Minner og gleder som virkelig betyr noe for meg.!

Den 30 juni så hadde en av mine nieser bursdag. Hun ble 16 år gammel den 30 juni. (Hjelp så fort som den tiden går). Og i den anledning var det full feiring hjemme i Aksdal på vestlandet hvor hun bor. En feiring jeg veldig gjerne skulle ha vært med på fullt ut. Det er ved slike anledninger som bursdager, høytider osv. jeg da savner å være hjemme hos familien. For dette er flotte minner og gleder med familien som er viktige å ta vare på. Og som man aldri får tilbake igjen. Men også minner og gleder som virkelig betyr noe. Dette er et savn jeg kjenner på blir sterkere og sterkere for hver gang noe familiært i familien skjer. Kanskje det kan ha noe med alderen min å gjøre at jeg savner de…? Jo eldre man blir jo mer og viktigere tror jeg familien blir for en. Og jo eldre man blir jo mer tror jeg man ser på disse tingene som veldig viktige. I alle fall gjør det det for meg. Hva tror du om det.? Eller er det bare jeg som er rar som tenker dette.? Og dessuten er familien det viktigste vi har, uansett hvordan vi snur og vender på det. Jeg bor jo i Oslo og familien, mor, far, søsken, nieser, nevøer osv. de bor på vestlandet. Og da blir det ikke så lett å se dem hver dag heller.

Dessverre så har jeg ikke selv min egen lille familie. Altså egne barn og mann jeg kan få kalle min familie. Det er noe jeg de siste årene fryktelig gjerne skulle hatt. En familie beriker livet ens så utrolig mye mer, enn det å være alene slik som jeg er i min egen lille leilighet på Løren i Oslo. Helt til jeg nærmet meg 40 årene har jeg hele tiden vært av den oppfatning at dette med egne barn, min egen lille familie ikke har vært noe for meg. Helt til jeg av en eller annen grunn snudde litt på min forvridde tankegang. Tankene rundt dette fortsetter å surre i huet mitt i dag. Jeg er en mann på snart 42 år. Er jeg ikke snart for gammel for dette.? Er det ikke egoistisk å tenke på å ville ha barn og en familie i en alder av 42 år.? Jo eldre man blir med å få barn desto tyngre/tøffere vil jeg jo tro at det vil bli å følge dem opp.? Men så er det jo utrolig hva slags krefter man har når det gjelder sine egne barn. Da klarer man alt…

Det er jo heller ingen selvfølge det å få barn. Og det gjelder helt klart for meg også at det ikke er. Ettersom jeg er homofil, så gjør ikke det saken noe bedre/enklere heller. Og adopsjon er en voldsom lang prosess man må i gjennom i dette landet før man får svar på om man får adoptere eller ikke. Men lysten til det er der så absolutt tilstede. Flere og flere barn der ute trenger nye foreldre til å ta vare på seg. Så det er en mulighet jeg godt kunne tenkt meg å undersøke litt nærmere. Men ettersom jeg er alene og ett barn hadde kommet inn i bilde så måtte jeg sluttet i jobben min offshore, slik at jeg hele tiden hadde vært i nærheten av barnet og hjemme hver dag fra jobb. Og vil jeg slutte i den fantastiske jobben som jeg har.? Jeg vet sannelig ikke.

Ja, det er mye å tenke på. Og litt tankevirksomhet må jeg fortsatt bedrive før jeg bestemmer meg for hva jeg vil gjøre. Og mye som skal klaffe og gå i orden med tanke på å få egne barn, eventuelt adoptere osv. Det vet alle dere heldige der ute som har barn om. Men drømmen er der i alle fall. Så får vi se hva som skjer…..

Under er noen koselige bilder av noen av mine kjære familiemedlemmer.

Min flotte kjære mor på 68 år og far på 69 år, ankommer min søster Elisabeth og hennes mann Christian sitt hus og lager litt spetakkel med flagg, hatter og hyl/skrik i det de ankommer i bilen mens de blir tatt godt i mot av bursdagsbarnet og min søster Elisabeth og Christian. HERLIG.

Og her til venstre er Christian, min søster Elisabeths kjæreste. I midten bursdagsbarnet Amanda og hennes kjære mor Elisabeth. Alle pyntet og klare for  bursdagsfeiring.

Min flotte mor med stooor sommerhatt og for anledningen tatt med seg en kake til bursdagen. Min søster tar henne godt i mot.

Mine kjære kjære foreldre. Pyntede og klare for bursdagsfeiring. Skulle så inderlig gjerne ønske at jeg var der sammen med dem den 30 juni, som var bursdagen til Amanda.

Amanda ser helste litt overgidde ut over alt oppstyret. Men innerst inne likte hun det nok også tror jeg…. . Her sammen med sin bestefar og min kjære far.

Garman. ❤️

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg