Mobbeoffer ! Da kom tårene.!

Bildet er ikke av meg.

Hva betyr ordet i overskriften? Hva betyr det for deg? Tenk litt på det før du leser videre.

Er et mobbeoffer en liten jente som gråter hvert friminutt? Er det en gutt som kommer hjem fra skolen med blåveis? Er det den tilbaketrukne, stille kontormedarbeideren på arbeidsplassen din?

Er det deg? Eller er det meg.?
Hva definerer om du er et mobbeoffer.? Må noen ha kalt deg et ekkelt navn, sagt noe stygt til deg, dyttet deg? Er man et offer hvis man blir utestengt fra leken i barnehagen eller praten i kantina?
Jeg tror at alt det jeg har nevnt over (og mye mer) kan få noen til å føle seg mobbet, men er man da “kvalifisert” til rollen.? Eller må mobbing være en bevisst handling utført av personer med motivet å få deg til å føle deg dårlig.?

Hvis jeg sier: Jeg ser på meg selv som et mobbeoffer. Er du uenig? Blir du overrasket?

For jeg mener faktisk det. Om noen rundt meg noensinne har tenkt på meg på den måten aner jeg ikke, men selv følte jeg det, hardt og kaldt på kroppen. På tankene.
Jeg føler det fortsatt den dag i dag.

Jeg har alltid følt meg utenfor. Jeg har drevet med fritidsaktiviteter få andre likte, jeg valgte å ha min egen stil, brydde meg ikke om mote den gang og var antageligvis ikke den enkleste å like fordi jeg hadde sterke meninger om det meste. Noe jeg holder mer for meg selv den dag i dag. Jeg prøver derfor å få dem ned i bloggen min her.
Hvis jeg skal prøve å definere hva det var som gjorde at jeg følte meg mobbet var det alle kommentarene som ble slengt i ansiktet mitt hver eneste dag, all baksnakkingen og blikkene. Kanskje mer også, som jeg ikke kommer på akkurat nå.

Det var ikke grenser for hva jeg fikk høre. Noen kommentarer har brent seg fast, mens jeg bare husker innholdet i en del annet. “Han er liten han”, “Garman er korpsnerd”, “Garman har rare klær”, “Garman er bare teit”, Garman er så forfengelig….. Selvfølgelig var ikke dette alt. 
Det verste var vel å komme inn i et rom hvor samtalen stilnet mens mine såkalte venner helt tydelig nettopp hadde snakket om meg. Noen ganger hørte jeg de også, når jeg var inne på et avlukke på toalettet og de trodde de var alene. Det gjorde vondt. Det føltes som om noen stakk en kniv inn i magen min og vred den rundt flere ganger, og når de endelig var gått – da kom tårene.

Også de blikkene… Som fulgte meg gjennom gangen på skolen. Som målte deg fra topp til tå med det sarkastiske uttrykket, som noen ganger kom samtidig som skjellsord, andre ganger etterfulgt av hvisking og fnising når man endelig var gått forbi. Hver morgen, hvert friminutt, hver eneste gang jeg gikk gjennom den gangen måtte jeg manne meg opp, puste dypt inn, ta på meg masken som viste at jeg ikke brydde meg og kaste meg uti det. De skulle nemlig ikke få se at det plaget meg.! Det var det ingen som fikk vite det, for jeg skulle være sterk. Jeg skulle la det prelle av meg. Helt til jeg var for meg selv og kunne kjefte på meg selv for alt jeg gjorde galt. For dette var jo helt klart min skyld.

Høres det feil ut? Vel, den tanken sitter fortsatt igjen. Jeg skylder på meg selv med en gang noen sier noe stygt til meg, eller hvis jeg bare er i en diskusjon, eller hvis jeg sier noe til en venn som kommer ut feil. Da kommer det – “Han er teit”, eller “Han skjønner ingenting”…. Jeg tror dere forstår tegninga. Og ja. Jeg vet at det er feil, jeg vet at det ikke er sant, men de automatiske tankene er det ikke enkelt å styre.

Endelig klarer jeg å tenke noen positive tanker om meg selv. Noe jeg ikke klarte for noen år tilbake. Tidligere kunne jeg lete i timesvis uten å finne noe som helst. 

Jeg ser på meg selv som en god gutt i dag, fordi jeg prøver å gjøre mitt beste. Jeg er arbeidssom, høflig og snill. Hadde noen bedt meg om å skrive noe positivt om meg selv tidligere ville jeg fnyst, trukket på skuldrene og lurt meg unna. Men en tankegang jeg fortsatt ikke har klart å kvitte meg med er selvbildet mitt. Spesielt kroppsbildet. Jeg vet at jeg kan se ålreit ut med klærne på, men selv det var vanskelig for meg å skrive. Hvis jeg har pyntet meg og føler meg fresh kan jeg bli veldig glad hvis noen sier noen hyggelige ord eller sender et blikk i min retning, men tar jeg det noengang ordentlig til meg? Svaret er nei.
Det jeg derimot tar til meg er negativ kritikk. 

Det er en grunn til at jeg har blitt den personen som  jeg er i dag. Og en grunn til at jeg bryr meg så mye om andres følelser, og generelt om andre mennesker. Selvfølgelig har dette formet meg, men jeg har valgt å la det gjøre meg bedre. Derfor er jeg nok mer inkluderende enn mange andre. Jeg vil ikke la noen stå for seg selv eller føle seg utenfor, bare fordi personen skiller seg litt fra de andre. Alle fortjener en plass i gjengen og jeg kan ikke forstå de som fryser ut enkeltindivider, eller trekker alle over en kam for den saks skyld.

I og med at  mobbing har hatt en så sentral rolle i utviklingen av min personlighet ser jeg ikke på meg selv som et offer i samme grad lenger. Jeg er ikke lei meg for det jeg ble utsatt for, for det jeg ble kalt, selv om det gjør at jeg fortsatt slenger de samme kommentarene til meg selv. Jeg er definitivt min største kritiker, men nå vet jeg at jeg er et godt menneske. Og for meg er det det viktigste.

                                            OPPFORDRING:

Observer menneskene rundt deg. Kanskje det er noen som sitter inne med noe de trenger å snakke om, kanskje det er noen som trenger en skulder å lene seg på, eller kanskje det er noen som bare trenger å få et bittelite smil og et “hei”. Det er ikke alltid det er så mye som skal til, og hvorfor kan ikke du være den som gir vedkommende det.? Start i dag. 

#mobb #mobbing #mobbeoffer #stoppmobbing #ikkemobb 

SÅ kom SJOKKET – OBOS advokatene – Dypt såret – Savnet er enormt – Kritikk mot advokat & styreleder.!

SJOKKET jeg fikk, kom tirsdag 5 desember. 

Det hele begynte med at vi hadde vært ute på generalprøven på Oslo Fagottenes julekonsert på Folketeateret. En konsert som vi begge to var svært svært fornøyde med. I forkant av konserten hadde vi vært på julemarkedet på Youngstorget og sett litt der. Noe vi ikke var så begeistret for hverken du eller jeg. Julemarkedet oppe i Spikersuppa er mye bedre syns vi. Julekonserten på Folketeateret startet klokken 20, og litt over 2 timer senere så var konserten ferdig. En fantastisk og annerledes julekonsert på alle vis. Vi dro hjem like etter at julekonserten var ferdig. Da var det nesten midnatt når vi var hjemme.

Posten blir mer eller mindre daglig levert i min postkasse sånn ved 12 tiden hver dag. Og da går jeg også ned for å hente posten. Men denne dagen hadde jeg av en eller annen merkelig grunn ikke gjort det. Og det kunne kanskje være like greitt, for noe julekonsert for mitt vedkommende hadde det da ikke blitt. Og det fordi i postkassen lå et brev fra OBOS advokatene, og på konvolutten sto det også at dette brevet ble sendt rekommandert også. Og det stemte, og noen dager senere måtte jeg opp på Meny for å hente ut dette rekommanderte brevet. 

Etter mye dritt i livet mitt, har jeg alltid sagt at jeg ikke lenger blir overrasket elller sjokkert over noe som helst lenger. Det har jeg liksom sluttet med etter alt jeg har vært gjennom i livet mitt, både på godt og vondt. Men DER tok jeg grundig feil. Så det at jeg ikke lenger kan bli overrasket eller sjokkert må jeg slutte opp med å si.

Så kom SJOKKET.  Og det slo meg ganske hardt. Jeg åpnet brevet fra OBOS advokatene, tok det ut av konvolutten, og begynte å lese for meg selv hva som sto i det. Du gikk og tuslet rundt i stuen, mens jeg sto ved kjøkkenøyen og leste for meg selv. Jeg kunne ikke tro hva det var jeg leste, og måtte starte å begynne å lese brevet på nytt etter å ha lest 6-7 linjer av det. Jeg begynte så å lese dette brevet for deg ved høytlesing, og da jeg leste det høyt for deg og flere ganger spurte deg rett ut om du virkelig hadde gjort det som sto i dette brevet, så nektet du for at du hadde gjort dette. Eller at du ikke husket det. Jeg sier da at i brevet står det tydelig og klart at du har innrømmet overfor Politiet at du faktisk gjorde det du gjorde tidligere i år, altså i oktober måned. Selv da innrømmer du ingenting. Jeg setter meg også ned i sofaen dypt i sjokk, og spør deg rolig IGJEN om du virkelig har gjort det som står i brevet, men da husker du ikke/nekter du for det igjen. Jeg sier til deg, » at du MÅ si det til meg NÅ dersom du har gjort dette, for det står jo på sort hvitt her i brevet at du har innrømmet det du gjorde overfor Polititet.»  Men selv da innrømmer du ingenting for meg, dessverre. Det blir med dette den kvelden, og vi går og legger oss ettersom du skal tidlig på jobb neste dag. Det ble selvfølgelig svært lite søvn på meg den natten, og jeg var stuptrett neste morgen. 

Neste morgen, sender jeg en epost til advokaten som er navngitt i brevet og stiller en HAUG med spørsmål til ham. Jeg vet ikke hvor mange spørsmål det var, men det var maaaaange. Noen timer senere ringer advokaten meg opp og forteller meg hele hendelsen i detalj over hva det var du faktisk gjorde den oktober dagen/natten. Og SJOKKET ble ikke akkurat mindre da jeg var ferdig med praten med advokaten. Jeg prøver å summe meg litt, før jeg ringer hjem til min mor og far, og forteller de hva som er skjedd. Jeg leser opp hele brevet til de gjennom telefonen. Og de ble begge to helt stumme. Og det mens tårene triller som bare det nedover kinnene mine. Like etter ringer jeg til deg. Du er da på jobb, og jeg ringte deg like før lunsjtider. Jeg forteller deg at jeg nå vet hva som er skjedd, og det i detalj. Først da, først da får jeg innrømmelsen fra deg. Jeg skulle så inderlig ønske at du innrømmet dette med en gang til meg, da jeg konfronterte dette med deg. Men jeg skjønner også at dette ikke i det hele tatt kan ha vært lett å skulle innrømme overfor meg. Den ser jeg. Men jeg skulle likevel så inderlig gjerne ønske at du innrømmet det til meg. Men jeg fikk den til slutt da, først når jeg selv visste hva som hadde skjedd. I 2 måneder har du gått og båret på denne hemmeligheten som du aldri fortalte meg. I 2 MÅNEDER. Hvorfor sa du ikke noe til meg.?  Jeg hadde til slutt ikke noe annet valg, enn å be deg om å flytte ut, da jeg ikke lenger hverken kan stole på deg eller ha tillit til deg. Og for det andre gikk du i mine øyne laaaangt over streken for å si det litt forsiktig. Jeg skulle ønske jeg aldri tok inn posten i postkassen den kvelden.

Så kom SJOKKET. I brevet sto det at du hadde begått et tyveri i en bil i sameiets garasjekjeller, og har solgt tyvegodset fra min leilighet i sameiet etter å ha lagt ut tyvegodset på finn.no. Dette dreide seg om kostbart fotoutstyr til flere titalls tusen kroner. Videre hadde du gjort betydelige ødeleggelser på bilen som utstyret ble stjålet fra. Slike hendelser er egnet til å spre frykt og utrygghet blant de øvrige beboerne i sameiet, og styret ser alvorlig på saken. Forholdet er politianmeldt, og etter det opplyste også innrømmet av deg til Politiet. Styret i sameiet ønsker å opplyse deg om ovennevnte i tilfelle du ikke allerede er kjent med hendelsene. Som seksjonseier er jeg langt på vei ansvarlig for mine husstandsmedlemmers adferd. Jeg oppfordres på det sterkeste til å gjøre det jeg kan for å forhindre at noe lignende skjer igjen. En unnlatelse av å rette opp i forholdene vil i verste fall kunne få konsekvenser for mitt eierforhold i sameiet. Det var dette som sto i brevet fra OBOS advokatene. Og jeg var lamslått etter dette brevet.

Du hadde altså vært nede i sameiets fellesgarasje denne kvelden/natten, knust bakruten på denne bilen, og stjålet diverse kostbart fotoutstyr og diverse linser til flere titalls tusen kroner og tillegg gjort betydelig skade på denne bilen. Mens jeg var ute på jobben min offshore, på min oljerigg som jeg jobber turnus på. Med en turnus som da er 2 uker på jobb og 4 uker hjemme på fri. Så hadde du lagt ut dette kostbare fotoutstyr på finn.no. Eieren av dette fotoutstyret som også bruker samme garasjeanlegg er smart nok til å gjøre et søk på finn.no etter lignende fotoutstyr. Masse fotoutstyr kommer opp, og tillegg til det som var hans. Han gjenkjenner fotoutstyret på grunn av serienummere som er på dette utstyret. Han kontakter Politiet og Politiet står så plutselig på døren hjemme hos oss/min leilighet, der du da til slutt innrømmer alt for Politifolkene når du åpner døren for de. Deretter forsto jeg det sånn på deg at du blir avhørt av Politibetjenter i min leilighet. I MIN LEILGHET, og det mens jeg er på jobb offshore. Hva slags straff du eventuelt får det vet jeg ikke om. Og hvor stor bot du får, det vet jeg heller ikke nå som du er flyttet ut.

Jeg håper og tror at du for enhver pris vil klare å betale dette forelegget når den tid kommer. Det må du klare og ta ansvar for. Du sa du gjorde det i desperasjon denne handlingen. Og på grunn av pengemangel. Hvordan skulle dette gjøre det bedre for deg.? Ved å stjele andres kostbare eiendeler.? Du gjorde det bare vondt verre. Vondt verre for deg selv og din økonomi. I desperasjon er det sjelden man gjør noe klokt/kloke valg, noe du nå selv smertelig fikk erfare. Og vi som hadde en så god plan  og var blitt enige om hvordan du nå skulle bli kvitt denne gjelden din som jeg også var klar over at du hadde. Du hadde i september også endelig fått deg en ordentlig jobb, og ganske så greit betalt jobb, så nå kunne vi virkelig begynne å konsentrere oss om at du satte av penger månedlig til nedbetaling av denne gjelden din, mens du da ikke betalte noe som helst til meg i husleie eller andre ting. Tenk om du bare kunne ha gitt det en sjanse, så kan jeg love deg at du hadde blitt kvitt veldig mye gjeld de neste par årene. Ja kanskje til og med nesten kvittet deg med alt…. I stedet  for gjorde du dette. Jeg har også lurt på og lurer på om det kan ligge enda mer bak.? Men det er bare en tanke jeg har. Jeg vet ikke.

Samme dag som jeg hadde pratet med advokaten, så ber jeg også advokaten om å kontakte styreleder i sameiet om at styreleder må kontakte meg så fort han kan, slik at jeg i det minste kunne få beklaget overfor styret og styreleder det som du gjorde i oktober. Både styreleder og advokat var svært overrasket over at ikke jeg visste noenting om dette. Og hvorfor ikke du hadde sagt noe til meg disse 2 månedene. Jeg beklaget overfor styreleder det du hadde gjort, samtidig som dette også var svært pinlig for meg å gjøre også ettersom du var min samboer. Jeg sa også til både advokat og styreleder at jeg ikke hadde annet valg enn å  be deg om å flytte ut. Da jeg ikke kan risikere mitt eierskap/leilighet i sameiet på noe som helst vis. Det er en sjanse jeg slett ike tar. Jeg kritiserte også både advokat og styreleder om hvorfor ikke jeg på noe som helst tidspunkt hadde blitt informert om dette før. 2 måneder tar det faktisk før jeg får vite noe som helst. Jeg sa til både advokat og styreleder at jeg syns det var rart at de ikke i det minste hadde innkalt meg til et møte/prat og fortalt meg det hele. I stede for går det 2 måneder, og et brev fra OBOS advokaten kommer dumpene  ned i postkassen. Kanskje er det på grunn av personvern osv. Men hva da med mitt personvern oppi dette her.? 

Du har flere ganger  bedt meg om unnskyldning for det du gjorde. Og du har også spurt om jeg kan tilgi deg for det du gjorde. Unnskyldningen din aksepterte jeg med en gang, men å tilgi deg for det du gjorde, det har jeg ikke klart enda. Men med tiden håper og tror jeg at jeg skal klare det også. Vi har blitt enige om at vi skal være venner, og det for mitt vedkommende skal jeg klare helt fint. Men du må gi meg bittelitt mer tid slik at jeg kan klare å få dette «ut av verden « på en eller annen måte. SÅ vil jeg tro at tilgivelsen også vil komme….. 

Nå er det noen uker siden du flyttet ut. Og jeg har endelig klart å skrevet ned min historie om dette. Likevel har jeg noen spørsmål jeg går og tenker på. Gjorde jeg det riktige.? Skulle jeg gjort noe annerledes.? Hva skulle jeg gjort.? Selv  mener jeg at jeg gjorde det riktige. Å ha en jeg ikke kan stole på eller ha tillit til er umulig for hvilket som helst forhold, også for meg. Når det er sagt er det liten tvil om at jeg er utrooolig glad i deg, og savnet er helt enormt. Men du såret meg også veldig hardt. Men jeg tror kanskje du er den som er mest såret. Du fordi du gjorde det du gjorde, uten å vite hva konsekvensene ble/kunne bli.

#sjokk #sjokker #savn #savnet #sårt #obos #obosadvokatene 

En uke siden du måtte dra – Savner deg sårt – Hvorfor gjorde du det.?❤️❤️❤️

PS.: Jeg velger ikke å legge ut noen bilder i dette innlegget, da det er litt for personlig, og også med hensyn til vedkommende person dette gjelder. 

 

Idag, ja idag er det en uke siden du dro. Og savnet, savnet etter deg er stort og sårt. Så hvordan har den første uken av livet mitt vært uten deg i livet mitt.? Da jeg plutselig og høyst uventet og sjokkert ikke hadde noe annet valg enn å «kaste» deg ut for noe ekstremt dumt som du gjorde. Tror aldri jeg har blitt mer sjokkert jeg. Og som for meg var å gå laaaangt over streken. Noe jeg vet at du også syns det var at du gjorde. Og jeg vet også at du angrer voldsomt på det du gjorde. Noe jeg ser tydelig på deg at du gjør, og ikke minst det sterke savnet du har etter meg nå. 

Den første uken har vært utrolig tung. Det er så tomt her uten deg. Det er så ensomt her uten deg. Det er så stusselig her uten deg. Og jeg føler meg så utrolig ensom uten deg i livet mitt. Vi var liksom ett du og jeg. Og skulle ha livene våre sammen. Det var det vi hadde planlagt og planla. Også gjorde du noe så dumt. Du gjorde det i desperasjon sa du. Og jeg kan skjønne at du er desperat,  men det du gjorde i desperasjon den oktoberdagen/kvelden var å gå laangt over streken. Og jeg tror noen og enhver ville syntes det samme dersom jeg hadde fortalt dem det som hadde skjedd og det som du gjorde. Da tror jeg de fleste også vil skjønne at jeg dessverre ikke hadde noe annet valg enn å «kaste» deg ut.

Det er helt stille her om morningene nå ved 7 tiden da du vanligvis står opp i ukedagene før jobb. Jeg hører ikke deg tusle frem og tilbake i gangen lenger. Jeg hører deg ikke lenger romstere i skuffer og skap før du skal på jobb. Og jeg ser deg ikke lenger komme inn på soverommet/titte inn soveromsdøren og si «ha det bra». Eller en liten nuss før du drar og går ut inngangsdøren og låser etter deg. Jeg savner dette veldig. Og det gjør meg trist å tenke på at det ikke lenger vil skje. 

Aldri i min villeste fantasi hadde jeg noen gang trodd at du kunne gjøre noe slikt som du gjorde. Og så alvorlig som dette også er. Du som er så uendelig snill kunne gjøre noe slikt.? Hvorfor.? Hvorfor er spørsmålet som igjen og igjen og gjentatte ganger kommer opp i hodet mitt. Du har sagt at det var i deseperasjon at du gjorde det. Men jeg lurer på om det ligger enda mer bak i den desperasjonen siden du gjorde det du gjorde. Men det får jeg aldri svar på. Det eneste jeg nå vet, er at jeg aldri mer vil få ha deg som min kjæreste og samboer. Og det er det tyngste/tøffeste med hele «greia» her. Iallefall for mitt vedkommende

Du bor nå ikke så langt unna meg. Circa 1 km. er det bare. I en koselig liten leilighet bor du der for deg selv nå på Refstad. Skal selvsagt komme å besøke deg etter hvert når du har fått pakket ordentlig ut og fått alle tingene dine på plass slik som du ønsker det. For det er en fin leilighet, rolig strøk med stor flott hage du nå bor i. Og der blir det veldig fint til sommeren. 

Du har spurt meg om jeg kan tilgi deg flere ganger. Og også bedr om unnskyldning flere ganger. Unnskyldningen din aksepterte jeg med en gang. Men å tilgi deg for det svært alvorlige som du gjorde, det har jeg enda ikke helt klart. Fordi det var så alvorlig og uforståelig for meg at du, snille deg faktisk kunne gjøre noe så alvorlig. Men med litt tid, så er jeg sikker på at jeg klarer å tilgi deg også. Men på nåværende tidspunkt så er jeg ikke der dessverre.

Venner har vi bestemt oss for å være. Og det er noe vi begge er helt enige om. Vi får bruke litt tid først til å bli vandt til de nye livene våre først. Så skal dette gå bra. Det er jeg sikker på at det vil. Og jeg er sikker på at vi kommer til å ha mye morro. Det gleder jeg meg til. 

Aller helst skulle jeg ønske at du bodde sammen med meg. Men slik er det ikke lenger. Livene våre må gå videre. Både ditt liv og mitt liv. Jeg håper bare virkelig at du får orden på livet ditt. Men skal du klare det, er du selv NØDT til å gjøre en innsats/vise ansvar for dette. Og prioritere litt anderledes. Du kan og klarer dette om du selv bare vil det. Det vet jeg.

Jeg er uendelig glad i deg, det skal du iallefall vite. ❤️❤️❤️

#savn #savnet #sårt #sårtsavnet #vondt #hvorfor #trist #leimeg

 

Betydning av navn/Navneguiden.!

I mange mange år har jeg lurt på hva navnet mitt egentlig betyr. Om navnet mitt liksom har en mening/betydning. Jeg har spurt min mor om hun hadde en anelse om hva det kunne bety. Men hun visste ikke og kunne ikke svare annet enn at jeg var oppkalt etter hennes far som het Garman. Hennes far, altså min bestefar på min mors side har jeg aldri truffet, da han døde før jeg ble født dessverre.

Jeg har aldri funnet det ut før en tid tilbake da det på sol.no kom opp noe fra Hva betyr ditt navn.? . Av nysgjerrighet klikket jeg meg inn på linken som var på sol.no og foretok et søk på navnet mitt. Og her kom det jammen meg opp hva navnet mitt betydde. I Norge er ikke Garman et vanlig navn i det hele tatt. Samme året jeg flyttet til Oslo fra Stavanger i 2006 sjekket jeg ut med folkeregisteret, og de sa at det bare var 10 personer i Norge som het Garman og hadde det som fornavn. Jeg har også hørt at navnet mitt er langt vanligere som etternavn som for eksempel garmannslund for å nevne ett eksempel. Ellers vet jeg det er et utested i Stavanger som heter Garman, og det er jo litt morsomt syns jeg, at det faktisk er er utested som heter Garman.

Ellers så har vi jo også den velkjente romanen om Garman & Worse. Garman & Worse er Alexander Kiellands første roman, utgitt i 1880, og er av mange ansett som hans beste. Bokens handling er lagt til Kiellands hjemby Stavanger i 1870-årene og skildrer en del av byens mange særpreg. Wikipedia

Opprinnelig utgitt: 1880

Så at navnet mitt har hatt en betydning er det iallefall ingen tvil om. Selv syns jeg Garman er et veldig flott navn. Og jeg er STOLT over å hete Garman. Det er enkelt og sjeldent. Men det viktigste for meg er at dette er et familienavn ettersom jeg er oppkalt etter min bestefar på min mors side av familietreet. Så betydningen av dette navnet er stor for meg også.😉😉

Og på det siste bildet her har vi en forklaring på hva etternavnet mitt står for/betydningen av det. 🤗🤗🤗