Du var min aller første bestevenn.!

En  god kollega av meg ba meg skrive et brev til pårørende eller en venn i tilfelle noe skulle gå galt. Det var vanskelig for meg å skrive noe. Men så kom du inn i livet mitt.  Jeg har gitt opp mye for å komme dit hvor jeg er nå. Men når jeg tenker på deg vet jeg at det var verdt det. For 3 år siden kom du inn i livet mitt. Et vennskap mellom oss to, som bare ble sterkere og sterkere.  Dagen da du kalte meg for din bestevenn glemmer jeg aldri. En bestevenn som jeg i mitt liv aldri har hatt. Vi var på vei hjem til deg fra trening da du sa dette. Jeg sa ingenting da du sa det. På en måte litt overrasket tenkte jeg stille med meg selv. « Bestevenn.? Sa han bestevenn.? Ja, det gjorde han. « På vei hjem til deg og dagene som kom, gikk jeg å tenkte på det du hadde sagt til meg. Jeg vil at du skal vite at livet jeg har levd, og alt jeg har ofret og vært i gjennom, var for å hjelpe andre.  Selv fikk jeg hjelp. Og det var det du som hjalp meg med. Det var å bli din bestevenn.

Det vanskeligste for et menneske å gjøre er å ofre noe. Det å hjelpe andre burde være noe av det viktigste for oss mennesker å gjøre. Men slik er det ikke alltid, dessverre. Vi  betaler alle en pris for det vi gjør. Noen ganger er den prisen for høy. Det er i  dag 1 år siden du og jeg hadde ordentlig kontakt. Og jeg vet ikke hvor mange utallige ganger jeg har tatt kontakt med deg det siste året, uten noe respons tilbake. Så hvor ble bestevennen min av.? Det er et spørsmål som fortsatt er ganske ubesvart. Du forsvant bare. Det har ikke gått en eneste dag det siste året der jeg ikke tenker på deg. Flere ganger om dagen tenker jeg på deg. Det er nesten så det er litt plagsomt. På Facebook ser jeg deg «poste» det ene flotte bildet etter det andre av deg og din flotte familie. Din kjæreste og to døtre. Det gjør mange ganger vondt å se disse bildene av min «bestevenn» og din familie. Når jeg selv var en så stor del av ditt liv og familie. Samtidig gjør det godt også å se bildene. De gir meg trøst, de gjør meg glad, og de gjør meg trist. Samtidig som de også minner meg på hvilken flott tid jeg hadde sammen med deg  og din familie. En familie som beriket mitt liv voldsomt.

Jeg har begått feil og tatt dårlige valg. Det har vi alle gjort gjennom livet. Men det er gjennom slike feil og valg man lærer livet å kjenne. Og gjør seg erfaringer på godt og vondt.  Slik blir man også sterkere som person. Livet har det med å gi oss alle en ny sjanse. Jeg håper at jeg vil få en ny sjanse til å komme inn i din familie igjen. Det er en drøm jeg har. Jeg kan ikke lenger fortsette å ta kontakt med deg, slik som jeg har gjort det siste året. Og hvorfor skulle jeg.? Når du aldri svarer meg tilbake. Det er du som nå må ta neste steg.

Til slutt. Aldri tvil på det gode i noens hjerte. Og med alt det gode du har i ditt hjerte, velger jeg å tro at jeg får min bestevenn tilbake en dag. Jeg glemmer deg aldri i tankene mine. Det kan jeg ikke gjøre, ettersom du er den første bestevennen jeg noengang har hatt.  Aldri tvil på at du var en fantastisk bestevenn. Uansett hva som skjer vil du alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Som min bestevenn. Alltid.

Garman.❤️

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg