« Jeg er så utrolig glad i deg» – « Så mange hyggelige stunder vi har hatt sammen» – Så utrolig vakkert pensjonistpar.!

I dag da jeg satt og spiste lunch på Billabong Café på Majorstuen, så såg jeg to gamle pensjonister som satt for seg selv ved det ene store vinduet som Billabong har. De satt og nøt middagen sin sammen og spiste panert rødspette med kokte poteter og grønnsaker til. Og med bearnaise saus ved siden av. (Typisk sånn gammeldags kost for pensjonister tenkte jeg…..) I tillegg hadde de bestilt seg en stor karaffel med en kald og god hvitvin. De virkelig koste seg sammen. Jeg kan tenke meg at dette paret var i 70 årene et sted…..Det var en fryd for øyet å se disse vakre pensjonistene spise sin middag sammen. De sa ikke så stort mye mens de inntok måltidet sitt. Men etter en stund så sier den eldre damen følgende.: «Så mange hyggelige stunder som du og jeg har hatt.» Han tittet opp, smilte og ga henne et varmt vakkert slengkyss tilbake. Det gjentok han et par ganger. Jeg kunne se at han virkelig mente dette. Han gjorde bare det, og sa ikke noe mer som svar utover det.

Så spiste de videre og begynte å snakke litt om Danmark. Det var tydelig at det var hun som var opptatt av Danmark. Da hun gjentatte ganger begynte å prate om nettopp dette landet. Hva de snakket om angående Danmark var litt vanskelig for  meg å høre. Den ene servitøren kom bort til dem for å høre om maten smakte. Noe de begge repliserte med at de syntes at den gjorde. Da de var ferdige med måltidet og servitøren hadde ryddet bort tallerknene deres, så ser jeg det nydeligste jeg ikke har sett på aldri så lenge. De sitter på hver sin side av bordet, og så sier hun.: «Jeg er så utrolig glad i deg», mens de begge holder hendene til hverandre godt over bordet. Er ikke det utrolig vakkert.? Og for en vakker kjærlighet dem i mellom tenkte jeg. Noe vi ser og hører altfor lite om i dag…… Holder hender  gjør de en hel stund. Hun fortsetter å si at hun aldri hadde hatt så mange hyggelige stunder, om det ikke var for ham. Jeg kjente allerede her at tårene begynte å presse seg på. Men jeg klarte heldigvis å beherske meg. Men det var så vidt.

Jeg tror ikke de var gifte, for jeg kunne ikke se gifteringer på noen av hendene deres. Kanskje de var kjærester.? Men uansett så spiller det ingen rolle hva de var. Det viktige her for meg var at de to koste seg sammen som det de gjorde, og hadde et hyggelig selskap med hverandre under måltidet. Og ikke minst var kommet seg ut sammen for å gjøre noe sosialt og hyggelig sammen. Det sitter altfor mange eldre mennesker der ute i dag helt alene. Enten hjemme i boligen sin eller på et aldershjem «og råtner bort». Og det er hjerteskjærende så det holder. Det varmet mitt hjerte og gjorde denne dagen min komplett av å se de kose seg så mye som de to gjorde. Da de hadde tømt karaffelen for hvitvin kommer servitøren bort og spør om det er noe mer de ønsker seg. Han takker høflig nei, mens hun gjerne vil ha et glass til med hvitvin. Jeg la også merke til under måltidet deres at karaffelen var blitt tom. Der han gjentatte ganger så på karaffelen, løftet den opp flere ganger. Som for å se på den om det ikke var mer i den. Hadde vi allerede drukket opp alt.? Skal jeg bestille mer.? Men det ble med den karaffelen under måltidet. Utrolig vakker opplevelse for meg som satt et par bord unna dem, og se de kose seg som de gjorde.

Første gangen de møttes var på gata for flere år siden, da hun skulle levere bilen sin inn på verksted. Han sier så at det irriterte ham at han ikke hadde tilbydd seg for å hjelpe henne med bilen til verkstedet. Hun sier så.: «men det endte jo godt da». «Ja det gjorde det sier han, og jeg hadde vel møtt på deg igjen……For jeg har jo sett deg flere ganger». Der hun igjen sier. «At det skal du ikke ta som noen selvfølge at du hadde. Men du var heldig med den» sier hun. Og så småler hun. Jeg tenker, så heldige de er som møtte hverandre. Og som har hverandre på sine eldre dager. Det virket som om det var ganske tilfeldig det aller første møtet deres. Eller var det skjebnen som ville det slik at de to skulle møtes.? Og isåfall en utrolig vakker skjebne. Og i dag er de venner som aldri før liksom. Og som hun sa så er det slett ingen selvfølge at de skulle møtes igjen. Og det er ingen ting som er en selvfølge. Og i alle fall ikke i den mer og mer hovne, kalde og kyniske verden som vi lever i, i dag. Og verre tror jeg det dessverre vil bli også……

En av de ansatte på restauranten spurte hvor denne flotte eldre damen var fra. Hun var fra Småland og het Birgitta. Og hun kom fra Sverige. Han het Arne og var fra Skullerud her i Oslo. De bodde begge i Oslo nå.

For et vakkert nydelig par tenkte jeg da jeg dro fra Billabong. Og ikke minst, for en herlig opplevelse dette var for meg også. Det er utrolig hva man kan få oppleve og få med seg, dersom man setter seg ned et sted på en restaurant, café, eller tar en kaffe/øl på Karl Johan. Det er mye som kan skje. Og mange historier man kan høre folk prate om, dersom man diskret spisser ørene litt og lytter litt rundt seg. Men også ikke minst det at man også kommer i kontakt med folk…..

Kanskje kan det jo til og med hende at jeg treffer drømmeprinsen min tilfeldig. Slik som Birgitta og Arne møtte hverandre….. -man vet aldri….

Garman.❤️

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg