Slik gikk det, da jeg fortalte familien min at jeg var HIV positiv.!

De siste to dagene har jeg avslørt i bloggen min for følgerne mine at jeg lever et liv med HIV. Den kroniske sykdommen som HIV er. Jeg ble sykmeldt i 3 måneder etter at jeg hadde fått HIV diagnosen i 2013. Etter at alle tester var unnagjort og medisiner tatt i bruk, og alt liksom var «under kontroll», så satt jeg hjemme i leiligheten min på Carl Berner i Oslo og lurte på om jeg skulle si noe til mine foreldre og søsken. Eller om jeg selv bare skulle leve hemmelig med dette HIV viruset uten at noen visste om det. Etter mye tenking og frem og tilbake i hodet mitt, fant jeg ut at jeg ikke var interessert  i å holde dette skjult for dem. Skulle jeg si det.? Burde jeg si det.? Og ikke minst. Hvordan skulle jeg si det.? Og når skulle jeg si det.? Når er/var den riktige anledningen for å si dette.? Finnes det en riktig anledning for å si dette.? Var spørsmål jeg satt hjemme og grublet over før jeg endelig bestemte meg for at dette skulle ut i dagens lys. Og jeg tror heller ikke det finnes noen riktig anledning/tidspunkt for en slik sykdom for når man skal si det til noen……-uansett  hvem det er tenker jeg…. Og uansett sykdom tror jeg åpenhet og ærlighet er noe av det viktigste man kan være/gjøre…  Så jeg bestemte meg bare for å si det som det var. Og så var jeg  ferdig med det liksom. Og hvorfor skulle jeg holde dette skjult for mine foreldre og søsken.? Hadde ikke de noen rett på å få vite om dette da.? Jeg er jo deres nærmeste familie. Deres bror og deres sønn. Så jeg bestemte meg for å fortelle dem det alle som en..

Alle fire søsknene mine og foreldrene mine visste at jeg hadde havnet oppi denne sprøyte og nålehaugen som lå i Sofienbergparken. Og at jeg hadde vært hos legen og tatt en masse blodprøver osv. for å se om jeg kunne være smittet av noe. Da svarene kom, og jeg hadde klart å fordøye sånn noenlunde at jeg var HIV positiv, så var jeg klar….. Jeg var klar og hadde bestemt meg for at dette skulle de få vite. Jeg ringte hjem til Nedstand hvor mor og far bor, og det er min mor som svarer på telefonen når jeg ringer. Vi begynner å prate om alt mulig, om det er noe nytt hjemme på Nedstrand osv. Før jeg så endelig tar motet til meg og forteller min mor at jeg har HIV. Jeg ber min mor sette seg ned et sted før jeg forteller henne svarene fra prøvene jeg tok hos legen min. Min kjære mor spør om det er noe alvorlig siden jeg ber henne om å sette seg før jeg forteller henne hva det er som feiler meg. Jeg svarer at «ja, det er egentlig det. Det er egentlig ganske alvorlig ja, så jeg tror kanskje at det er best at du setter deg» før jeg forteller deg. Jeg spør igjen, «Sitter du nå?», og min mor svarer at hun sitter på en stol på kjøkkenet. Da sier jeg det bare rett ut til henne. Og jeg sier at «det viser seg at b-prøven som ble tatt, viser at jeg har testet positivt på HIV.» Min mor blir først litt stille før hun sier « ja vel, og hva skjer nå da.?» Og jeg forklarer henne hva som vil skje fremover med medisiner osv. Samtidig hører jeg på henne at hun er litt lei seg, men at hun tar det med fatning også. Min mor sier at jeg ikke trenger å ringe min far for å si dette dersom jeg ikke ønsker å gjøre det. Det kunne hun fint gjøre når han kom inn sa hun. Så jeg slår meg til ro med det. I slutten av samtalen har min mor et ønske om at jeg ikke skal gå ut offentlig med dette til noen. Noe jeg der og da var helt enig med henne i. Jeg var jo langt i fra klar for å gjøre det da. Og slik ble det. Hun sier også at hun godt kan fortelle min tvillingbror og storebror at jeg har fått HIV. De skulle komme på middag litt senere på ettermiddagen så hun kunne fortelle de om viruset. Så slapp jeg å ringe rundt til alle sammen. Selv om det var det jeg i utgangspunktet ville gjøre selv. Men jeg var så sliten etter å ha selv fått vite at jeg var HIV positiv og alt det som fulgte med rundt det at jeg tenkte bare at det fikk være greit at hun gjorde det. Min lillesøster, tvillingbror og storebror har alle tatt dette med god fatning. Og de er flinke og spør meg om «mye rart» også angående viruset. Noe jeg setter stor pris på at de gjør.

Nå som jeg har hatt HIV viruset i litt mer enn 5 år, så reagerer jeg litt angående min mor og min far vedrørende min positive HIV status. Etter at jeg har fortalt dem om min HIV status, så har hverken min mor eller far noen gang spurt meg «ut om HIV», og heller aldri stilt noen spørsmål i forbindelse med min diagnose, «what so ever». De viser ingen interesse rundt det liksom. Det er nesten som om jeg lurer på om de på en måte holder avstand til meg og min HIV status. Særlig til min HIV status. Eller om det er de som bare føler seg veldig ukomfortable med viruset, eller med meg som deres sønn som faktisk lever med dette viruset. Jeg vet ikke. Men dette skal jeg finne ut av ved en senere anledning. Før fortalte jeg dem litt om meg og min HIV situasjon og hvordan ståa var, og hva som skulle skje fremover osv. Og da fikk jeg veldig liten eller ingen respons tilbake fra de når jeg gjorde det. Så nå snakker jeg aldri til de om HIV statusen min. Og fortsatt spør de meg aldri eller nevner aldri noe om sykdommen jeg bærer på den dag i dag. Jeg skulle ønske det var annerledes og at de var litt mer involvert i meg og min sykdom. At de viste litt mer interesse for det liksom. Og ville lære litt fra meg om dette viruset. Men slik er det ikke. Og det får jeg bare leve med. Det viktigste er at de er der for meg når jeg trenger dem. Og det er de i aller aller høyeste grad. Sånn  utover det har jeg et godt forhold til mine kjære foreldre. Heldigvis.

Da jeg skulle ringe min storesøster å fortelle om min diagnose, så satt hun i bilen på vei hjem fra jobb. Jeg sa til henne, at jeg nå hadde fått svar på alle prøvene. Og ettersom hun var ute og kjørte sa jeg til henne at «jeg tror kanskje det er best om du kjører inn til siden og står i ro med bilen », før jeg forteller deg hva det er jeg feiler sa jeg til henne.  Det var hun enig i, så vi la på røret og så skulle hun ringe meg opp igjen, straks hun var klar. Og så er det jo strengt forbudt å kjøre med mobil i hånden, så det var en annen viktig grunn til at jeg ville at hun skulle  kjøre inn til siden med bilen. Noen minutter senere ringer hun meg opp igjen. Og da har hun kjørt inn til siden av veien, ikke langt unna hjemmet sitt  på Ålgård utenfor Sandnes, hvor hun bor med sin mann og barn. Hun klarte ikke å vente til hun kom hjem, så hun kjørte inn til siden bare få minutter fra hjemmet sitt. Så sier jeg det til henne. Rett ut sier jeg det til henne at jeg er HIV positiv. Jeg hører da at hun begynner å gråte. Og jeg prøver å stoppe henne med gråtingen. Men det klarer hun ikke. Som min mor, er også hun naturligvis nysgjerrig på veien videre og hva som vil skje med meg fremover. Det blir en lang telefonsamtale vi har sammen her. Noe både jeg og hun bare hadde godt av. Jeg tror storesøsteren min fikk et lite sjokk av nyheten jeg fortalte henne. Det kunne høres slik ut. Og jeg har aldri spurt henne etterpå om hun fikk et lite sjokk av nyheten min.  Min søster og hennes mann spør meg hver gang vi møtes om hvordan jeg har det med HIV sykdommen. Stiller masse spørsmål rundt det og er nysgjerrige. Det er jeg veldig glad for. For jeg syns det er utrolig viktig at min søster og familie vet så mye som mulig om min sykdom og HIV. I tilfelle noe plutselig skulle skje med meg. Man vet jo aldri. Derfor skulle jeg ønske at mor og far ville vært litt mer involverte og interesserte i min sykdom også.

Nå gjenstår det da å si det til flere nære venner etter hvert. Jeg skal si det til en og en eller noen om gangen. Alt etter hvordan det passer seg. Så får vi se da om de vil fortsette å være min venn eller ikke etter at «bomben» har blitt sluppet løs. Og jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til dette.  Skriver selvfølgelig om hvordan dette går etter hvert også.

Garman. ❤️

Virkningen & bruken av HIV medisiner – Mine egne HIV medisiner.!

Her er et bilde over medisinene som jeg bruker daglig. En pille hver morgen sånn rundt klokken halv 8 hver morgen hele tiden. Skal tas på omtrent samme tidspunkt hver eneste dag +/- en time eller to er tilstrekkelig….

I går publiserte jeg et innlegg på bloggen min som handlet om meg og min HIV situasjon. Og der jeg «sto frem for hele verden» med min HIV diagnose. Støtten som flere følgere av bloggen min ga meg, som kommentarer til innlegget og som private meldinger her inne, har mildt sagt vært overveldende fantastisk. Det har «ramlet inn» i bøtter og spann med støtteerklæringer, og da særlig i meldingsinnboksen min her på bloggen. Jeg er virkelig veldig takknemlig for alle varme ord og støtte dere gir meg. Jeg må ærlig innrømme og si at det hadde jeg virkelig ikke forventet. Så tusen takk. ❤️❤️ Som jeg også sa i går, så var jeg nærmest sikker på at flere av mine faste følgere ikke lenger ville kommme til å følge meg etter å ha lest innlegget om min HIV diagnose. Og det fikk jeg helt rett i. Til nå har 11 stykk forlatt bloggen min. Og vet dere hva, jeg bærer ikke noe nag mot dem i det hele tatt. Men jeg forstår ikke hvorfor de velger å forlate bloggen min.  Grunnen til at de gjør dette, tror jeg, må jo være uvitenhet om sykdommen HIV, og mangel på kunnskap om dette. For hva ellers skulle det være.? Men de om det, folk må få gjøre som de vil, og følge dem de ønsker å følge osv. Jeg fortsetter nå likevel å følge de. Hvorfor skulle jeg ikke det.?

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om medisinene jeg bruker til dere. Da jeg hadde fått diagnosen HIV i 2013 så hadde jeg et unormalt høyt virustall per milliliter blod i blodet. Jeg hadde 1,3 millioner virusceller per milliliter blod. Da var jeg ekstremt smittefarlig med en slik mengde virus i blodet. Alle nysmittede HIV positive er vanligvis veldig smittefarlige. HIV legen min på Ullevål satte meg på 2 typer medisiner som jeg skulle bruke med en gang. Og jeg skulle ta 2 piller om morningen, og to piller om kvelden. Og medisinene skulle tas til mat hver gang. Medisinene får maksimal virkning dersom man tar medisinene til et godt måltid. Alle HIV medisiner skal tas med mat til. Medisinene jeg da fikk het Isentress og Truvada. Disse to medisinene brukte jeg i circa 1 år, til virustallet var lik null i blodet mitt. Ja, med en slik mengde virus i blodet så tok det nesten 1 år før jeg hadde virusmengde i 0 som det heter. Virusmengde i 0, betyr at viruset ikke lenger finnes i blodet selv om det er der. Medisinene kapsler inn HIV viruset, og slik holdes viruset under kontroll. Viruset klarer heller ikke å formere seg når hivmedisinene har kapslet viruset inn. Og jeg er «HIV i 0» som det heter. Altså ikke lenger smittefarlig overfor andre.

Etter 1 års tid ville HIV legen min at jeg skulle bytte medisiner. Da til medisiner som var enda bedre enn Isentress og Truvada. Selv om Isentress og Truvada også er meget gode medisiner. Medisinene jeg nå byttet over til het Eviplera. Samme virkning som Isentress og Truvada. Men nå var disse to pillene slått sammen til en pille, altså Eviplera. Eviplera medisinen gikk jeg på i godt over 2 år. Og fungerte kjempebra.

Per dags dato bruker jeg en medisin som heter Odefsey. Dette er den nyeste nye pillen på markedet. Denne begynte jeg å bruke og Eviplera var historie. Odefsey medisinen er bedre for både nyrene og leveren sa HIV legen min på Ullevål. Så derfor byttet vi over til den. Denne skal tas en gang om dagen. Og da til mat denne også. Også denne medisinen fungerer kjempebra og uten noen bivirkninger. Målet med bruk av HIV medisiner er selvfølgelig å bremse kroppens produksjon av virus så mye som mulig. Hvis man lykkes med å få vitusnivået i blodet ned, noe de aller fleste av oss lykkes med, så vil immunforsvaret bli tilnærmet normalt igjen. Faren for HIV-relaterte sykdommer og plager vil da være veldig liten. Medisinene helbreder jo da ikke denne virus sykdommen, men bremser utviklingen av den.

Det er disse 4 variantene HIV medisiner som jeg har brukt i de litt over 5 årene jeg har hatt dette viruset. Jeg har aldri hatt noen som helst bivirkninger med noen av disse 4 medisinene. Heller ikke denne siste Odefsey som jeg bruker i dag. Jeg kjenner heller ingenting til dette viruset i kroppen min. Jeg vet at jeg har det og at det er der. Men det er også det. Og så må jeg ta en pille hver dag for å holde viruset i sjakk. Og slik er det jo med de fleste kroniske sykdommer. Og det er heller ingen krise dersom jeg skulle glemme å ta medisinene i en dag eller to eller tre. Det finnes forøvrig et lite haav med HIV medisiner. Odefsey medisinene som jeg tar i dag koster årlig circa 120-130 000 kroner. Så det er avanserte og kostbare medisiner vi prater om her.

Det siste nye nå på HIV medisinene, er at jeg mest sannsynlig må bytte over til andre og «dårligere» medisiner etter hvert. De folkevalgte på Løvebakken i Oslo har bestemt at de 6 277 personene med HIV i dette landet skal gradvis over på andre medisiner, etter hvert som reseptene til hver enkelt av oss går ut og de skal fornyes. De vil nå at vi skal tilbake til 2 piller om dagen i stedet for en. I tillegg så skal det visst nok være enda større sjanse for flere bivirkninger dersom vi må over på de nye tiltenkte medisinene de folkevalgte vil vi skal over på. De gjør dette kun for å spare penger og for å presse legemiddelindustrien på pris. HIV Norge og HIV legene på Ullevål er sterkt uenige/i mot at vi skal gå over på billigere og «dårligere» medisiner som kan gi en rekke flere bivirkninger enn for eksempel de medisinene som jeg bruker i dag. Så her er siste ord ikke sagt enda. Jeg undres jo også over at de folkevalgte ikke hører på hva spesialistene innen HIV og rådene de kommer med. Flere av spesialisten på Ullevål har 20-30 års erfaring innen dette feltet. Men sånn er det når det er makten og pengene som rår. Legene på Ullevål og HIV Norge er sterkt uenige i at vi skal over på billigere og «dårligere» medisiner. Så her er slett ikke sist ord sagt. Det blir spennende å høre hva min HIV lege sier neste gang jeg skal inn til ham. Og om han bytter over resepten til disse «dårligere» medisinene. I 2017 var vi  6 277 personer med HIV I Norge. 4 260 menn og 2 017 kvinner.

Sist jeg var hos min HIV lege på Ullevål Sykehus. Og sist besøk var i juni måned i år. Da spør han meg om jeg røyker. Jeg svarer nei, at det gjør jeg ikke og at jeg aldri hare røyker noe som helst. Hverken det ene eller det andre sa jeg. Han sier så at det er bra og mente også at det å røyke daglig gjennom flere år, mente han var mye farligere enn å ha diagnosen HIV. Tross alt lever man helt fint med viruset i kroppen livet ut. Og man skal huske på at HIV er i dag regnet som en kronisk sykdom som hvilken som helst annen kronisk sykdom… Legen min sier selv også at han mye heller ville hatt HIV enn å vært en røyker/storrøyker gjennom flere år. Noe som han mente var myyye farligere på alle  mulige vis. Hmmh okei  tenkte jeg og så sa jeg ikke så mye  mer rundt den saken der. Men det er mye mulig at han har rett i det han sier der….

Jeg kan også beroliggge med at jeg aldri kommer til å dø av denne sykdommen HIV. Og heller ikke vil kunne utvikle Aids som man til slutt dør av. Medisinene i dag er så gode at det skal mye til for at det skjer. Og skulle man utvikle Aids så har man behandling for dette også og vil «bli frisk» igjen. I den vestlige verden er det ytterst få som dør av HIV/Aids, derimot er tallene en helt annen i U-landene, dessverre. Det er også veldig viktig å presisere at HIV i dag er en KRONISK sykdom, og IKKE lenger en dødelig sykdom. En kronisk sykdom HIV positive på vellykket behandling kan leve fullt og helt ut med,  og like godt med som helt friske personer til man blir 100 år gammel.

Når man har det som heter «HIV i 0», så betyr det at jeg ikke lenger er smittefarlig for noen. Det betyr, at jeg helt fint kan ha ubeskyttet sex med en person, uten at denne personen på noe som helst vis vil bli smittet av HIV. Eller sagt på en annen måte. I dag med min HIV status, så kunne jeg ha gjort en kvinne gravid, uten at hverken hun eller det barnet på noen som helst måte ville fått/smittet av HIV. Når man har «HIV i 0», så finnes ikke viruset i mannens sperm. Viruset er/finnes i mannens sperm når han er nysmittet. Viruset ligger i blodet, men der igjen er viruset «innkapslet» av Odefsey medisinene som jeg bruker i dag. Alt dette forutsatt at behandlingen jeg går på er vellykket og jeg har en HIV status som sier «HIV i 0». Da er jeg «frisk» uten å være frisk om dere skjønner. Det er et komplisert og innviklet virus å skjønne seg på. Og jeg har selv fått dette forklart et visst antall ganger av min HIV lege. Og fortsatt er jeg usikker på om jeg skjønner det helt selv også. Tidligere i år kom  det endelige beviset og dokumentasjon  på at HIV positive på vellykket behandling ikke kan overføre  HIV viruset til andre  gjennom sex. Dette etter flere års forskning på nettopp dette. Jeg er medlem av organisasjonen HIV Norge, og det var her jeg fikk denne informasjonen.

Mange tror at når de hører om noen som har HIV. Så er det ensbetydende med at de ikke kan ha kontakt med  han eller henne. De tror at de kan bli smittet av å ta på en  HIV positiv. Av kroppskontakt, og av berøring. Av å drikke av samme glass, av å kysse hverandre og i det hele  tatt. Da kan jeg si at da har disse personene misforstått FULLSTENDIG. Det har de isåfall alltid gjort.  Det går ikke an å få HIV gjennom å kysse, klemme, drikke av andres melkeglass, til en HIV positiv. Da måtte isåfall vedkommende som kysset en HIV positiv svelget 7 liter med spytt. Først da kunne det vært muligheter for at vedkommende hadde fått HIV.  Så i prasksis så er dette kul umulig…

Da jeg var nysmittet med HIV viruset så gikk jeg jevnlig til kontroll og oppfølging hos HIV legen min på Ullevål. I begynnelsen gikk jeg hver tredje måned. Og ettersom virustallene ble lavere og lavere ble kontrollene og besøkene sjeldnere og sjeldnere. I dag besøker jeg HIV legen min på Ullevål en  gang i året. Da tas en rekke blodprøver. Jeg tror det er 5 forskjellige fargeglass/reagensrør som de fyller opp med blod. Da sjekkes blant annet virustall og masse annet jeg ikke helt har skjønt meg på hva er for noe. Og vanligvis fornyes resepten på medisinene jeg bruker med 1 år når jeg er her. Resepten jeg får varer i ett år om gangen. Er blodprøvene som de skal, går det ett år til neste gang jeg ser legen. Med mindre noe uforutsett skulle skje.

Garman.❤️

 

Jeg har en kronisk sykdom, som svært få vet at jeg har.! – Jeg lever et liv med HIV.!

I dag skal jeg fortelle dere kjære lesere en hemmelighet svært få der ute i den store verden vet om meg. Det er bare den aller nærmeste familien min som vet om dette. Og de aller beste to venninnene mine som vet om dette. Jeg har leeenge tenkt på om jeg skal skrive om denne sykdommen som jeg bærer på. Eller om jeg fortsatt skal holde det hemmelig. Men jeg er kommet dit hen at jeg slett ikke er interessert i å leve med denne sykdommen skjult på sikt. Så derfor velger jeg «å stå frem» med den. Det føles som om jeg er inne i skapet igjen på ny, når jeg ikke er åpen om denne sykdommen som jeg bærer på. Og dere faste lesere av bloggen min vil være de første som får vite det. Og så får den  «øvrige verden» vite det etterpå. Og det er godt mulig at jeg etter å ha publisert dette innlegget vil komme  til å miste flere av mine faste lesere av bloggen min, etter at jeg har fortalt dere  «hemmeligheten» min. Og det er godt mulig, for dere vil ikke tro hvor fordomsfulle og redde folk er/blir når de får vite sannheten om hva det er som feiler meg. Men da tenker jeg, det får være de om det isåfall, dersom noen velger å ikke følge meg lenger. Og dette med fordommer angående min sykdom skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg litt senere i bloggen.

Det hele skjedde sommeren 2013, da jeg hadde bestemt meg for å gå ned til sentrum fra der jeg bodde denne formiddagen. Jeg bodde da på Carl Berners Plass i Oslo, circa 3 km. fra Oslo sentrum. En flott spasertur tenkte jeg at det ville bli. Det var en nydelig, varm og solrik sommerdag i midten av juni. Jeg hadde på meg T-skjorte, dongeri shorts og sandaler/slippers fra motehuset Dolce & Gabbana som jeg hadde kjøpt i Milano sommeren 2012. Da jeg var på besøk hos en venninne der det året. Nesten halvveis på vei ned til Oslo sentrum, så kommer jeg til Sofienbergparken like ved Grünerløkka. Glad og blid som jeg er, så tusler jeg gjennom den vakre Sofienbergparken. Her yrer det av liv med glade mennesker som koser seg med piknik, ballspill osv.

Et lite stykke inne i parken, så sklir jeg, faller og ramler bokstavlig talt midt oppi en pøl med brukte sprøytespisser  og nåler som ligger og «flyter» i parken her. I det jeg faller så ser jeg denne haugen med nåler og sprøytespisser, men jeg rekker ikke å styre unna dette, i det jeg faller. Jeg ser etter fallet at jeg har fått et relativt langt katteaktig og noe dypt «kloremerke» på venstre leggen min. Og i tillegg blør jeg også litt da det renner blod ned fra leggen min. Og dette gjorde også veldig vondt. Jeg tenker med en gang da jeg ser hva jeg har falt oppi, «Herreguu håper ikke jeg blir avhengig av stoff eller noe nå.» At jeg kunne få diverse sykdommer tenkte jeg ikke på i det hele tatt akkurat da. Det var kun hva slags evt stoffer jeg kanskje hadde fått inn i blodet mitt som jeg tenkte på, og som jeg var redd for at jeg kanskje hadde fått. Heldigvis hadde jeg tatt med meg et håndkle i sekken min, så jeg satte meg ned litt lenger bortenfor, for å prøve å få stoppet blodet/blødningen. Det var ikke sånn at det fosset blod, men nok til at jeg ikke kunne fortsette å gå før jeg hadde klart å stoppe og fått kontroll på blodet som rant. Da jeg hadde fått kontroll på dette ringte jeg til legekontoret mitt og fortalte de hva som hadde skjedd. Jeg fikk time der neste 3 dager senere for en sjekk. Og ikke før dessverre, fordi det var ferietid. Vi ble enige om at dersom jeg på noe vis kunne klare å ta med noe av denne pølen av sprøyter og nåler til legekontoret, så skulle de ta å sende disse inn for å sjekke om hva slags stoffer det evt kunne være i disse sprøytene og nålene. Og også eventuelle sykdommer. Det var først da legekontoret nevnte sykdommer at hodet mitt selv begynte å tenke på hva slags sykdommer jeg eventuelt kunne være utsatt for å få. Kunne jeg ha fått hepatitt A, B eller enda verre og den mye verre sykdommen Hepatitt C som det per i dag ikke finnes en «kur» for. Hepatitt C finner man vanligvis hos narkomane, og ikke hos så mange andre….. Eller hva slags andre sykdommer kunne det være mulig at jeg kanskje kunne være smittet av.? HIV.? Herregud tenkte jeg. Er det noen mulighet for at jeg nå kan være smittet med HIV.? Hos legen min ble en rekke blodprøver og tester tatt. Heldigvis hadde jeg ikke fått noen farlige stoffer i meg av sprøytene så noen «narkoman»  ville jeg ikke bli. Alt du kunne tenke deg av prøver hva angår diverse sykdommer ble tatt. Jeg fikk beskjed om at det ville ta en ukes tid før jeg fikk svar på prøvene. Etter 5 dager så kom svarene på nesten alle prøvene utenom en. Den siste prøven tok litt lenger tid å sjekke visst nok. En ukes tid sa legen. Men han regnet  med at den prøven også var fin, siden alle de andre var plettfrie. Jeg pustet lettet ut da jeg fikk høre dette. Jeg ba legen min sende meg en e-post når  han hadde fått svaret på den siste blodprøven, ettersom jeg skulle reise på jobb offshore neste dag etter legebesøket.

Tre dager senere så var jeg på jobb offshore på oljeplattformen Mærsk Reacher, som jeg den gang jobbet på. Jeg hadde vært ombord på jobb i 2 da jeg sjekjet e-posten min. På formiddagen mens vi hadde « ti kaffe» som vi sier offshore, så sjekker jeg e-posten min som jeg alltid gjør hver dag i kaffepausen offshore. Da ser jeg at det har tikket inn en e-post fra legen min. Det eneste som står i den e-posten fra legen, er om jeg kan ringe ham så fort jeg har tid. « Herregud tenkte jeg, hva er det nå.? Er det noe alvorlig tro.?» Jeg hadde jo bedt ham om å si det til meg på e-posten. Og gjett om det var alvorlig. Legen sier følgende og jeg glemmer aldri den setningen som han sa. «Det viser seg dessverre at den første prøven vi tok, viser at du har testet positivt på HIV,» Jeg blir helt lamslått og merker at jeg «hiver litt etter pusten», før jeg sier, «at dette kan da ikke være mulig». Jeg har tidligere fortalt legen min at jeg aldri har hatt ubeskyttet sex, men kun med kjæresten. Så hvordan er dette mulig.? Selv vissste  jeg og var bombesikker på at jeg ikke hadde fått HIV gjennom sex, slik som er den mest vanlige måten er  å få viruset på. Legen sier at han må ta en andre test (B-prøve) for å sjekke om også den «slår ut» positivt, bare for å være helt sikker. Han ber  meg også om å komme hjem så fort som mulig. Noe jeg må ned å prate med min sykepleier om først. Så ringer jeg deg opp igjen sa jeg til legen min.

Jeg går så ned til medicen min Åse som er dansk. Og banker på døren hennes mens jeg er i sjokk og  skjelver som bare juling. Dette ser Åse umiddelbart når hun slipper meg inn til seg. Hun ber meg sette meg ned. Og hun sier, «Garman, hva er det.?» Hun ser at jeg ikke klarer å prate, men til slutt klarer jeg å få frem til henne at «jeg har fått en e-post fra legen min. Og jeg har nettopp pratet med ham på telefonen. Ehhm, legen min sier at, at, at jeg har testet positivt på en HIV prøve. Han vil/ ber meg om å komme hjem så fort som mulig for å få tatt en andre HIV test, ( B-prøve) for å se om også den er positiv». Og så begynner jeg å gråte i strie strømmer. Vi blir sittende å prate en stund. Og hun forstår at legen vil ha meg hjem. Og det ordner hun i en fart og jeg blir satt på første helikopter hjem samme dag. Dette helikopteret kommer noe senere på dagen. Jeg selv klarer ikke å jobbe noe mer den dagen. Så Åse ringer rett opp til sjefen min i messen og sier til sjefen min at «Garman skal hjem, han skal ikke jobbe mer i dag.» Frem til helikopteret kommer rett over lunsjtid blir jeg sittende på lugaren min helt alene, både i sjokk og at jeg kan nesten  ikke tro at dette faktisk skjer meg. Og at jeg mest sannsynlig er HIV positiv. Åse kommer innom meg på lugaren min ofte og  prater litt. Hun prøver å trøste meg så godt hun kan. Kommer inn med flere bokser cola (som jeg egentlig ikke liker), litt mat samtidig som vi blir sittende å prate. Åse sier også at «Garman, det er ikke sikkert du er positiv. Det kan være at B-prøven)  viser at du er negativ. Men vi må  være realistiske også». Jeg blir enig med Åse at vi holder kontakten ofte mens jeg er hjemme og gjør en ny HIV test. Jeg holder tenke oppdatert jevnlig via e-post. Jeg blir sittende og værende på lugaren min til helikopteret kommer den dagen. Mens jeg sitter her så tenker jeg nå på hva fremtiden vil bringe. Hvordan livet mitt vil bli med dette viruset. Og vil jeg få et langt og  godt liv med dette viruset og mye mye mer som kverner rundt i hodet mitt. Jeg ble sykmeldt også i 3 måneder etter at jeg hadde fått HIV diagnosen. Det hadde blitt litt for mye for meg, så jeg var nødt til å ha en stund fri, for selv å komme « til hektene» igjen etter dette sjokket, før jeg kunne reise på jobb igjen.

Neste dag er jeg første pasient inn hos legen min, etter en mer eller mindre søvnløs natt hjemme i leiligheten min på Carl Berner. Legen min og jeg blir sittende å prate i nesten to timer. Han har satt av ekstra god tid til meg denne gangen. Han forklarer og forteller meg om HIV. At livet mitt på langt nær er over selv om jeg eventuelt skulle teste positivt på B Prøven som vi tok mens jeg var hos ham. Denne gangen gikk det ikke fullt en uke før vi fikk svar på B prøven som også viste at jeg var HIV positiv. Jeg hadde nå på forhånd innstilt meg på og prøvd å forberede meg på at B prøven også var positiv, slik at jeg skulle klare å håndtere sjokket litt lettere. Da vi hadde fått bekreftet at også B prøven var positiv, så kontaktet legen min spesialistene på HIV feltet på Ullevål sykehus. Her jobber de fremste legene i landet på HIV feltet/området. Så jeg ble satt i kontakt med de, for å komme  i gang med medisiner så fort som mulig. Jo fortere man kommer i gang med medisiner, desto bedre er det og bedre resultater vil man oppnå. Jeg fikk også privat nummeret til fastlegen min slik at jeg kunne kontakte han uansett tid på døgnet for en prat dersom jeg ønsket det. En fantastisk fastlege som jeg har.

Godt og vel 5 år senere, lever jeg fantastisk godt med dette HIV viruset i kroppen min. Jeg har ikke klart å gå i gjennom eller i nærheten av Sofienbergoarken, der hvor det hele skjedde. Bare tanken på det gjør at jeg får  voldsomme frysninger. Hun ene beste venninnen sa til meg at «når du er klar, så kan jeg være med deg bort eller å gå gjennom Sofienbergparken om du vil.» Men spørsmålet er om jeg i det hele tatt noen gang vil kunne klare å gå i nærheten eller i gjennom den parken igjen. Det vil tiden vise. Men per dags dato er det bare noe som er  heeeelt umulig for meg å gjøre/klare. Ikke bare det, skal jeg i en park nå, uansett hvilken som helst park for å sette meg ned eller gå i gjennom, så må jeg nærmest sjekke det området jeg er i/beveger meg i, i den parken, om det finnes eller er noen som helst form av sprøyter, nåler osv i nærheten. Det er nesten så jeg er blitt litt paranoid oppi dette. Jeg har også tenkt at hvordan er det  mulig da å være så utrolig uheldig å ramle midt oppi en slik  sprøyte og nålehaug.? Hva er oddsen for det  liksom.? Dette har jeg tenkt mye på i årene etterpå. Og det plager meg også litt at det virkelig går an å ha et slikt uhell/uflaks med seg. Og ikke minst hvor fort livet og hvor sårbart livet er. Og hvor fort livet kan snu fra det ene til det andre, er helt utrolig.

Akkurat DER liksom i den svære parken som jeg gikk i, der ligger det da en sprøyte og nålehaug, som jeg tryner oppi. Hvordan er det mulig å ha så stor uflaks da.? Og parken var full av masse andre mennesker her som også kunne ha ramlet oppi dette. Men det ble altså meg i stedet som bare skulle gå i gjennom parken som blir rammet. Og jeg som ikke hadde oppholdt meg i den parken der den dagen en gang. I forhold til mange andre som sikkert hadde vært der i flere timer allerede da jeg kom spaserende. Var det rett og slett skjebnen som ville det slik for meg.? Var det det tro.? Når man er sååå uheldig, så kan man jo også lure litt. I dag har jeg problemer med å gå gjennom hvilken som helst grønn park jeg er i nærheten av. Dette har satt sine kraftige spor  i meg. Jeg håper jo at jeg skal kunne klare å gå gjennom Sofienbergparken også. Kanskje er det rette bare å utfordre meg selv, ta steget og hoppe i  det å dra til Sofienbergparken og gå i gjennom. Slik at jeg ikke blir redd disse flotte parkene Oslo by har å tilby oss i Oslo lenger .

Det finnes mange måter å få HIV på. Den mest vanlige er naturligvis gjennom ubeskyttet sex. Eller slik som jeg fikk det. Urene sprøyter, nåler, akupunktur , gjennom blodoverføring, gravide kvinner som føder for å nevne noen årsaker.  Dette med medisiner og resultatet av det og hvordan og hva HIV er skal jeg komme tilbake til i et innlegg i nær fremtid. Og også hvordan jeg har det i dag og hvordan jeg lever livet mitt med HIV den dag i dag.

Og nå som jeg har røpet en av mine innerste hemmeligheter til dere, så håper jeg ikke at dere lesere og faste lesere «kutter av meg hånden», nå som dere vet at jeg lever et liv i beste velgående som HIV positiv mann. Jeg er bare ærlig med dere og prøver så godt jeg kan å være det i bloggen min. Følg med for flere « HIV innlegg/oppdateringer» som vil komme fremover.

Garman. ❤️