Hvordan blir man kåt igjen.? – Jeg blir aldri kåt lenger.! -Og hvordan får man lyst på sex igjen.?

Den siste måneden har jeg vært forferdelig nedfor om jeg kan bruke det ordet. Jeg vet ikke en gang om det kanskje er det riktige ordet å bruke. Men iallefall så er alt bokstavlig talt bare et ork for meg om dagen. Den siste måneden har jeg følt meg trist/nedfor, uopplagt. Ja, energinivået har bokstavlig talt vært fullstendig rævva. Følt og føler meg fortsatt trist og dersom noen skulle få meg til å le så kjenner jeg etterpå at det ikke er riktig å skulle måtte le og være glad. Hodet mitt vil det bare ikke. Jeg kjenner flere ganger i løpet av en dag at jeg bare har lyst til å gråte. Noe jeg også gjør inni mellom.

Jeg har ikke orket å være noe sosial på noen måte med hverken venner eller kjente den siste tiden. Jeg vil bare være for meg selv og vil helst ikke se folk. Og slik er det og, per dags dato. På torsdag reiste jeg på jobb offshore. Og jeg lurer på om det ikke var så lurt av meg å gjøre det. For jeg sliter noe helt enormt med å være her på jobb nå. Både på den sosiale biten og jobbmessig. Men jeg bestemte meg for å prøve å reise på jobb, for kanskje det ville hjelpe å komme seg ut blant kollegaer på jobb. Jeg er jo også en som ikke skulker unna jobben sånn uten videre. Det skal det veeeeldig mye til for meg å gjøre. Så jeg bestemte meg for å prøve. Jeg skal prøve i noen dager til, og er jeg ikke blitt bedre på noen måte i løpet av noen dager, så må jeg spørre om å få reise hjem. Jeg sliter veldig med å være sosial og å snakke med folk her ute på generell basis. Noe som er veldig uvanlig for meg å være. Jeg er normalt sett en mye blidere, gladere og omgjengelig person enn det jeg er for tiden nå. Jeg merker også at det å jobbe mens jeg er her på jobb ikke er optimalt. Jeg er ikke i nærheten av å ha det energinivået og lysten til å jobbe, som jeg pleier å ha når jeg er på jobb. Hva er det som skjer med meg.? Hva er det som er galt med meg.? Dersom det er noe galt da.? Hodet mitt føles helt «fucked up» på alle vis.

Den siste tiden har jeg også merket at diverse ting på/med kroppen min ikke er som det skal. Dette er ganske så personlig men jeg velger å fortelle om det likevel. Jeg har ingen sexlyst lenger. Har ikke hatt lyst på sex på aldri så lenge. Det frister ikke i det hele tatt. Jeg blir ikke kåt. Det vil si, jeg blir aldri kåt lenger. Og slik har det vært i mange måneder nå. Og i det siste har jeg også merket at ereksjonen ikke er i nærheten av det den en gang var. Hva skyldes dette tro.? Har jeg for dårlig potens.? Har jeg for lite testosteron i kroppen.? Jeg vet at har vi menn for lavt testosteronnivå så kan også ereksjonen forsvinne. Men det er ikke sikkert det er det heller. Det er massevis av grunner som kan føre til at vi menn kan få ereksjonsproblemer i korte eller i lengre perioder. Og i verste fall for alltid. Penis er ikke bare noe man kan «kommandere» til å stå, og så står den. Man må ha lyst til/på sex, og man må være kåt for å få en ereksjon. Selv da er det ikke en gang sikkert at den vil. Finnes det noe som kan gjøre meg kåt igjen.? Hvordan blir man kåt igjen og hvordan får man lyst på sex igjen.?Jeg er fortsatt en relativt ung mann som ble 42 år i desember i fjor. Og kunne godt tenkt meg et sexliv i noen år til, før «det legges på hylla» for godt. 42 år er iallefall for ungt syns jeg. Noen andre menn som leser dette som kjenner seg igjen i noe av dette.? Isåfall, hva slags tiltak gjorde dere.? Porno på nettsider og blader er aldri noe jeg har brukt for å tilfredstille meg selv.

Jeg var også inne på dette med at ereksjonen ikke er i nærheten av hva den for noen måneder siden var. Jeg kan få ereksjon, men ved anstrengelser under eventuelt et samleie så blir penis halvslapp eller slapp. Jeg var inne og sjekket på nettet hva dette kunne være og da kom det opp at det kunne/kan være erektil dysfunksjon. Erektil dysfunksjon får/har man dersom man har problemer med å opprettholde en full ereksjon over tid. Og gjerne under et samleie eller fysisk anstrengelser. Dette rammet visstnok vanligvis menn i 40 årene og oppover. Kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen av erektil dysfunksjon på nettet at jeg ikke ser bort i fra at det kanskje kan være det også. Eller det kan være mulig at det er helt andre årsaker til dette også.

På treningene som jeg vanligvis gjør minimum 4-5 ganger per uke på ett av SATS sine sentre i Oslo, så kjenner jeg at treningene ikke er i nærheten av det de en gang var. Jeg hadde mye mer lyst til å trene før og fikk gjort gode kondisjons og styrkeøkter. Nå derimot er det mer bare et ork enn morro. Øktene er adskillig kortere og jeg er ikke i nærheten av å yte på øktene slik som jeg gjorde før. Det er altså ingenting som fungerer med meg lenger. Det er iallefall slik det kjennes ut.

Sånn utover det så har jeg alltid vært fysisk aktiv med treninger på SATS flere ganger i uken. Et ganske sunt kosthold med svært lite alkohol og lite sukker har jeg også. Så for dårlig kosthold og trening tror jeg ikke jeg trenger å endre noe på.

Eller, kan alt det jeg nå har skrevet om her ovenfor skyldes psykiske problemer.? Eller hva i all verden kan dette være.? Hva tror du.? Og om det ikke skulle være noe, ja da skjønner jeg ingenting.

Og til slutt. I morges kom servicearbeideren Niklas bort til meg og ga meg den laaange og gode klemmen. Jeg holdt på med å rengjøre lugarene da han kom og ga meg en god klem. Han sendte meg en melding på faceboook i går og lurte på om jeg trengte en god klem. Noe jeg bekreftet at jeg trengte. Og han håpet at den gode klemmen jeg fikk av ham, kanskje ville hjelpe. Den gode klemmen kjente jeg at var sårt tiltrengt. Noe jeg takket ham for veldig etterpå. Han sa han såg at jeg ikke hadde det helt godt på jobb om dagen. Og derfor ville han gi meg en god klem. Jeg har pratet med ham flere ganger i dag. Og vi har avtalt at vi skal gå ut å ta en øl eller noe når jeg er hjemme i Oslo igjen. Han bor på Majorstuen i Oslo, og jeg ikke så langt unna. Så det blir koselig å møte ham i Oslo.

Jeg må ta meg en tur til fastlegen min når jeg kommer hjem fra jobb offshore, for å høre hva han mener om det jeg nettopp har fortalt dere om her. Mulig han kan ha et fornuftig svar til meg.

Garman. ❤️

Så ble det ikke oss to da – dessverre.!

Denne vakre nøkkelringen fikk jeg av ham da han kom hjem fra Porto i Portugal forrige onsdag. Den er nå et kjært minne på nøkkelknippet mitt.❤️

Siden 20 juli har jeg datet en herremann ved navn Jose Fernando på 40 år fra Porto i Portugal. Men som de siste 3 årene har han vært bosatt med god jobb her midt i Oslo.
Den siste tiden har vært veldig fin for meg, og jeg har kommet meg mere ut og bort i fra all den ensomheten jeg til daglig går i gjennom. Men denne siste uken her, har ting endret seg veldig. Siden mandag har Jose Fernando plutselig blitt veldig reservert, ja nesten stoppet og ha kontakt med meg vis SMS på tlf. osv. Til slutt gikk det så langt at jeg måtte spørre ham om jeg hadde gjort noe galt, siden det mer eller mindre plutselig bare ble helt stopp fra hans side. Han kunne fortelle at det hadde jeg absolutt ikke gjort. Og så ble det med det. Jeg er heller ikke en som sender SMS o.l. som bare det når jeg er på dateren. Det ser jeg alltid an hvordan min date også forholder seg til det. Er det gjensidig så kjører også jeg på. Noe dette var helt til mandag, da alt endret seg sånn helt uten videre…

Så i går kveld kom da SMSen fra ham sånn ved 21.30 tiden der han sier følgende på engelsk. «But you’re right, I don’t feel the same connection anymore, I really like you but I’m not felling more than that. 😔 I’m sorry but I can’t lie to you and I hope we can be friends.»
I alle fall så sa han det til meg. Det eneste jeg skulle ønske var at han ville sagt dette til meg «face to face». Syns aldri noe om når folk gjør det slutt eller sier de ikke er interessert i å gå videre/prøve videre gjennom en SMS/tekstmelding, Snapchat, Facebook eller Gud vet hva slags sosialt medium mange velger å gjøre dette på. Jeg syns det blir litt mangel på respekt overfor den man har datet eller vært kjæreste med, å avbryte noe gjennom et sosialt medium. Vær voksen nok til å våge å gjøre dette «face to face». Jeg gjør alltid det. Er jeg ikke interessert eller ikke vil fortsette datingen eller hva det måtte være, så gjøres den slags helt klart «face to face» fra mitt ståsted. Det har jeg alltid gjort og kommer alltid til å gjøre. Det er så mye mer voksent og modent og gjøre dette «face to face» syns jeg.

I alle fall så skal han nå ha for at han i det hele tatt var så ærlig og sa det som det var. Og at han sa noe. Selv om det var gjennom en SMS. Det er jo langt i fra alle som gidder å si noe i det hele tatt men som bare forsvinner bort i det blå…..
i alle fall så skulle jeg ønsket at vi hadde fortsatt datingen litt til. Siden 20 juli har vi vært borte fra hverandre i nesten 4 uker. Han har vært en tur hjemme i Porto i Portugal, og jeg har vært 2 uker på jobb offshore. Så egentlig har vi bare datet 2-3 uker.
Jeg merket at jeg godt kunne tenkt meg å fortsette å date ham litt lenger. For jeg fant ham ganske så interessant. Men når det ikke er gjensidig så kommer man ikke så langt. Kanskje om han hadde gitt datingen vår litt lenger tid, om han da kanskje hadde fått mer følelser/interesse for meg….. Slik som jeg begynte å få overfor ham. Men men, er det ikke gjensidig så kommer man heller ingen vei……

Likevel syns jeg dette var synd. Han hadde noen kvaliteter som jeg virkelig har savnet i et forhold. Noe som mine 3 forrige kjærester overhode ikke var i nærheten av å ha i det hele tatt. Blant annet, han drikker svært lite alkohol og er måteholden med det. Han er heller ikke et utpreget festmenneske som nærmest må fly ut på byen helg etter helg for å drikke å feste. Her har mine 3 forrige ekser vært rake motsetningen. Det var sjelden og aldri at de kunne sitte hjemme for eksempel en lørdagskveld med et glass vin og noe godt å bite i. Med en gang et glass vin ble tatt, så var det ensbetydende med at da var det fest og ut å drikke for dem. Og ikke bare å drikke, men da drikke seg fulle var selvsagt en del av det. Og det er jeg ganske ferdig med. Jeg er en godt voksen mann på snart 42 år, og er ikke interessert i å fly på byen helg etter helg. Av og til, ja takk. Jose Fernando hatet å være rundt og sammen med fulle mennesker, noe også jeg ikke liker. Det er bare stressende og innpåsliten å ha rundt seg. Det er utrolig mange i mitt miljø (homomiljøet) som er ute og fester og drikker helg etter helg. Selvfølgelig skal man ikke ta alle under en kam. Ikke bare det, men utrolig mange røyker både det ene og det andre også i mitt miljø. Det er iallefall inntrykket som jeg har. Og en slik mann er jeg overhode ikke interessert i. Han må gjerne røyke vanlige sigaretter om han vil det, (noe alle mine 3 forrige kjærester også gjorde) men ikke noe mer utover det. Så det er ikke et miljø det er lett å finne noen man kan elske livet ut med. Og i tillegg så er ikke dette homomiljøet noe stort heller i Oslo….Så det har sine begrensninger.

I tillegg var Jose Fernando en sjeldent rolig og avbalansert mann. På den korte tiden vi datet fikk han meg til å slappe virkelig godt av. Og det i enhver anledning vi foretok oss noe. Noe jeg også sa til ham og noe som jeg har savnet veldig. Vi har blitt enige om at vi skal holde kontakten som venner. Et ønske jeg mer enn gjerne vil også.

Nå får jeg prøve igjen da å finne lykken og kjærligheten. Vil jeg noen gang lykkes med det tro.? Det er det store spørsmålet jeg lurer på. Og et spørsmål jeg ofte stiller meg. Min største drøm er å finne en mann jeg kan dele livet mitt med. En helt normal oppegående, rolig og sindig mann. Hvor vanskelig kan det liksom være å finne.? Veldig vanskelig tydeligvis….. Jeg har heller aldri vært den som løper rundt og ute på byen «og leter» etter en kjæreste. Det er jo de som holder på slik også. Det blir for meg feil å gjøre det på den måten der. Jeg tenker at det skjer visst det skjer…. Og så får man ta en dag om gangen. Jeg og Jose Fernando møttes utrolig nok på homoappen/nettstedet Grindr. En slags versjon av Tinder….-bare noe annerledes og et sted for menn…. Det var Jose Fernando som var så hyggelig og tok kontakt med meg der. Og som ville date meg. Noe jeg virkelig ikke hadde trodd, da det aller meste og stort sett alltid dreier seg om sex, sex og atter sex der. Myye sex. Og myye om sex. Jeg kaller Grindr for en puleapp og ikke en sjekkeapp. Men man kan tydeligvis en ytterst sjelden gang treffe noen oppegående normale menn der også……Jeg var i ferd med og hadde bestemt meg for å slette Grindr appen, på grunn av alt dette sex greiene som foregår der. Men etter å ha møtt Jose Fernando der, så har jeg ombestemt meg. Jeg får leve i håpet om at jeg er så heldig å finne drømmemannen der også….

Jeg får bare drømme og håpe videre om å finne den store kjærligheten.❤️

Garman.❤️

Vi må slutte å dømme først, men heller prøve å sette oss inn i situasjonen til den det gjelder…..!

På tirsdag denne uken så tikket det inn en melding på Facebook kontoen min. En melding fra en person som var totalt uventet for meg å få melding i fra. Denne meldingen var fra min eks kjærestes far som bor i Spydeberg ikke så langt i fra Ski. Først skjønte jeg ikke helt hvorfor denne mannen hadde sendt meg en melding. Men jeg så han hadde sendt en melding siden innboksen på Facebook viste så. Da meldingen tikket inn så hadde jeg ikke der og da tid til å åpne selve meldingen. Jeg så bare at det var fra min eks sin far og at det var en melding av den personlige sorten. Jeg var på jobb offshore på plattformen i Nordsjøen da denne meldingen tikket inn. Jeg både lurte på og skjønte ikke hvorfor min eks kjærestes far skulle sende meg melding. Og det i tillegg inne på Facebook. Han hadde jo aldri hatt noen som helst form for kontakt med meg i det hele tatt han faren her mens jeg var i forhold med hans sønn i nesten 3 år. Så hvorfor nå liksom.? Nesten 3 år etter at det ble slutt mellom meg og hans sønn. Jeg sto der en smule forvirret og spørrende inne i oppvasken og kjørte i gjennom en haug med oppvask i tunnelmaskinen mens blant annet disse spørsmålene surret i hodet mitt. Og jeg skjønte ikke noenting.

Til slutt så hadde jeg tid til å sjekke og å lese meldingen som min eks kjærestes far hadde sendt til meg. Det han faktisk lurte på var hvordan levemåte/livsstil sønnen hans hadde. Jeg ba ham da spesifisere hva det var han spesifikt ville vite mer om. Og da lurte han på hvordan min eks sitt forhold til penger og økonomi var. Uten å tenke noe mer på dette så begynte jeg og forklarte mine synspunkter rundt dette. Og forklarte også at hans sønn hadde mer enn nok gjeld som han skyldte til både den ene og den andre kreditoren. Jeg forklarte også at dette var noe som jeg prøvde å hjelpe hans sønn med å rydde opp i da vi var sammen. Og etter mye om og men fikk jeg ham da med på dette. Likevel opplevde jeg en noe motvilje fra min eks til å rydde opp i sin egen gjeld og økonomi som jeg prøvde å hjelpe ham med. Det var et krav jeg hadde, at dersom vi skulle fortsette å være kjærester og samboere så var det et ultimatum for meg at han gikk med på å gjøre dette. Visst ikke ville jeg komme til å gå fra ham. Jeg slapp å gå i fra ham på grunn av dette. Vi var så vidt begynt på planen vår med å rydde opp i hans økonomi da det dukket opp et brev i fra OBOS advokatene i Oslo, som og var adressert til meg i mitt navn. Der det til mitt store sjokk kom frem at min kjæreste og samboer da hadde utført et tyveri i en bil i fellesanleggets garasje her hvor jeg bor. Det viste seg at han da hadde stjålet svært kostbart foto og filmutstyr til en verdi av flere titalls tusen kroner. For å gjøre det litt kort så hadde OBOS advokatene og politet mer enn nok beviser mot ham på at det var min kjæreste som sto bak dette tyveriet, da de tok ham på fersken og ville kjøpe dette utstyret på Finn av ham. Da min eks hadde lagt det ut for salg der. I tillegg hadde eieren av dette fotoutstyret gjort et søk på Finn for å se om han kunne kjenne igjen/finne fotoutstyret sitt. Noen han da også gjorde da han kjente igjen serienummeret osv. på utstyret. Eieren av dette fotoutstyret anmeldte til polititet og Politiet gjorde det de måtte gjøre for å få avslørt min eks. Jo det var å kontakte min eks for en handel angående dette utstyret via finn. Da de skulle hente det på døren hos meg, det var da polititet avslørte min eks og forklarte  hvem de var osv. Jeg selv visste ikke noe om dette før flere måneder etter tyveriet, da dette brevet fra OBOS advokatene kom deisende ned i posten. Jeg var på jobb i Nordsjøen da alt dette skjedde. Han var og er i skikkelig pengenød. Og det var grunnen til at jeg gikk i fra min eks. (Jeg har skrevet et mye grundigere innlegg på dette tyveriet tidligere. Det er å finne inn under kategori «personlig»).

Alt dette fortalte jeg på tirsdag til min eks sin far. Jeg sendte også over brevet slik at han kunne lese det brevet. Ikke bare det, men jeg fortalte om mine store bekymringer rundt min eks sitt liv nå. Han er ikke i jobb, men går på nav. Han er blitt så tynn, at jeg ikke tror det er mulig å bli mer tynn enn det han er nå. Jeg tror det er så gale blitt at han flere dager i måneden ikke har råd til mat. Jeg fortalte også at han trenger hjelp. At han virkelig trenger hjelp til å få ryddet opp i livet sitt og økonomien sin. Dette er noe han ikke vil komme til å klare alene. Jeg fortalte også at min eks er en av mange der ute som ikke skjønner eller forstår seg på dette med penger. Og er en som bruker over evne av hva han har og kan gjøre. Noe han også gjorde da vi var sammen. Selv om han aldri innrømmet dette overfor meg. En annen viktig ting jeg også fortalte hans far var at om min eks skulle klare å bli kvitt gjelden sin så måtte han få profesjonell hjelp. Og i tillegg få noen til å ta styringen og kontrollen over økonomien hans i en periode. Men og ta ham med aktivt inn i dette slik at han fikk se at det ikke går an å bruke penger uhemmet…….

Hans far kunne fortelle at det hjemme hos ham hadde forsvunnet flere tusen kroner i norske kontanter, men også en del sedler i utenlandsk valuta. Og det var hans egen sønn og min eks som hadde stjålet disse pengene. Det var derfor jeg nå hadde fått denne meldingen på Facebook fra faren til min eks hvordan levemåte og livsstil hans sønn faktisk hadde/levde etter. Og ikke bare det men han hadde stjålet fra sine andre to brødre også. Når tid han hadde gjort dette og hvor ofte/mange ganger det spurte jeg aldri om. Det er heller ikke min «business» lenger å rippe opp i noe av dette lenger. Fordi jeg ikke har noe særlig med ham å gjøre lenger. Vi treffes en sjelden gang av og til for en kopp kaffe bare…

Jeg må si at jeg ble litt overrasket over min eks at han faktisk har gått så langt at han stjeler penger fra sin egen far og brødre. Dette visste ikke jeg noe om. Da er du rimelig desperat etter penger…..Noe også det tyveriet i bilen er et eksempel på….. Men ikke bare er det det. Men det er også et desperat rop om hjelp spør du meg. Noe jeg også sa til faren hans. Og får han ikke den hjelpen så vil han «gå under». Noe jeg ettertrykkelig presiserte overfor min eks sin far. Men og fordi han nå er så sykelig tynn blitt. Ja det er nesten  så jeg vil gå så langt og si at han minner meg mer og mer om disse tynne barnene i Afrika. Som i seg selv er et forferdelig trist syn å se på. Det gjør utrolig vondt å se på.

Gjennom samtalen jeg hadde med min eks sin far på Facebook. Så slo det meg også hvor kald og kjølig hans far var. Faren sa rett ut til meg at han var dypt skuffet over sin sønn. Ikke bare det men han rakket ned på, noe voldsomt på min eks sin mor. En mor han også hadde vært gift med. De skilte seg for mange herrens år siden også. En mor som dessverre døde av kreft for noen år siden. Og han mente at hun ikke hadde stilt noen krav til sønnene sine under oppveksten. Men så tenkte jeg. Hvor pokker var du selv under oppveksten til dine sønner og min eks.? Selv om du var skilt fra din sønns mor. Hvor pokker var du.? Så vidt jeg har skjønt på min eks, så har faren ikke vært til stede nesten i det hele tatt under oppveksten….. Og nå i voksen alder er det ikke stort bedre. Og har visst aldri vært. Jeg har skjønt det på min eks at det og ha hatt en far under oppveksten har vært et savn. Faren ignorerte fullstendig alt jeg hadde sagt om at min eks nå sårt trenger en hjelpende hånd. Han fortsatte å rakke ned på og hakke på min eks sin mor og hvor skuffet han var. Til slutt sa han « at da den dagen jeg faller fra og ikke er mer så skal en bestyrer inn å ta kontrollen over alt jeg har slitt for og fått til». Han mente da at en bestyrer skal inn å ta kontrollen og styringen av formuen han hadde bygget seg opp. Og som han hadde slitt så voldsomt for som han sa. Ja vel tenkte jeg. Men du verden ingen medlidenhet eller sympati eller bekymringer på noe som helst  overfor sin sønn. Bare skuffelse, sinne som kom fra hans munn. Jeg kjente at jeg faktisk ble skuffet over min eks sin far. Jeg vet at min eks flere ganger har prøvd p få hjelp av sin far. Men alltid har dette blitt blankt avvist. Og det er veldig trist. Fra før er den ene sønnen/broren på stoff. Ganske så på kjøret inni mellom. Og jeg har skjønt der sånn at ingen i familien har særlig kontakt med ham i dag. De har liksom gitt opp….. Så tenker jeg. Vil de miste en sønn/bror til.? Det er det jeg faktisk tror dersom dette får fortsette og min eks ikke får noe som helst hjelp. For det er dessverre veldig ille nå…..

Til slutt spurte jeg om ikke han var bekymret overfor sin sønn.? Og om han ikke kunne tenkt seg å prøvd å strukket ut en hånd til sin sønn. Akkurat her visste jeg utmerket godt hva svaret ville bli, da min eks flere ganger mens han var sammen med meg, gjentatte ganger hadde spurt sin far om hjelp. I stedet for var svarene alltid kategorisk blankt avvist. Noe også han selvsagt svarte meg. Jeg merket også at faren var bitter. Veeldig bitter. Og hvorfor skjønner jeg ikke. Når han selv ikke har vært særlig til stede og påvirket resultatet av hvordan sønnen har blitt, og i tillegg ikke ønsker overhode den dag i dag å prøve å hjelpe. Ja, da sier det vel kanskje litt om faren og vil jeg påstå….

Noen timer senere etter at praten på Facebook var over. Så angret jeg som en hund på alt jeg hadde fortalt min eks sin far. For det han nå hadde fått vite av meg hadde jo ikke på noen som helst måte gjort ting bedre. Heller ikke forholdet de i mellom blir jo noe bedre. Det er helt klart. Heller tvert i mot, dessverre. Hvordan kunne jeg være så dum.? Jeg tenkte ikke på dette i det hele tatt under samtalen jeg hadde med faren hans og fortalte.

Jeg lovet faren til min eks at denne samtalen som vi nå hadde hatt, at den kun ble mellom oss to. Men nå er jeg litt usikker på om jeg skal la dette bli mellom oss to. Eller om jeg skal fortelle min eks om dette og. Hva mener du.? Burde jeg fortelle min eks om dette.? Bare sånn at han vet.? Eller skal jeg forbli taus.? Og hvorfor skulle jeg i det hele tatt fortelle alt hans far egentlig har sagt.? Det kommer jo ikke noe godt ut av dette likevel. Ikke i det hele tatt. Og iallefall ikke i favør min stakkars eks.

Jeg har selv mange ganger prøvd å sette meg inn i min eks sin situasjon. Tenk om det var jeg som hadde disse problemene som han har.? Hva hadde jeg selv gjort da.? Hvordan hadde livet mitt vært.? Hadde jeg evnet og klart å komme meg ut av en slik situasjon.? På egenhånd.? Eller måtte jeg ha hatt hjelp.? Hadde jeg selv gått så langt og blitt en tjuvradd.? Eller hva hadde jeg/vi gjort.? Vi må selv prøve å sette oss inn i andres situasjoner i stedet for å dømme med en gang. For det er veldig ofte det vi gjør. Vi dømmer andre først i stedet for selv å prøve å sette oss inn i situasjonen til den det gjelder. For tenk om det var meg.? Eller tenk om det var deg dette gjaldt.? Hva hadde du gjort.? Det er vanskelig å si hva man hadde gjort før man står midt oppi en slik situasjon. Tenk på den hjelpløsheten og håpløsheten oppi det hele man også føler på. ? Heldigvis har jeg selv meget god forståelse på penger og økonomi, har en meget gid jobb og har alt på stell. Men tenk, tenk om dette var deg eller meg.?

Garman.❤️

Jeg har faktisk begynt å date igjen.!

Denne flotte kjekkasen her er daten jeg har truffet noen ganger siden den 20 juli. Mye morro har vi hatt det sammen så langt. Så får vi se hvor det hele ender til slutt. Som venner eller kjærester. Jeg håper mest på det siste….

Den 20 juli så skjedde det jeg virkelig ikke hadde forventet skulle skje. Det er vel noe jeg aldri forventer skal skje meg faktisk. Men det skjedde faktisk denne gang. Og etter snart 3 år som singel var det vel kanskje på tide at jeg nå starter å date igjen. Det kjennes også riktig at jeg faktisk nå gjør dette.

Jeg hadde vært og tittet litt i butikkene i Oslos pulserende gater. Og underveis så måtte jeg sånn plutselig tisse. Så det endte opp med at jeg dro innom på Paleet for å gjøre mitt fornødne der. Nede i kjelleren på Paleet er det gratis, rene og pene toaletter så jeg går dit vanligvis, dersom jeg må på toalettet i sentrum. Og i tillegg så er toalettene gratis.
Jeg gikk ned her og gjorde mitt fornødne og på vei opp trappene fra kjelleren her når jeg er ferdig, la jeg merke til at en mann som jobber på den ene av de to restaurantene i kjelleren fester blikket sitt på meg. Litt diskret gjør han det, samtidig som jeg likevel merker at han ser på meg mens jeg er på vei opp trappene.

Da jeg har kommet meg ut av Paleet og begynner å gå videre nedover Karl Johan så tikker det plutselig inn et par meldinger på min Grindr profil. (Grindr er en homoapp for homofile, lesbiske og transkjønnede). Det viser seg da at disse meldingene er fra denne personen som har iakttatt meg med sine øyne mens jeg var på vei opp trappen fra mitt toalettbesøk på Paleet. I meldingene lurer han på om det var jeg som nettopp gikk opp trappen. Noe jeg da kan bekrefte overfor ham at det var.

Siden da så gikk praten i mellom oss. Og 2 dager senere den 22 juli bestemte vi oss for at vi skulle møtes for en kopp kaffe. Noe vi gjorde. Vi ble enige om å møtes utenfor Paleet. Og da vi møttes bestemte vi oss for å gå nedover til Aker Brygge for å se om vi kunne finne oss et sted der hvor vi kunne sitte. Vi endte opp på Lekter’n på Aker Brygge, og her ble vi sittende i et par timer mens vi pratet om alt mulig. Så min første date og møte med ham var på Lekter’n på Aker Brygge. Vi fant et rolig sted på Lekter’n som vi kunne snakke og for å bli litt kjent. Dette treffet gikk til over all forventing veldig fint. Så vi bestemte oss for å holde kontakten med hverandre. Siden den gang har vi vært ute og spist, gått turer, og vørt mye sammen. Og jeg liker ham veldig godt.

Så hvem er så denne daten jeg prater så ivrig om i dette innlegget. Jo dette er en portugisisk mann ved navn Jose Fernando, eller Fernando som alle sier til ham. Han er fra Porto i Portugal. Han er 40 år og virker som en ordentlig herremann. Han jobber på den japanske restauranten nede i kjelleren på Paleet som kokk i fulltidsstilling der. Han prater ikke norsk men er meget god i engelsk, noe også jeg er. Så kommunikasjonen mellom oss går utmerket. Han begynner på norsk kurs i løpet av høsten er planen hans. Etter 3 år så er det kanskje på tide……Men det å gå på norsk kurs og å lære seg norsk de ganske dyrt her. Så jeg skjønner om han ikke har tatt deg råd til dette enda. Jeg håper i alle fall at han klarer dette fint. Han virker veldig motivert for dette…..Videre så er han en gentleman. En veldig gentleman. Noe han selv også sier. Og det ser jeg også at han er når vi er ute på ting. Han er svært måteholden med alkohol, og det er noe også jeg er. Jeg drikker svært sjelden og lite når jeg først setter i gang. Eneste negative med ham er at han røyker. Og røyker kanskje litt for mye også etter min mening. Noe han selv også sier ar han gjør. Og når det er sagt så har alle mine 3 tidligere kjærester også røykt. Så sånn sett så er ikke det noe stort problem for mitt vedkommende. Men skulle selvsagt ønske han ikke røykte. Men dette må han få finne ut av selv.

Jeg hadde aldri forventet, trodd på eller håpet på at jeg skulle treffe noen i det hele tatt på Grindr. For meg er 99 % av det som foregår der kun sex, sex og sex. Det meste handler om sex, pikkstørrelse, om du er aktiv eller passiv osv osv. Svært svært få av tilfellene av menn jeg prater med inne på Grindr virker det som kun er ute etter sex og ikke noe mer seriøst som kjæreste og et langvarig forhold. Jeg er nå en mann som om noen få måneder fyller 42 år, og jeg er for gammel til å holde på å ligge rundt med den ene og den andre som en annen flyfille. Noe jeg så absolutt ikke er interessert i heller lenger. Jeg er 42 år snart, en godt voksen mann som nå lin er ute etter å finne en mann jeg kan dele livet mitt med. Årene går fort, og jo eldre jeg blir desto verre tror jeg det blir å finne noen seriøse….. Særlig i mitt miljø…… Derfor er det litt uvirkelig for meg at jeg har truffet på Jose Fernando på denne «puleappen» Grindr som jeg kaller det for. Det vil si de fleste av oss som er på denne appen mener at det er nettopp det Grindr er….

Nå får vi se hvordan ting går. Hvordan dette utvikler seg og hvilken vei dette i dere hele tatt går. Det eneste jeg vet bombesikkert er at her skal ingenting skje forhastet. Her skal tiden tas til hjelp. For og si det sånn han flytter ikke inn over natten slik som nærmest mange velger å gjøre. Det skjer ikke med meg.

En oppdatering på hvordan dette går, kommer.

Garman.❤️

En mer pervers og motbydelig date skal du lete lenge etter.!

I går var jeg på date med en veldig flott mann i midten av 30 årene. Og som kommer i fra Latvia. Men som har vært bosatt i Norge nå i flere år, og snakker veldig bra norsk og i det hele tatt. En skikkelig hyggelig fyr jeg har pratet med på WhatsApp over en lengre periode nå. Ja, jeg tror det må være et par måneder at vi har pratet på WhatsApp uten enda å ha møttes. Så i går bestemte vi oss endelig for å møtes. Jeg var spent på denne daten, men jeg var overhode ikke nervøs da jeg var på vei for å møte ham. Og grunnen til at jeg ikke var nervøs, var rett og slett fordi jeg følte at jeg kjente ham såpass godt, og følte meg også ganske så trygg på ham også……

Vi hadde bestemt oss for at vi skulle møtes på Con Bar klokken 18.00 som ligger ikke langt fra Grønnland. Og Oslo Spektrum ligger like ved også. Joda, det viste seg at han allerede var kommet og satt og ventet på meg da jeg trampet inn dørene 5 minutter på 6. I det jeg går mot ham så får jeg bekreftet at han virkelig er en høyreist, flott, kjekk blond mann som reiser segg opp og tar meg i mot. Han er veldig pent antrukket med nystrøket flott hvit skjorte fra Lacoste, og jeg også med hvit skjorte fra Jean Paul Gaultier. Mørke finbukser og spisse pensko har han også på seg. Virkelig flott er han der han tar meg i mot. Og det er et himla stort pluss om mannen jeg er sammen med liker å ta seg litt godt ut. Altså bryr seg litt om seg selv og sitt velvære. Det er viktig for meg at jeg gjør det mot meg selv, og at vedkommende jeg er sammen med/blir sammen med også er opptatt av det. Rett og slett fordi det skal så utrolig lite til for å få det til, at vi alle kan og har tid til å gjøre det. Selv i en svært hektisk hverdag. Det er nå min mening iallefall.

Etter å ha blitt tatt i mot, og vi har satt oss ned. Så bestiller vi et glass med rødvin til og begynne med. Vi venter litt med bestillingen av mat. Det hele begynner godt, der praten går løst om alt vi allerede har pratet om på WhatsApp. Om trening, livene våre, jobbene våre, familiene våre, vennene våre og mere til. Vi har det altså så koselig og en så god kjemi mellom oss at vi blir sittende i nesten halv annen time før vi endelig får bestilt oss noe mat.

Jeg bestiller meg en pastarett som heter Con Spesial, som er en pastarett med tagliatelle, oksekjøtt, diverse grønnsaker og kremet saus. Ved siden av får jeg servert en liten salat og litt brød til. Han bestiller seg fish & chips. Alt ser veldig lekkert ut når maten blir servert. Og det smaker også veldig godt. Vi bestiller mer drikke og riktig koser oss. Og jeg tenkte med meg selv at han her, han her liker jeg virkelig godt. Og en bedre date har jeg ikke hatt på lenge lenge heller.

Men så, så er det da det skjer, og den svært så hyggelige tonen vår får en dramatisk vending. Det vil si det er jeg som endrer både oppførsel, væremåte og det som er for og si det sånn. Men på en helt rolig måte, i den grad det lar seg gjøre når man får vite den slags motbydelighet og perverse greier, som jeg ikke kan forestille meg at mennesker i det hele tatt kan gjøre, og i det hele tatt kan ha tanker og ideèr om også å gjøre og bedrive. Men så er jo menneskeheten HELT SYK på mange måter. Og på mange måter uforståelig syke og etter min mening….. Og i dette tilfelle så går denne dagen min inn under denne «kategorien. SÅ DEFINITIVT.

Sånn circa halvveis ned i pastaretten min så blir denne daten min plutselig veldig seriøs/alvorlig av seg. Han legger venstre hånden sin oppå håndflaten min, som da ligger rolig og avslappet på bordet. Jeg registrerer med mine øyne og ser ned på hånden min når håndflaten hans treffer min hånd. Jeg lar ham bare gjøre det, og syns det er godt å kjenne den varme hånden hans oppå min hånd. Noe av det deiligste jeg vet er faktisk når en eventuell kjæreste stryker og berører huden min veldig lett. Nesten som om det kiler. Da kan jeg ligge å nyte det i timesvis. Nesten ustoppelig faktisk. Iallefall med hånden sin plassert oppå min, så sier han at han har en hemmelighet han må fortelle meg. Ja vel tenker jeg. Så sier han igjen at denne hemligheten han bærer på, ikke er hvilken som helst hemlighet. Samtidig så ser jeg at han blir litt brydd, og der jeg da sier. Si det bare, for det er ingenting lenger som hverken sjokkerer meg eller forundrer meg lenger når det kommer til mennesket og menneskeheten. Og dessuten har jeg levd i snart 42 år og har vært gjennom litt av hvert i livet mitt som slett ikke er bare bare/eller har vært bare bare å komme seg i gjennom. Og som jeg har fortalt deg om sier jeg til ham. Han tar en liten pause, trekker hånden sin bort fra min hånd, før han så igjen legger den varme hånden sin over min igjen. Så ser han meg inn i øynene, ingen av oss sier noe som helst, og iallefall ikke jeg. Så begynner han å snakke. Jeg har en hemlighet jeg bærer på som er litt pervers. Jeg sier fortsatt ingenting. Nå vil jeg bare vite hva denne perverse hemligheten hans er så kom med det tenker jeg. Han sier da etter en ny liten pause at han tenner på sex med dyr. Jeg sitter nærmest urørlig der jeg sitter, og trekker også til meg hånden min bort fra hans, og legger hånden rundt vinglasset mitt slik at det skal se ut som om det er vin jeg er ute etter. Jeg tar en solid sup av glasset mitt samtidig som han forteller og forteller. Jeg sitter der helt rolig, jeg er ikke sjokkert eller overgidd for det blir jeg faktisk ikke lenger. Og jeg sitter og ser litt rundt meg for å se om noen av de andre gjestene registrerer hva denne mannen faktisk sitter her og forteller meg.

Jeg er jo så dum da, at jeg spør ham når tid det var han hadde hatt sex med dyr sist. Jeg spør ikke om hva slags dyr og hvor ofte han har og har hatt sex med dyr. Og hvor lenge dette pågår/har pågått. Jeg vil bare vite når var sist, ettersom vi to nå har pratet sammen i litt over to måneder. Da svarer han at sist han hadde hatt sex med et dyr var i fjor sommer. Ikke bare det, jo mer han forteller om dette jo mer kvalm blir jeg. Og vet dere hva, jeg sleit så voldsomt med å få ned resten av den pastaen at det halve kunne vært nok. Han forteller og forteller og nå er han så ivrig at han til og med spør om jeg vil se bilder og videoer av ham ha sex med dyr som han har liggende på mobilen sin. Jeg er på dette tidspunktet så kvalm at jeg bare ber han holde munn og ber ham om å skifte emne til noe annet. Hva som helst sier jeg, men bare ikke dette. Da begynner han heller å fortelle sine andre seksuelle perverse sider som han har. Alt dreier seg om sex, og jo mer perverst og kinky det er, desto mer tent blir han sier han til meg. Det går opp for meg at denne mannen her ikke på noen måte har et normalt sexliv «what so ever». Et helt normalt sexliv forstår jeg ikke er noe for ham. Mens vi sitter her og jeg må tyne meg gjennom alt dette perverse han kommer med. Så har jeg lyst til å spørre ham om han tennner på barn også. Men jeg lar være og gjør det ikke. Men jeg tenker mitt. For hadde han da sagt ja, da vet jeg sannelig ikke om den mannen hadde sittet lenger sammen meg ved det bordet. Men man kan jo begynne å lure.

På dette tidspunktet er jeg nå så kvalm, at hverken pastaretten og resten av drikken jeg har i glasset klarer jeg å få ned. Bare det å sitte der å se på ham gjør meg enda kvalmere. Så det ender opp med at jeg sier til ham at jeg vil hjem. Klokken er nesten blitt 9 på kvelden. En date på 3 timer jeg nå kjenner at jeg mer enn gjerne skulle ha vært foruten. Han godtar det at jeg sånn plutselig vil hjem, og stiller heller ikke noe spørsmål ved det faktisk. Jeg tror han er så opphengt i å fortelle om sine perverse hemligheter at han ikke kommer på eller stiller noen spørsmål ved at jeg plutselig vil hjem. Og det er like greitt så slipper jeg å diskutere/fortelle ham hvorfor. Og for å avslutte det hele med denne latvieren så sendte jeg ham melding i klartekst og fortalte ham at jeg hverken ville se eller høre fra ham igjen på noe som helst vis. Men en ting skal han ha, og det er at han skal ha ros for at han var så ærlig og sa til meg at han tenner på sex med dyr osv. Jeg skulle ønske at han hadde sagt dette før. Og jeg skjønner jo at han ikke har sagt noe om dette til meg før nå. For når er det riktige tidspunktet da og si noe slikt motbydelig perverst.? Så dette har nok helt sikkert vært vanskelig for ham. Men det forsvarer likevel ikke det han bedriver i sitt sexual liv. Og tenk da, tenk da om jeg hadde havnet til køys med denne mannen, og jeg i ettertid hadde fått vite av ham at han er så pervers og tenner på sex med dyr. Der har jeg da liksom kost med både det ene og det andre på hans kropp, samtidig som diverse av hans edlere deler har vært i kontakt med dyr. Og så eventuelt meg. FY FAEN sier jeg bare. Bare tanken gjør meg hinsides sykt kvalm. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle treffe på et så sykt menneske som tenner på sex med dyr. Jeg håper allldri det skjer igjen.

Når jeg da endelig har kommet meg bort fra ham så kommer tårene hos meg. Og de kommer voldsomt, og jeg må prøve å få summet meg litt ordentlig før jeg går mot t-banen i mørket. Gudskjelov så er det mørkt ute, og folk ser ikke då tydelig hvordan jeg har det der og da. Er hav med spørsmål dukker opp i hodet mitt. Hvor syke er det mulig for oss mennesker å bli.? Hvor sykt kan det bli liksom.? Hvor syke er vi.? Hvordan er det mulig.? Og hvorfor ender jeg alltid opp med noe «søppel» av noen menn i livet mitt.? Hvor vanskelig skal det være å finne en helt normal, rolig, oppegående, fornuftig mann å dele livet sitt med.? Det er liksom alt jeg ber om.? Jeg driter milevis i om vedkommende er rik eller fattig. Bare ha orden på livet ditt, en trygg jobb, ordnet økonomi og ta litt vare på deg selv er liksom alt jeg ber om. Hvor vanskelig kan det være å finne en mann som er slik da.? Tydeligvis veeeldig veldig vanskelig for noen å finne.

Jeg er 41 år, og på de 41 årene har jeg hatt 4 lengre forhold, hvor det siste forholdet som tok slutt for godt over 1 år siden ble slutt fordi han gjorde en svært alvorlig kriminell handling som gjorde at jeg ikke hadde annet valg enn å sende ham på dør. Det var et sånn svik og tillitsbrudd at det var helt umulig for meg å kunne fortsette i det forholdet, dessverre.

De andre forholdene skal jeg ikke gå så mye inn på, annet enn det første forholdet måtte jeg ha hjelp til å komne meg ut fra, da han var spinn hakke gal å psykopat så det holdt på alle mulige vis. Og det nest siste forholdet jeg var i, der hadde han hatt er forhold til en annen mann og styrt på med ham i over 2 år mens jeg var ute på jobb offshore i Nordsjøen. Alle disse 4 forholdene så var det jeg så fant dem og begynte å date. Så sa jeg her til min beste venninne for en liten stund tilbake at nå skal jeg prøve noe nytt. Jeg sa at nå får gutta finne meg, i stedet for at jeg skal finne de. For vi har jo sett hva det er og hvordan det har gått når jeg har funnet de. Så nå skal jeg snu på det så får de finne meg i stedet sa jeg til min venninne. Så får vi se om det ee noe bedre. Og det var hun helt enig i. Men så ser vi jo nå da at denne perverse duden var han som sjekket meg opp, tok kontakt og i det hele tatt. Mens jeg har sittet  tilbakelendt for å se om dette kunne være en bedre måte for meg og date på. Og om jeg da kunne finne den store kjærligheten på den måten. Men så ser dere jo hvordan denne daten gikk. En pervo som tenner på sex med dyr. Jo mer kinky og jo mer pervo sexen er desto bedre. Og da lurer jeg på om det likevel var så lurt å la gutta komme til meg i stedet for jeg til dem….. Men nå var dette første forsøket med denne latvieren. Jeg får ikke gi opp så lett tror jeg, og heller prøve litt til om at gutta får finne meg i stedet for jeg de en stund til…….

Etter gårsdagens date blir det nå en god god stund til at jeg våger å begi meg ut på en ny date. Jeg trenger virkelig en pause etter gårsdagens »pervo date.» Det blir iallefall ikke lett å gå på en ny date neste gang dersom jeg er så heldig og får det.

Garman.❤️

 

Du var min aller første bestevenn.!

En  god kollega av meg ba meg skrive et brev til pårørende eller en venn i tilfelle noe skulle gå galt. Det var vanskelig for meg å skrive noe. Men så kom du inn i livet mitt.  Jeg har gitt opp mye for å komme dit hvor jeg er nå. Men når jeg tenker på deg vet jeg at det var verdt det. For 3 år siden kom du inn i livet mitt. Et vennskap mellom oss to, som bare ble sterkere og sterkere.  Dagen da du kalte meg for din bestevenn glemmer jeg aldri. En bestevenn som jeg i mitt liv aldri har hatt. Vi var på vei hjem til deg fra trening da du sa dette. Jeg sa ingenting da du sa det. På en måte litt overrasket tenkte jeg stille med meg selv. « Bestevenn.? Sa han bestevenn.? Ja, det gjorde han. « På vei hjem til deg og dagene som kom, gikk jeg å tenkte på det du hadde sagt til meg. Jeg vil at du skal vite at livet jeg har levd, og alt jeg har ofret og vært i gjennom, var for å hjelpe andre.  Selv fikk jeg hjelp. Og det var det du som hjalp meg med. Det var å bli din bestevenn.

Det vanskeligste for et menneske å gjøre er å ofre noe. Det å hjelpe andre burde være noe av det viktigste for oss mennesker å gjøre. Men slik er det ikke alltid, dessverre. Vi  betaler alle en pris for det vi gjør. Noen ganger er den prisen for høy. Det er i  dag 1 år siden du og jeg hadde ordentlig kontakt. Og jeg vet ikke hvor mange utallige ganger jeg har tatt kontakt med deg det siste året, uten noe respons tilbake. Så hvor ble bestevennen min av.? Det er et spørsmål som fortsatt er ganske ubesvart. Du forsvant bare. Det har ikke gått en eneste dag det siste året der jeg ikke tenker på deg. Flere ganger om dagen tenker jeg på deg. Det er nesten så det er litt plagsomt. På Facebook ser jeg deg «poste» det ene flotte bildet etter det andre av deg og din flotte familie. Din kjæreste og to døtre. Det gjør mange ganger vondt å se disse bildene av min «bestevenn» og din familie. Når jeg selv var en så stor del av ditt liv og familie. Samtidig gjør det godt også å se bildene. De gir meg trøst, de gjør meg glad, og de gjør meg trist. Samtidig som de også minner meg på hvilken flott tid jeg hadde sammen med deg  og din familie. En familie som beriket mitt liv voldsomt.

Jeg har begått feil og tatt dårlige valg. Det har vi alle gjort gjennom livet. Men det er gjennom slike feil og valg man lærer livet å kjenne. Og gjør seg erfaringer på godt og vondt.  Slik blir man også sterkere som person. Livet har det med å gi oss alle en ny sjanse. Jeg håper at jeg vil få en ny sjanse til å komme inn i din familie igjen. Det er en drøm jeg har. Jeg kan ikke lenger fortsette å ta kontakt med deg, slik som jeg har gjort det siste året. Og hvorfor skulle jeg.? Når du aldri svarer meg tilbake. Det er du som nå må ta neste steg.

Til slutt. Aldri tvil på det gode i noens hjerte. Og med alt det gode du har i ditt hjerte, velger jeg å tro at jeg får min bestevenn tilbake en dag. Jeg glemmer deg aldri i tankene mine. Det kan jeg ikke gjøre, ettersom du er den første bestevennen jeg noengang har hatt.  Aldri tvil på at du var en fantastisk bestevenn. Uansett hva som skjer vil du alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Som min bestevenn. Alltid.

Garman.❤️

Er jeg unormal som ikke kan prate ordentlig.? – Jeg sliter med taleevnen/å snakke……!

Ofte opp gjennom alle år har jeg fått høre at jeg prater fort. Ikke bare at jeg prater fort, men at jeg prater altfor fort. Sist jeg fikk høre nettopp dette, var for 2 dager siden. Da var det sykepleieren ombord her på riggen som sa, at «Garman, du må gjenta det du sa til meg en gang til, for jeg får ikke med meg hva du sier. Det går så fort når du prater. Kan du være så snill å gjenta det.» Dessverre er hun ikke alene om dette. Veldig ofte og hver uke nærmest ber folk meg om å prate litt senere, og ikke minst gjenta det jeg prøver å si til dem en gang til. Dette har jeg selvsagt prøvd å ta alvorlig og å skjerpe meg på. Noe som alt annet enn har vært enkelt. Jeg har prøvd mange ganger opp gjennom årene å prate litt saktere og tydeligere til folk jeg prater med. Det begynner greit, men det varer ikke lenge ut i en samtale, så tar det helt av igjen. Jeg klarer rett og slett ikke å prate sakte og tydelig nok. Og mange ganger legger jeg ikke selv merke til det heller. Og slik har det alltid vært. Alltid. Noen ganger går det så fort når jeg snakker, at for å få sagt det jeg vil, så må jeg stoppe helt opp i det jeg prøver å få frem. Og si det jeg vil si, en gang til. Jeg må da ta en ørliten pause før jeg så prøver å si det jeg vil si en gang til. 

Da jeg var liten så ville min mor at jeg og min tvillingbror skulle vente 1 år lenger før vi faktisk begynte på skolen og i 1 klasse. Vi begynte 1 år senere, slik at den klassen vi egentlig skulle gå i, lå 1 år foran oss to. Og grunnen til at vi ikke begynte i 1 klasse når vi skulle var for at vi ikke hadde talen/det å snakke ordentlig i orden. Vi var uvanlig sene med dette visstnok. Og da var særlig jeg den av oss som hadde de største problemene med talen/snakkingen. Jeg har hatt dette problemet med meg gjennom hele livet. Og i dag er jeg snart 41 år gammel. Min tvillingbror Gunnar har ikke noe av dette problemet som jeg fortsatt har i dag. Han har «vokst» det av seg. Mens jeg derimot ikke har det. Jeg prater for fort, noen ganger også utydelig men ikke fort. Og noen ganger begge deler. Jeg merker det selv når det skjer noen ganger, og må da ta en liten pause, før jeg som nevnt tidligere i innlegget her, må prøve å si det jeg hadde lyst å si en gang til. Starte helt på nytt igjen. Og selv da er det ikke alltid jeg lykkes. Jeg har prøvd mange ganger å prate sakte og tydelig, men jeg syns det er utrolig vanskelig å prate sakte. Jeg får det bare ikke til. Det ligger liksom ikke for meg. Og det naturlige for meg er at jeg prater fort. Det er liksom meg, og jeg tenker sjelden over at jeg prater fort som oftest. Det er ikke før når folk poengterer det at jeg vanligvis selv legger merke til det. 

Jeg merker at når dette skjer og særlig når folk poengterer det også, så blir jeg litt lei meg. Jeg føler meg ikke mobbet eller noe sånn. For mobbing er det jo ikke. For de som poengterer det, sier det alltid på en høflig måte til meg. Så jeg føler meg iallefall ikke mobbet. Men blir bare lei meg for at det blir/er sånn. Så lurer jeg på. Er det en diagnose for dette tro.? Har jeg en diagnose.? Er jeg syk.? Feiler jeg noe.? Er jeg ikke normal.? Eller hva er jeg.? Hva er det med meg.?

Det skal være sagt at jeg aldri har vært til noen utredning eller noe når det gjelder dette. Men er det en utredning jeg trenger da.? Eller hva bør jeg gjøre.? Jeg har begynt å tenke mer og mer på dette problemet om hva jeg bør gjøre. For jeg har veldig lyst til å bli kvitt det, dersom det lar seg gjøre. Bør jeg gjøre noe i det hele tatt.? Eller skal jeg bare gå sånn.? Er det noen som kjenner noen som har det samme problemet eller som vet om noen.? Så si gjerne i fra til meg. Så har jeg veldig lyst å dele tanker og erfaringer med vedkommende også. 

Hmmh, jeg får se hva jeg gjør med dette. For noe tror jeg at jeg må gjøre…….

Garman. ❤️

Ikke gå, ikke gå sa det intense ensomme uttrykket hans.!

I går etter trening så gikk jeg for å spise litt sushi på mitt faste sted like ved Gunerius Shoppingsenter. Maten den kom og jeg riktig storkoste meg med sushien der. Og for en gangs skyld var det lite folk her og spiste, så jeg kunne nyte sushien nesten i fred og ro. Og det var deilig. 

Etter at jeg var ferdig med å spise så ble jeg bare sittende her og slappe av en stund. Og mens jeg satt her og filosoferte og så ut av vinduet på alle folkene som gikk forbi i gaten utenfor. Så kom det da plutselig en ung mann inn i restauranten. Han satte seg like bak meg, cirka med 1 meters avstand fra hans bord til mitt bord. Han var på jobb det var det ikke vanskelig å se. Da han kom inn i restauranten i fullt arbeidsantrekk. Og med diverse verktøy hengende rundt på seg også. Så  tydeligvis var han på jobb. Han bestilte seg mat. Både en forrett og en hovedrett og med ett stort glass vann å drikke til. Da han hadde fått bestilt og servitøren etter hvert kom med maten hans. Så kom servitøren med hovedretten først og ikke forretten som da er det vanlige. Denne unge mannen likte ikke dette, og sa til servitøren at hvorfor får jeg hovedretten først og ikke forretten.? Servitøren så faktisk bare spørrende og dumt på ham og gikk for å hente forretten også. Som ble servet ham 2-3 minutter etter at han hadde fått hovedretten. Mens denne unge mannen ventet på forretten, det var da han tok kontakt og begynte å prate med meg. «Så du det.? Så du det eller.? For en service og så så frekk han servitøren er» sier denne unge mannen. Jeg repliserte med at det såg jeg. Og at dette kunne servitøren ha ordnet på en helt annen måte. Denne unge mannen sa til meg at nå hadde han ikke lyst på denne forretten likevel. Nå som han hadde fått hovedretten først og var kommet godt i gang med den. Og da sa jeg at jeg syns du skal si det til servitøren at du ikke vil ha forretten likevel. Det ble ikke slik. Forretten kom og han spiste den av hjertens lyst. For som han sa, så var han utrolig sulten. Og de to rettene var borte på et blunk også.

Det var da det hele skjedde. Da han var ferdig med å spise så blir vi sittende og prate litt. Det viser seg at han er alt annet enn sjenert og blyg. Og spør meg rett ut om jeg er ensom. Dummere enn et brød som jeg er så sier jeg nei. Hvorfor sier jeg nei.? Jeg er jo det. Jeg er jo svært ofte ensom. Sikkert minst like ensom som ham. Jeg stiller han det samme spørsmålet og han svarer da, at «ja jeg er ensom» sier han. Helt åpen og ærlig om det. Og jeg spør da, hvorfor er du ensom da.? Og svaret jeg da får er at dagene hans kun går i 12 timers arbeidsdager og trening og soving. Og litt knulling som han faktisk også sa. Og det var det. Så sier han videre. «Hva slags liv er det liksom,? « Kaste bort livet sitt på bare jobb, trening som han sa. Ikke forsto han seg på kvinnfolka heller og var ikke i noe forhold med en jente da han syntes at «kjerringene» som han sa var så utrolig kravstore. Altfor kravstore som gjorde sitt til at han ikke ville inn i et forhold med en jente. Hmmh, har ofte hørt fra hetrogutter at de syns at jentene er altfor kravstore osv. Jeg skal ikke uttale meg om det da jeg ikke er interessert i kvinnfolk overhode. Men det jeg vet er at, hadde jeg vært sammen med en dame så hadde det slett ikke nyttet å komme her å komme her å evt prøve å ta styringen eller kontrollere meg på noe som helst vis. Og heller ikke komme her å fortelle meg hva jeg skal gjøre, ha på meg og i det hele tatt. Det er og blir det mildt sagt det verste jeg vet. Nå skal det jo også sies at jeg er så til de grader alt annet enn noen enkel person å være  sammen med i et forhold. Jeg lar meg ikke bli «firet» på, og snakka til som om jeg ikke var en voksen og ikke visste noenting om noe i et forhold. Så det hadde virkelig blitt en utfordring for den eventuelle damen. Men nok om det. 

Denne unge mannen spør så videre. Og spør meg rett ut om jeg er homofil. Noe jeg da bekrefter overfor ham at jeg er. «Ja, det ser jeg sier han. Jeg er ikke homofil sier han.» Nei det har jeg for lengst skjønt sier jeg da. Han sier så lenger ut i samtalen at han skulle jobbe til klokken 20.00 den dagen. Så det var derfor han var innom her for å spise litt sen lunsj. Videre begynner han å fortelle at han hadde egen leilighet ved Freia sjokoladefabrikken på Rodeløkka. Ja vel tenkte jeg og syns jo det var hyggelig. Jeg sier også at jeg for 2 år tilbake bodde på Rodekøkka og trivdes veldig godt der. Igjen må han poengtere at han ikke er homofil. Jeg svarer da «at det har jeg fått med meg så det trenger du ikke å si igjen.» Så begynner han å prate om trening. Om at han trener hver eneste dag . Jeg sier at «ja det ser jeg at du gjør. Hele deg er jo bare muskler» altså ikke overdrevent med muskler. Han er passe flott med muskler. Han sier så at han hadde vært med på et mesterskap på Gardermoen der det gjaldt å vise frem musklene sine. Og at han hadde kommet på 5 plass i den konkurransen. Jeg sier da at jeg syns det var en kjempebra plassering. Noe han selv var enig i. Jeg får vite at han er en ung mann på 23 år, jobber som elektriker,  og gjør en jobb på Clarion Hotell her i sentrum av Oslo som de pusser opp og bygger på flere rom. 

Så er det da at han kommer innpå dette med hvor ensom han er. Hele tiden i samtalen så nevner han at han er ensom. Jeg ser det på ham, på kroppsspråket hans, og uttrykket hans  at han ikke trives med denne ensomheten. Han ser lei seg ut, og trives ikke med seg selv ser det ut for. Selv er jeg så vandt blitt med det å være ensom at for meg er det nesten blitt det normale. Men det jeg lurer på da jeg gikk  der i fra er om han prøvde å gi meg et slags hint/hjelp i forbindelse med sin egen ensomhet.? Det var den ene tanken som slo meg da jeg gikk der i fra. Og hvorfor spurte jeg ham ikke litt mer om hans ensomhet.? Skulle jeg gitt ham  telefonnummeret mitt så kunne han tatt kontakt med meg dersom han hadde ønsket/villet det.? Jeg kjenner ham jo ikke, så syns  det å gi telefonnummeret til en vilt fremmed  person  er litt drøyt. Men i dag angrer jeg på at jeg ikke gjorde det. Ikke bare det, da jeg gikk derifra så satt han der og så etter meg med et nedtrykt litt trist uttrykk i ansiktet. Et intenst ensomt uttrykk som sa» ikke gå ikke gå». Og han så etter meg  helt til han ikke kunne se meg mer. Og det  uttrykket har brent seg fast i netthinnen min fullstendig. Og ellers har jeg tenkt mye på ham i dag. Hadde han kanskje andre problemer også.? Hva slags problemer.? Er han på jobb.? Skulle jeg gått så langt å sett etter om han var på jobb på Clarion for å få kontakt med ham igjen..? Nei det kan jeg ikke. Det blir for drøyt det også. Men han gjorde noe med meg at jeg får lyst til det. Og vi sliter jo begge to med en voldsom ensomhet. Så der har vi noe til felles vi kunne ha pratet enda mer om. Men jeg skal ikke gå å lete etter ham. Jeg får heller håpe på at jeg tilfeldigvis treffer på ham igjen.  Det hadde vært hyggelig. Og jeg tror han også kanskje hadde syntes det…..Til tross for aldersforskjellen det er mellom oss også… 

Jeg glemmer ikke denne lunsjen med det første. Det var veldig hyggelig. Og ikke minst en veldig uventet «affære» å bli litt kjent med denne 23 åringen. Og ikke minst, man   vet jo heller aldri hva dagen bringer oss. Og dette uventede som skjedde var utrolig hyggelig.

Tenk på alle de av oss der ute som er ensomme. Blant annet jeg og han 23 åringen, og alle de andre ensomme som vi ikke vet er ensomme, men som er det. Kanskje sitter han/hun på nabobordet ved siden av deg på en kafé eller restaurant.? eller du går forbi ham/henne på gaten.  Vi vet jo ikke.! Vi er jo overalt. Skulle ofte ønske jeg visste hvem alle disse ensomme var. Så kunne vi møttes…. Finnes det en «klubb»/organisasjon for alle de av oss som er ensomme.? Jeg vet ikke om noen, og skulle gjerne visst om det, dersom det fantes. Vet du om noen.? Så vær så snill og hyl ut til meg om det.! Det hadde vært hyggelig. Jeg har ikke klart å finne en slik gruppe/organisasjon dessverre.

Til vi blogges igjen.!

Garman. ❤️

Nei, kjærlighetens mysterium er ikke enkel å skjønne seg på…..!

I flere måneder nå, har jeg blitt «plaget» med en rekke spørsmål og tanker i hodet mitt. Spørsmål og tanker som nærmest hjemsøker hodet mitt jevnlig. Og spørsmålene som blant annet heeele tiden kommer dundrende inn i hodet mitt er blant annet.: Vil jeg bli klar igjen.? Våger jeg å gå inn i et nytt forhold.? Skal jeg våge å gå inn i et nytt forhold igjen.? Etter alt helvete jeg gikk i gjennom fra de to forrige forholdene som jeg var i.? Der den ene gjorde en alvorlig kriminell handling, og han før der igjen var utro og hadde et forhold til en annen mens han også var sammen med meg. Tro det eller ei. Eller skal jeg bare være alene.? Og fortsette å leve alene som singel mann.? Tanken på å være alene uten en jeg kan berike livet mitt med og han berike meg med sitt liv, er noe jeg savner. Og så liker jeg ikke å være alene over tid. Oppi det hele så tenker jeg litt på mor og far også, og min øvrige nærmeste familie. Hvor mange kjærester/samboere skal de hilse på liksom.? Selv er jeg også lei av å dra med meg «den ene kjæresten etter den andre» hjem til familien min. Nå har jeg bare hatt 4 kjærester i mitt snart 41 årige liv. Men likevel. Og hver gang jeg har tatt med meg en kjæreste hjem til familien min, så har jeg sagt til meg selv i stillhet.: «Jeg håper virkelig det er siste gang jeg gjør dette. Jeg håper det blir deg.» Men så blir også han bare «en i rekken» av kjærester de får hilst på/blir kjent med. Jeg er drittlei av det. Og jeg tror også familien min er drittlei av dette.  Eller, jeg tror ikke. Jeg VET de er lei av dette. Og jeg skjønner dem godt. Veldig godt. For jeg er selv veldig lei av å «holde på» slik. Og det er laangt i fra noe som jeg ønsker å fortsette med. Eller ønsker skal skje igjen. KUN dersom det er den eneste ene, rette mannen som dukker opp. Hadde jeg bare kunnet finne den eneste ene som var for meg. Hvor er du.? Finnes du.? Finnes den rette for meg i det hele tatt da.? Eller gjør det ikke det.? Det høres på en måte så enkelt ut å skal finne den eneste ene…. Men det er jo alt annet enn det….Og hvordan og hvor finner man den eneste ene.? 

Jeg vil gjerne inn i et nytt varig forhold. Men etter de to siste forholdene hvor jeg ble så ekstremt såret av hva de gjorde, der han ene som sagt gjorde en alvorlig kriminell handling, etterfulgt av rettssaker og Gud veit hva det ikke var. Og der han andre hadde et forhold til en annen samtidig som han var sammen med meg. Så klarte han å kombinere det mens jeg var bortreist og på jobb offshore 2 uker om gangen. Dette har gjort sitt til at jeg er blitt veeeldig skeptisk til å ville gå inn i et nytt forhold. Det er noe som stopper meg. Men så vil jeg gjerne også. Jeg tror det er den frykten det er å bli såret igjen som gjør at jeg ikke klarer å gå inn i et nytt forhold igjen. Så såret som jeg ble de to siste gangene gjorde noe med meg. Og det tok laaaaang tid, ja flere måneder etter at de to siste  forholdene jeg gjorde slutt, at jeg kom til meg selv igjen. 

Jeg er jo en mann på snart 41 år, som dessverre fortsatt er singel. Etter hvert en godt voksen mann som hverken har barn eller en mannlig kjæreste som kan berike livet mitt. Og så tenker jeg, at jo eldre man blir, jo vanskeligere blir det å finne en å dele livet sitt med. Eller hva.? Tanken på å være alene uten å ha en å dele livet mitt sammen med, den skremmer meg litt. Og den skremmer meg mer og mer for hvert år som går. Jeg får ikke panikk eller angst eller noe sånt av det. Men den frykten for å være alene når jeg blir eldre/gammel er den som skremmer meg. Tenk å kanskje skulle måtte sitte alene i en liten leilighet i Oslo f.eks. som pensjonist. Jeg har jo ingen barn å vil aldri få det, som kan komme å se om meg den dagen jeg selv blir gammel. Og kanskje må ha hjelp til både det ene og det andre. Eller blir jeg bare sittende der alene i en stol på rommet mitt på et gamlehjem..? Jeg er allerede altfor mye alene og for meg selv nå. Så hvordan vil det da bli når jeg blir enda eldre eller pensjonist.? Vil ensomheten og frykten ta fullstendig overhånd og kontroll over meg.? Vil jeg ende opp alene og ensom.? Det er så mange spørsmål og tanker rundt dette som dukker opp hele tiden i hodet mitt. 

Jeg er homofil, og i det homofile miljøet så lever flertallet av oss som single…..En del/noen lever i gode stabile og lange parforhold. Enten som samboere eller som ektepar. Og det er noe jeg misunner dem veldig. Men altså flertallet av oss lever livene våre eller er single selv når vi blir gamle. Eller til og med hele livet ut/i gjennom. Hvorfor er det slik.? Ønsker de det sånn.? Eller blir det bare sånn.? Mulighetens «marked» er jo heller ikke det største/noe stort i mitt miljø så det kan også ha en medvirkende årsak til at så mange av oss er single…… Mens mulighetens «marked» er kjempestort blant de hetrofile, og jeg vil tro at det finnes mange flere stabile parforhold i de hetrofile miljøene…. Jeg vet ikke, men tror det… Skulle så inderlig ønske at det var anderledes for oss homofile også.

Selv er jeg ikke en person som er den som går på «jakt» for å finne en kjæreste. Hverken på Internett, apper eller på byen. Jeg er svært lite å finne blant de homofile barene nede i sentrum av Oslo. Altså London Pub, Elsker og Cæsar som visstnok er de «store» skeive stedene i denne byen. Jeg føler meg ikke tilfreds å gå på «sjekkærn» på de stedene der. Da disse stedene oppfattes som mer eller mindre og veldig ofte som et kjøttmarked. Å stå der som en annen biff å eventuelt bli «sikla på» av kåte homser, det kan jeg fint styre meg for. Så det å finne den eneste ene mannen på disse stedene  ser jeg på som svært lite sannsynlig…. Nå skal man rikitig nok ikke feie alle homser inn under en og samme kam. For det finnes selvsagt flere unntak der også. Disse stedene oppfattes som kjøttmarked/er et kjøttmarked sier flere av de homsene som jeg kjenner som går der. Et inntrykk jeg selv også sitter med de svært sjeldne gangene jeg besøker disse utestedene. Så hvor kan jeg treffe den eneste ene da tro.? 

Homo appene grindr, planet Romeo og scruff, er apper  som også jeg som homofil har prøvd å finne den eneste ene på. Men disse appene er ikke uventet de reneste «puleappene» for å si det litt  forsiktig. Det er iallefall min erfaring. Jo lenger ut i samtalen jeg kommer med en i en slik app, jo så koker det hele ned til sex, sex og atter sex. Selv når du tror at du kanskje har funnet en veldig interessant person så ender det opp med dette sex pratet. Og det selv om du iherdig nok prøver å styre unna dette emnet. Og når den personen du da kanskje oppfattet som seriøs og ordentlig, og som du nærmest nesten holder på å invitere for en date, da plutselig begynner å prate om sex, hva du liker, om du har stor pikk, og i det hele tatt. Ja, da skjønner man vel at det var/er mer sex enn er forhold vedkommende var ute etter….. 

Jeg som sagt, er ikke en som går rundt og leter etter å finne en mann/den eneste ene jeg kan dele livet mitt med. Jeg er mer av den oppfatningen at det skjer når fet skjer. Hvis det skjer. Jeg er heller ikke den personen som går rundt og leter. Da det er noe som ikke passer for meg å gjøre. Og så syns jeg det virker litt sånn desperat dersom jeg skulle gå rundt å lete etter en kjæreste. Jec tar ting som det kommer, og tror også det er den beste måten å gjøre det på… Om jeg går rundt å leter så kan ting fort bare bli feil. Kanskje virke litt desperat også…. Men hva er da den mest naturlige/riktige  måten å finne en kjæreste på.? Finnes det  en rikitig måte.? Metode.? Eller er dette en individuell greie.? Eller er det beste bare å se hva som skjer, ta ting som de kommer og så skjer det når det skjer.? 

Nei, kjærlighetens mysterium er ikke enkelt å skjønne seg på. Noen er heldigere enn andre, mens andre ikke er det. Andre velger å være foruten kjærligheten/kjæreste. Mens andre ikke kan klare seg uten. Vi alle trenger kjærlighet på et eller annet  vis. Enten det er sånn eller sånn. For meg er den kjærligheten å finne den eneste ene rette. Og jeg håper jeg en dag skal finne ham. Innerst inne skulle jeg ønske det var nå. 

Garman. 🤗🤗🤗

Når «vennskapet» kun blir enveiskommunikasjon – er det da et vennskap.? – Er vi venner eller ikke.? Eller hva er vi.?

Har du venner der det stort sett er KUN du som kommuniserer med vennen(e) din(e).? Da på en eller annen måte gjennom telefonen din.? Via Snapchat.? Instagram.? Facebook.? Messenger.? Eller hva det nå måtte være.? Og aldri eller svært sjelden får du noe svar fra vennen(e) dine når du kontakter dem.? Og når de da  endelig svarer ,(hvis de svarer), så svarer de med at «nå må vi møtes snart», «savner deg». Men så blir det bare med dat de sier det, og ikke noe mer. Det kan da ha gått laaaaang tid siden du sist hørte noe som helst fra de. Ja til og med uker og måneder. Jeg har slike «venner». Eller kan jeg virkelig kalle dette for venner.? Når det er jeg som hele tiden prøver å få kontakt og å holde kontakten med de i dette tidsrommet. Når det er jeg som gang på gang ber om å få treffes. Enten hos de eller hos meg eller bare finne på noe utenfor husets fire vegger. Og når de da endelig svarer deg etter flere uker/måneder der du har prøvd å få kontakt. Og  de da plutselig svarer «savner deg», «nå må vi møtes snart» og så blir det helt stille igjen fra «vennene» mine. Hva slags venner er dette.? Er det virkelig venner av meg dette her tenker jeg når de da endelig svarer.? Men like fort forsvinner igjen. Når jeg da får disse svarene så svarer jeg fort tilbake igjen. Om at det har jeg veldig lyst til osv.  Men så kan det gå flere uker igjen før jeg får svar tilbake. Jeg syns dette er utrolig dårlig gjort av de. Det er nesten så det oppleves som et hån mot meg når de svarer og så bare  forsvinner de igjen uten å svare.

Det gjør noe med meg når de som «liksom» er vennene mine ikke gidder å svare. Jeg blir først og fremst veldig trist, og noen ganger kommer en tåre også. Og jeg blir også litt frustrert og skuffet. Men burde jeg bli det.? Iallefall er det slik jeg reagerer. Og syns det er kjempevondt at jeg aldri eller svært sjelden hører noe tilbake fra de. Når jeg selv hele tiden prøver så godt jeg kan å holde kontakten med de. Jeg har ikke mange venner så derfor er det så viktig for meg at de vennene jeg har, har kontakt med meg og holder kontakten. Noe vennene mine er veldig klare over.  Er jeg rar som gjør dette.? Prøver jeg for hardt.? Slik at de trekker seg unna.? Isåfall, kan de da ikke bare si det til meg.? For jeg tåler å høre det fra de. Ærlighet fra mine venner som sier det som det er, setter jeg umåtelig stor pris på. Så det er viktig for meg. Så de har ingenting å være redde for. Men føler at det bare er jeg som tar/holder kontakten med de. 

Når jeg da endelig en ytterst sjelden gang møter dissse vennene, og vi sitter og prater enten hjemme hos meg eller hos vennen(e), så sitter de da svært ofte, ja jeg vil si for det meste med hodet hodestups i telefonen(e) og taster i vei, og svarer da på mine spørsmål i samtalene, mens hodet er et helt annet sted. Nemlig dypt nede i telefonen. Og knapt nok så er det mange ganger så vidt jeg får noe øyekontakt også. Og så tenker jeg. Her møtes vi endelig. Og der sitter du min venn(er) og nærmest prioriterer livet ditt på telefonen i stedet for på meg.!! Og så tenker jeg.: De sitter der og trykker, taster som bare det på telefonene sine. Men hva med alle meldinger på Snapchat, messenger, SMSer som jeg jevnlig gjennom flere uker har sendt,  og som jeg aldri har fått svar på.? Slik som de sitter med hodene nedi telefonen(e) så kan de da umulig ikke ha sett mine meldinger som jeg har sendt til de.? Eller gidder de bare ikke.? Hva er det de egentlig gjør som er så utrolig viktig på de telefonene da.? At ikke en gang jeg som er deres  «venn» får litt oppmerksomhet, slik som jeg prøver å gi til de når jeg endelig en sjelden gang får se dem.!! Jeg skjønner det ikke. 

For en måneds tid siden så bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ta kontakt med noen av disse vennene det dreier seg om. Hverken via telefonen eller diverse sosiale medier som vi alle felles bruker. Rett og slett bare for å se om noen av dem tar kontakt med meg på en eller annen måte. Så langt har jeg dessverre ikke hørt et eneste pip fra noen av de det dreier seg om. Og det har nå godt nesten 1 måned. Så tenker jeg da.: Syns de endelig at det var godt å fred fra «maset» mitt.? Eller er det sånn at de ikke vil ha kontakt med meg.? Er det det de innerst inne vil.? Jeg vet ikke. Men det eneste som jeg vet er at jeg ikke kan fortsette med denne enveiskommunikasjonen, der det er  jeg som hele tiden tar og prøver å få kontakt. Og å holde kontakten. Dette er alt annet enn gjensidig. Og er dette da egentlig venner.? 

For 12 år siden da jeg flyttet fra Stavanger til Oslo, så var jeg hos et vennepar på noen pils et par dager før jeg skulle flytte til Oslo. (Til Oslo flyttet jeg 30 juni 2006.) Rett før jeg skulle dra fra mitt besøk hos dem, så sier da dette venneparet følgende.: « Ettersom du nå flytter til Oslo og du nå har fått jobb i Nordsjøen, så kan ikke du ta å ringe eller sende en SMS når du er hjemme fra Nordsjøen.? For vi klarer ikke å følge med på når tid du er hjemme osv.»? Jeg husker dette som om det var sagt til meg for 1 minutt siden liksom. Og jeg stusset også veldig på at de sa det de sa der. Hvorfor i all verden var det bare jeg som skulle kontakte de hver gang da.? Selv om jeg jobber i Nordsjøen og flytter til Oslo, så er jeg ikke borte. Og når det er sagt. Selv om jeg flytter til Oslo og har jobben i Nordsjøen så ser jeg ingen grunn til at de ikke skulle ta noe kontakt.? Det er da ikke verre enn at dersom jrg ikke svarer på SMSer eller oppringninger, ja da er jeg på jobb, så svarer jeg så fort eller ringer de opp så fort jeg er på land igjen. Og dersom de hadde gjort det så hadde de også forstått at jeg var på jobb i Nordsjøen. Send en melding eller gjør en oppringning. Og dersom jeg svarer så svarer jeg, og visst ikke så er jeg mest  sannsynlig i Nordsjøen på jobb. Hvor vanskelig kan det være da.? Det ble til at det var jeg som tok kontakt på en eller annen måte hver gang, der også. Og aldri de. Dette holdt på i et par år,  til jeg til slutt ikke orket dette lenger, og det ble lengre og lengre mellom hver gang jeg kontaktet de. Og likevel kontaktet ikke de meg på noe som helst vis, selv om kontakten mellom oss ble mindre og mindre. De siste årene har vi ikke hatt noe som  helst kontakt, dessverre. 

Jeg er jo av den filosofien at er man venner så skal kontakten mellom vennene være gjensidig, der begge parter jevnt og trutt tar kontakt med hverandre. Og ikke bare  den ene parten. En sånn enveis kommunikasjon  det fungerer ikke hos meg. Og det  blir også helt feil at det bare er den ene parten i vennskapet, er den som  hele tiden prøver å holde  kontakten uten å få noe tilbake….. Jeg tror også at det er mange slike vennskaps forhold som dette dessverre. Som jeg mener ikke er noe vennskap i det hele tatt…. Eller hva tror du.? 

Garman. 🙄🙄🙄