Når ensomheten tar kvelertak – Skulle ønske jeg hadde et nettverk – Hjemmet mitt, min beste venn – Jeg skulle ønske jeg var de

 

Jeg sitter på soverommet mitt inn under dynen min. Det er helt stille på rommet. Det er helt stille i leiligheten min. Det er helt stille på telefonen min. Det er lenge siden det var noe liv på telefonen. Jeg sitter der med et tomt ansikte og ser ut av soveromsvinduet. Gjennom soveromsvinduet kan jeg fint se over til naboblokken. Jeg ser folk i alle de opplyste leilighetene. Noen er alene foran pcene sine, andre er opp til flere sammen. Noen ser TV, og noen prater i telefonen. Noen bare prater. Jeg tenker. Hva gjør de.? Hva snakker de om.? er spørsmål som blant annet dukker opp i hodet mitt. Mens jeg selv sitter ensom i sengen og leiligheten min uten noen å prate med eller å være sammen med. Jeg skulle ønske jeg var de.

Jeg sitter på Epresso House nede på Grünerløkka. Jeg sitter ensom og ser rundt meg. Igjen med et tomt ansikte. Det er ingen andre av de som er her som sitter alene/ensom, med unntak av meg og en til. De andre prater, ler, snakker om «løst og fast», mens jeg, jeg sitter der med min varme sjokolade med meg selv presset opp i hjørnet på sofaen. Så ser jeg litt nærmere på han som sitter der «ensom». Det ser iallefall ut som om han sitter der ensom. Jeg får lyst til å hilse på ham, helt til jeg ser at han har en liten laptop på fanget sitt og skriver. Han jobber sikkert tenker jeg. Bordet skjuler at han har en laptop som jeg ikke så. Så da vil jeg ikke forstyrre ham. Det er bare jeg som sitter her alene og ensom. Jeg ser folk komme å gå inn døren til Espresso House. De fleste sammen med noen. De ler og har det gøy sammen. Selv går jeg inn og ut døren alene hver gang jeg går hit. Jeg skulle ønske jeg var de. 

Dette bilde er fra soveromsvinduet mitt, hvor jeg kan se over til naboblokken min.

Det er mange av oss som er veldig ensomme som har det som dette. Og vi blir bare flere og flere. Jeg lurer på, hvor er de hen.? Hadde jeg bare visst hvor de var.? Og hvem de var.? Jeg vet de er rundt meg overalt, hvor enn jeg er, og hvor enn jeg går. Det er det som er så frustrerende. Er naboen f.eks. like ensom og alene som meg.? Mannen/damen jeg kanskje passerer på gata er kanskje like ensom og alene som meg. Bare så synd at jeg ikke VET. VET hvem de er. Ofte kjenner jeg at jeg er så ensom at ensomheten mange ganger tar et kraftig kvelertak. Da får jeg nesten ikke puste, og Begynner nærmest å hyperventilere. Jeg må da legge meg ned litt på sengen slik at jeg får roet meg og får pusten tilbake. Så må jeg ut å trekke litt frisk luft.  Hvorfor blir vi så ensomme og alene.? Vi blir bare flere og flere som er og blir det. Er det den digitale verden som er grunnen.? Sosial medier som er grunnen.? At vi bare prater til hverandre i «en sky» på nettet.? Og så blir det som det blir/har blitt…?

En annen greie med meg er at jeg har veldig vanskelig for å komme i kontakt med folk. Jeg har aldri vært god på det. Å holde/føre en samtale klarer jeg aldri. Det går en liten stund, og etter det så blir det mer eller mindre stille. Jeg blir liksom bare sittende der uten å si noe. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. I store sammenhenger/folkemengder/sammenkomster kan du se at jeg alt annet enn føler meg noe komfortabel på noen som helst måte. Jeg slapper ikke av i det hele tatt. Jeg blir sittende sjenert og forvirret å se rundt meg. Er stille og har bare mest lyst til å forsvinne derfra. Særlig om det er mange mennesker der rundt meg. Og det er folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner osv. Hva er det jeg er redd for.? Hvorfor er det sånn hver gang.? Jeg tror det er sosial angst jeg har.? Jeg tror jeg ville hatt mange flere venner om denne angsten til stadighet ikke hadde vært her…..Jeg har hatt det slik som dette i alle år. Jeg passer liksom ikke inn noe sted. Det føles iallefall sånn. Og dette igjen fører til at jeg sjelden går ut på byen eller andre ting. Tryggheten hjemme gjør at jeg holder meg hjemme. Hjemmet mitt blir min beste venn. Det er trygt, og det er godt her.

Jeg kom forresten over en artikkel på Facebook. En veldig interessant artikkel. Og dette var en artikkel om hvilke land i verden det var vanskeligst å få seg venner i. Og der kom blant annet Norge opp som ett av landene. Da er det kanskje ikke meg det er noe galt med da.? Siden jeg selv sliter så voldsomt med dette.😢😢 De andre landene i denne artikkelen var Sverige, Danmark, Kuwait, Qatar og Saudi Arabia. Skulle så inderlig ønske at dette var anderledes. Skremmende er det også, dersom det er dette som er utviklingen og vi ikke lenger skal være venner med hverandre eller snakke med hverandre. Huff. 

Se linken under her:😳😳

https://www.indy100.com/article/countries-making-friends-friendliness-index-expat-travel-settling-in-immigration-2017-ranking-brexit-8092416?amp&__twitter_impression=true

Landene som er markert med rødt regnes som de «verste» landene i verden å få venner i. 🙄🙄 Hvordan har det seg at både Norge, Sverige og Danmark er på denne listen.? Hva er grunnen til det.? Og hvorfor.? Er det rikdom og velstand som gjør at vi er blitt så kalde og overfladiske.? Er det en del av det.? Jeg syns dette er dypt tragisk og veldig trist.😢😢 Norge havner faktisk på 63 plass, Danmark på 64 plass og Sverige på siste plasss som nummer 65. 😥😥

#mittliv #ensomhet #ensomheten #lonely #venn #venner #nettverk #skulleønske #skulleønskejegvarde #livet #friends

Jeg har drømmejobben – Har du.? Fantastisk arbeidsplass.!

God fredag dere.! Og god helg.! 🤗🤗

I dag tenkte jeg at dere kanskje har lyst til å bli enda litt mer kjent med meg. Og jeg vil i dag skrive litt om jobben min. Så «here we go.» 🤡

Jeg begynte å jobbe i Nordsjøen 14 august 2008. Hjelp det har allerede rukket å bli 10 år snart. Og for noen år som det har vært. Fantastiske år på alle måter med masse erfaringer og masse opplevelser. Dere lurer sikkert nå på hva jobb det er jeg prater om. Og jeg jobber på en oljeplattform som heter Songa Enabler. Og jeg jobber som renholdsoperatør med fagbrev for Norsk Offshore Catering AS, (NOC). Og for en fantastisk jobb det er som jeg har. Jeg syns hver tur er like spennende hver gang jeg skal ut. 

Det er en travel jobb som jeg har, og man sitter ikke mye i ro for og si det slik. Men det gjør heller ikke noe, ettersom  jeg er en som liker å jobbe å stå på hele tiden. Det er jo defor jeg er her ute, og ikke for å sitte på ræven. Da hadde de to ukene offshore blitt uendelig lange om vi ikke hadde hatt noe å gjøre på. Som sagt er dagene veldig travle her ute. Og jeg jobber inne på hotellet/hotellbiten og gjør rent der. Og det er ikke lite vi skal rekke over. Jeg jobber fra kl. 06.00 -18.00 hver dag i 14 dager. 1 uke hvor jeg er i messen og 1 uke hvor jeg er på lugarer og i vaskeriet. 

Første uken i messen går med til å ta all oppvask som tallerkener, bestikk,kopper,glass, og masse mer. Og da oppvask fra 130 personer som oftest. Ellers er det mitt ansvar å smøre å få ut kaffemat to ganger til dagen til gutta ombord. Og da er det påsmurte baguetter med diverse pålegg å pynt. Ellers så er det jeg som skreller poteter, gulrøtter, løk og rødløk, og det blir det en del av i løpet av en uke. Bæring av proviant en gang per uke. Og da får vi 4 store containere som skal tømmes fortest mulig. Utover det har jeg også en del nedvask skal tas. Diverse kjøleskap, isboks, kaffetraktere, saft og melkedispensere. Og mye mye mer. Så dagene de går unna i messen.

Den siste uken jeg er på jobb så er jeg på lugarene og i vaskeriet. Her skal vi holde rent alt som er av korridorer, 2 skifterom med toaletter, fellestoaletter, trappevask, miljøstasjoner og kontorrengjøring. Fellesområder som trimrom, musikkrom, kino, solarium, skal også tas. Og det tyngste av alt er en haug med sengeskift, og utvask av et visst antall lugarer hver dag. Og i tillegg til alt dette vasking av håndklær, sengetøy og privattøy til 130 stykk. Og diverse nedvask. Det er 130 stykk som er maks antall ombord på riggen. Jeg kunne nevnt enda mer av renhold som vi gjør, så dette er bare noe av det, så det er mer enn nok å henge fingrene i de 2 ukene jeg er på jobb. 

Etter de 2 ukene på jobb offshore, så er jeg mildt sagt veldig sliten. Jeg er stuuptrett når jeg sitter på helikopteret på vei inn til land. Og når jeg kommer hjem har jeg ikke behov for å være noe sosial eller noenting de første dagene. Da er det kun en ting som teller. Mest mulig fred, ro og å få hentet seg inn fortest mulig før jeg kan begynne å leve igjen. De som tror det er «som en dans på roser» å jobbe offshore tar grundig feil. Det er heller tvert i mot. Det er knallhardt. Så liker du ikke å jobb og å ta i et GODT tak, ja da er ikke dette en jobb for deg. Heldigvis har de fleste av oss 4 uker fri etter 2 ukers arbeidsperiode. Den første uken hjemme går gjerne med til å «hente seg inn igjen». 2 uker på jobb går fort. Men 4 uker hjemme går enda fortere. Så sånn er det.

Jeg syns selv at jeg har drømmejobben. Og det fordi det alltid er spennende å komme ut hit å høre hva som skjer og har skjedd siden sist jeg var ute. Å få reise rundt i Norges land å se nye steder. Få være en del av det norske oljeeventyret, som også er en av Norges største og viktigste ressurser for landet. Og ikke minst bare det å få være ombord å jobbe på en oljeplattform som ligger milevis og laangt til havs i all slags vær og vind, er i seg selv et eventyr.

Bildene er alle sammen av riggen som jeg jobber på, selvsagt. På det ene bildet ligger jeg i bar overkropp med masse elektroder angående hjerte. Bare en test og jeg som forsøkskanin. Og så er det meg foran riggen på land i Tromsø i fjor vinter. Og et med meg i overlevelsesdrakt også. 

Jeg har drømmejobben. Har du.? 🤗🤗🤗