det er trygt. Og ikke minst at jeg da alltid har et ekstra bankkort hjemme liggende, dersom det jeg har med meg ute i Oslos gater av en eller annen grunn skulle bli frastjålet/mistet på et eller annet finurlig vis… Men det positive og lærdommen  i dette pinlige er at jeg ikke trenger å ta med meg alt av kort når jeg er utendørs. Men KUN de jeg trenger. Det er også det tryggeste. Så hvorfor har jeg ikke gjort det før.? Hmmh.

Til vi høres igjen dere. Nyt lørdagen.!

Garman.❤️